30 år som formann: Vernegg snakker ut

Trond Vernegg har vært Riksmålsforbundets formann i 30 år. Nå forteller han sin historie, både i bokform og i dette intervjuet fra tidsskriftet Ordet.

Trond Vernegg (62) har vært på innsiden av riksmålsbevegelsen siden 1981. Han har regjert og røklagt Riksmålsforbundet i 30 år. Nå har han skrevet en flanerende – og sjokkerende veldisiplinert – erindringsbok fra språkpolitikkens aktivistiske hjørne. Her følger et lødig og frimodig supplement om den konservative kjøttvekta, en verdenskjent astrologs spådommer, bromancen med Kåre Valebrokk, en overraskende inntreden i LO, den tilsynelatende ukompliserte kunsten å forfatte kontrafaktiske thrillere samt noen bisetninger om homofil praksis. (Foto: Stig Michaelsen)

* * *

(Sandefjord) Scenen er så visst betagende, omenn høysommeren er av det ustadige, uoppdragne slaget. Solen varmer fjordens bredd. Stryker over kliss nye bygg og brygger, over en utgammel havn, over en sommer- og koronasøvnig småby. Fiskebåten Cilius siger inn, fortøyer. Litt senere kommer den gule Løven også tøffende med dagens fangst. Fiskemottaket til Brødrene Berggren ble etablert her i 1911 og fiskebutikken har vært i sving siden de tidligste morgentimer.

I nabolaget åpner Bocuse d’Or-vinneren Geir Skeies fiskerestaurant Brygga 11 snart grytene for lunchgjester som oss. Furtne, gråbrune tenåringsmåker skrider glupske omkring med evig sult i nebbet. Den gråmalte hvalfangeren Southern Actor har det norske flagget vaiende stolt i hekken, noen harpunkast lenger inn mot sentrum. Her ligger flere pandemisk pausende ferger i koma. Og M/Y Jacqueline, imperator Anders Jahres private lystyacht, med sitt lysegule skrog (eller er det svakt beige, mon tro?). Jahre-båten er lastet til plimsollmerket med historiske og kulturelle konnotasjoner, fra tiden da en sifong selters var like obligatorisk cargo som hemmeligholdte, massive formuer og bruttotonnasjen av internasjonale jetsettere.

– Du, jeg har jo noen spørsmål.

– Kom med dem. Så får vi se om vi er på talefot etterpå.

Trond Vernegg har låst den rettvinklede pipen mellom tennene, midt i et frydefullt flir. Han er i korte benklær, skjødesløst kneppet hvit linskjorte og bekvemme, blå joggesko. Stemmen bærer et dannet bulder, med tidvis overraskende sterke islett av brei vestfolddialekt og en forbløffende stri strøm av a-endelser. Talt språk er jo sjelden unntatt geografiens påvirkninger. Han utsteder et sjeldent privilegium til journalisten: Grenseløs ødsling av tid og ord. Samtalen skal gå over i en langsom, GPS-overvåket byvandring, og skal – heldigvis – ta omtrent hele dagen.

En påmønstret jævel. Sandefjord har ikke bare fostret hvaldrepere, et verdensomspennende malingsimperium, krøsuser og kapitalistiske supermenn. Herfra kommer også ordkunstnere som ekskommunisten Dag Solstad, han har sågar fått en plass i byen oppkalt etter seg. Musikalske supertankere som Sverre Valen og Lise Davidsen – og denne seigt standhaftige språkets stridsmann, Trond Vernegg. Innerst i Sandefjordsfjorden – denne herlige geografiske pleonasmen – har han og ektemannen, pianisten Morten Fagerli, nyss flyttet inn, samtidig som den romslige leiligheten på Frogner i Oslo stadig er å betrakte som hovedbølet. Pris, nøyaktig antall kvadratmeter og desslike ble rørende presist utlagt i Sandefjords Blad (førstesideoppslag) i sommer. Syrlige og tørre kommentarer på Facebook, dette globale drøsehjørnet, harselerte kjærlig: Så nådde man altså førstesiden – uten å ha gjort noe galt. Og: Makan til flyttemelding! Og: Byens store sønn vender hjem! Og: Det er tross alt enkelte ting som er viktigere enn koronasmitte og amerikanske presidenter…

– Dette vil du ikke tro er sant. Og det har ikke noe som helst i dette intervjuet å gjøre. Men jeg har en jævlig bra innledning.

– Uimotståelig. Kjør i vei!

– Det må ha vært minst 25 år siden. Jeg hadde vært i et møte, tok drosje tilbake. En eldre gubbe – altså på min alder nå – satt bak rattet. Har du kjørt drosje lenge, spurte jeg. Han svarte ja, ja, det har jo blitt noen år etter hvert, men egentlig er jeg sjømann. Jeg spurte videre: Hvilke rederier har du seilt med? Han sa at det mest var for et lite rederi i Sandefjord. Som heter A. C. Olsen. Det har du sikker ikke hørt om. Jeg utba meg retten til dissens: Det kan jo tenkes, jeg kommer fra Sandefjord. Hvilke båter seilte du med? Mannen svarte at å, det var stort sett to tankere, som het Husvik og Kinnvik. Jeg mumlet et jasså, sier du det. Hvilken skipper seilte du med, da? Sjåføren sa det var en jævel som het Vernegg, som trodde han var i marinen. Det var far.

Far min. Hele Verneggs slekt består av sjøfolk. Men ingen hvalfangere. Ingen forrykt kaptein Ahab jagende kloden rundt etter Moby-Dick, denne enorme, hvite hvalen som rettmessig utsondret et sterkt white rage. Sandefjords nye kommunevåpen mimer det ikoniske hvalfangermonumentet av Knut Steen, der den stiliserte harpunéren i baugen på lettbåten står klar til å slynge det skarpslipte stålet i hvalkroppen. Dette er kommunefusjonert blodslyst! Det gamle byvåpenet var adskillig mindre aggressivt – en hval leviterende over et vikingskip. Men altså: Trond Verneggs far het Haakon, mor het Solveig. De var begge født i 1917.

– Jeg har to eldre brødre. Den eldste er 73 år nå. Han var tre år før han første gang så far. Da jeg vokste opp, var det ikke snakk om å være borte i tre måneder. Da var det et år eller to om gangen. Nå høres jeg ut som om jeg er treognitti, men det var en annen tid og andre holdninger.

– Har du kjent at du har savnet faren din?

– Ja, det har jeg jo. Men det var sånn det var. I noen av de siste yrkesårene var han skipper på Strømstad-båten Spervik, også kalt «Spyvik.» Men hele min generasjon er født etter hvalfangstsesongen, uansett om familien var direkte involvert i hvaljakten eller ei. Både mor og far var godt voksne, de ble begge født i 1917. Far var i marinen på begynnelsen av 30-tallet, på ubåt. Han ble styrmann, reiste ut i 1938 – og kom hjem først i 1946. Han seilte i konvoi under hele krigen. Var med på invasjonen i Italia i 1943, i Sør-Frankrike i 1944. I 1950, like før utbruddet av Korea-krigen, var han skipper og lå i internasjonalt farvann med en båt som het Helgøy. Alarmen gikk. Da han var på vei opp på broen, gikk det en granat tvers gjennom kontoret. De ble beskutt av nordkoreanerne. Han kom seg unna. I 1956 gikk han i minebeltet i Suez.

– Du godeste. Klarte han seg?

– Ja, ja. Jeg skal lage en bok – sakprosa – med utgangpunkt i dette. Min eldste bror reiste ut i 1964. Han seilte med mange krigsseilere, og ble også skipper. Stykkgodsskibet hans sprang lekk i Stillehavet, en telegrafist som hele tiden meldte til broen, satt med fingeren på morsenøkkelen: Radioen er klar! Radioen er klar! Det hadde han gjort under hele krigen.

– Jeg drømte vel aldri om å dra til sjøs. I hele min oppvekst bodde jeg på biblioteket.

Den helt nye leiligheten på Kilen brygge er ennå ganske tom for bøker. Men her henger et litografisk portrett av den engelske mesterskuespilleren Stephen Fry. Noen trykk av Håkon Bleken.

 

Lese, skrive. Trond Vernegg fikk tidlig satt fyr på bok- og lesegleden.

– Mor og en av de eldre brødrene mine måtte lese høyt for meg – på skift. Det tror jeg forøvrig er den beste metoden. Jeg ville ha hele boka på en gang (Vernegg sier boka). Jeg vet ikke helt hvor tidlig jeg begynte å skrive i Sandefjords Blad, men jeg tror ikke jeg var mer enn 12-14 år. Jeg var tidlig fascinert av spenningsbøker. Den gang var det bare forlag som Dreyer og Eide i Bergen som ga ut slik underlødig spenningslitteratur. Gyldendal og Aschehoug holdt seg for nesen. Det fantes lykkeligvis en bruktbutikk i en bakgård i Sandefjord som kolporterte den slags. Jeg leste alt av Hardy-guttene, har bøkene ennå, alle sammen. Man kvitter seg ikke med bøker, det er en dødssynd, altså.

– Franklin W. Dixon! Som viste seg å være et kollektivpseudonym.

– Og alle Maigret-bøkene.

– Georges Simenon! Som skrev mer enn et halvt tusen romaner! Ufattelig.

– Han var også en lidenskapelig piperøyker. Jeg forsøkte å lese western i en periode. Leste aldri Morgan Kane, men mange andre. Likevel, svette hesterygger og kruttrøyk var ikke min greie. Jeg spiser fremdeles bøker. Men jeg er en dårlig kandidat til spalten På nattbordet i Dagens Næringsliv – jeg husker ofte hverken forfatterens navn eller bokens tittel.

– Hvordan kom din siste bok seg av beddingen?

– Jeg hadde lenge tenkt å skrive en bok om min tid i Riksmålsforbundet. Først så jeg for meg en artikkelsamling, en samling av noe av alt det jeg har skrevet gjennom årene.

Men Sverre Martin Gunnerud – redaktøren av Ordet – sa det var mye bedre om jeg skrev med en personlig stemme. Boken er et ektefødt barn av covid-19. Jeg er sånn skrudd sammen at jeg knapt nok kan skrive noe som helst før det er ferdig formulert oppe i hue. Noen lager disposisjoner, noen skisserer, klorer ned notater på små lapper. Men jeg må ha alt klart for meg før jeg skriver. Da kan jeg skrive 50 sider i løpet av en helg. Det ser riktignok ikke ut, men da er jeg i gang.

Her passer det å kile inn kilden som slår fast at «Trond arbeider som en maskin.»

Redaktør på boken var Anne Gaathaug, en feiret forlagskjempe med lang fartstid fra Kagge Forlag og det kortlivede Gloria Forlag, også kjent som rikets mest durkdrevne quizmaster.

– Det var veldig nyttig å dra inn Anne. Hun er dyktig, og visste knapt hva riksmål er. Jeg ville ha en utenfra. Jeg har lært at det er klokt å snakke med noen som ikke er forpliktet til å si noe pent. Den første reaksjonen på boken da den kom ut var for øvrig meget negativ. Overskriften i mailen lød: «Boken er dritt.»

– Hjelpe og trøste.

– Det var fordi jeg ikke hadde skrevet om hennes far, høyesterettsadvokaten. Han var aktiv i forbundet på 50- og 60-tallet. Men jeg hadde jo laget en bok om min tid i forbundet. Og den begynte først i 1981. Dog. Jeg kunne sikkert skrevet en bok på tusen sider, med masse fotnoter. Men folk flest leser ikke lange bøker med fotnoter.

 

Kjøttets tyngde. Han er en noe pussig språkkriger. Han overtok ledelsen av en fundamentalistisk kamporganisasjon. Foreldreaksjonen mot samnorsk samlet på 1950-tallet inn 407 117 underskrifter mot den villfarne språkpolitikken. Og gikk seirende ut av det største slaget om norsk kultur etter 1905. Han har tålmodig og med stor kløkt transformert den ideologiske tenkningen i Riksmålsforbundet, og forsøkt å bygget kloke allianser til nynorskfolket. I halvt resignerte øyeblikk tenker han at mye har falt på stengrunn. Men Vernegg er en usedvanlig utholdende langdistanseløper. Kanskje var det en fordel å bli født gammel som en anløpen antikvitet, selv om en slik påstand svever i største fare i krenkelseshysteriets bleke og kranke tidsalder.

– Jeg blir jo bare yngre og yngre, erklærer han selv.

Riksmålets historie – og larmende strid – utgjør en betydelig del av den norske språkhistorien etter 1814. I kampens hete har diktergiganter som Bjørnson, Hamsun, Bjerke og Øverland stått skulder ved skulder på barrikadene.

– Hvem av riksmålsveteranene som du har kjent, har etterlatt størst inntrykk?     

– Lars Roar, Sosse og Knut Wigert. Noen bør jo skrive biografien om Langslet. Den kunne lånt tittel fra hans biografi om Ludvig Holberg: Den store ensomme. Langslet var briljant. Og han hadde en ganske ondskapsfull humor. Jeg husker en replikkutveksling med ham i 2013 om en politiker i en småby. Jeg sa: Hvis det blir borgerlig styre til høsten, blir det vel en statsrådspost. Lars Roar bare så på meg, og sa – veldig tørt: Trond, vedkommende var nok en god bystyrerepresentant der hjemme. Statsrådsformat er der neppe. Sofie Helene Wigert hadde engasjementet og kraften. Hun var den eneste som kunne slå neven i talerstolen i Rederiforbundet og erklære at hun var så sikker i sin sak – med en argumentasjon og valg av såpass vulgære, folkelige uttrykk at tilhørerne knapt våget tro sine egne ører. Du kan jo tenke deg disse rederne! Som alle var veloppdragne, borgerlig menn – bortsett fra Sosse. Den samme kraften hadde selvsagt også Knut Wigert. Han holdt tale på min førtiårsdag, og blåste håret av alle som var der med sin drønnende Nationaltheater-stemme; den skulle nå frem til selv de mest tunghørte på bakerste balkong. Han var så absolutt en mann man kunne bli redd. Men jeg snakket godt både med ham og med Sosse. De var grenseløst positive til alt som var ungt. Det var utrolig morsomt å ha med dem å gjøre, de er jo legender.

– Er du selv i ferd med å bli en legende?

– Nei, nei, nei! Jeg er mest takknemlig for å at jeg har fått møtt alle disse utrolig spennende menneskene.

– Du har stått surret til Riksmålsforbundets ror i 30 år. Akter du å lede forbundet til evig tid, omtrent som en Vladimir Putin eller Aleksandr Lukasjenko?

– Nei. Ikke til evig tid. Kanskje har jeg allerede sittet for lenge. Men så lenge de vil ha meg, blir jeg nok værende. I hvert fall en stund til, håper jeg. Samtidig bør vi bli flinkere til å dyrke etterveksten. Sikre rekrutteringene. Det er noe vi bare må klare. At det stadig kommer nye medlemmer til, født på 1990-tallet og 2000-tallet er så gledelig.

– Kampen for riksmålet er visstnok vunnet. Samnorskspøkelset er for evig og alltid støpt ned i en blysarkofag, senket på tusen favners dyp og ingen husker lenger hvor. Men er det ikke ergerlig med dette bokmålsbegrepet, da? Var det kamelen som måtte ned for at seiersfanen kunne heises?

– Det jeg har lyst til å si nå, det våger jeg egentlig ikke å si – for sist jeg gjorde det, havnet jeg på TV2s Nyhetskanalen. Men ok. Ingen vet hva bokmål er, radikalt eller moderat, ingen vet hva riksmål er, bortsett fra noen få. Jeg tror folk snakker om norsk og nynorsk, jeg. Bokmål er et oppkonstruert og dårlig ord. Vet ikke hvem som utmyntet begrepet bokmål. Kanskje var det for å ta kverken på riksmålet. Det er uansett dette som er det viktige: Er det 84 prosent som skriver moderat riksmål eller bokmål nå? Dessuten: Å normere talemålet er jo en tanke som er forlatt for lenge siden.

– Var det ikke læreren Knud Knudsen som var den halvt glemte opphavsmannen til bokmålsbegrepet, tro? Han døde i 1895. Nåh, åkkesom. Er den milde, målbevisste Tor Guttu den strategiske mesterhjernen som loste fornyelsen av riksmålet trygt og vakkert i havn?

– Tor er et utrolig respektert fagmenneske. Han var i mange år viseformann i Riksmålsforbundet. Han har jo flyttet riksmålet betydelige nærmere det moderate bokmålet, som også har flyttet seg nærmere riksmålet. Det har på sett og vis vært en arbeidsdeling. Tor er en fagmann. På et landsmøte forklarte han forskjellen på moderat bokmål og riksmål. Folk skjønte mindre etter en halv times utlegninger enn de hadde gjort før. Noe av clouet er at Tor i fred og ro har fått holde på med å flytte riksmålet, mens jeg har holdt på med det organisatoriske, så det ikke har blitt noe bråk. Men alt dette har egentlig gått uten stor motstand. Det har ikke vært noen kamp. Kjøttvekta vant.

– Men kjøttvekta er vel også en konservativ størrelse?

– Det handler om arv og tradisjon. Om oppvekst.

– I boken sier du at du til å begynne med ikke helt skjønte strategiene til Guttu?

– Jeg gikk inn i dette som organisasjonsmenneske. Da jeg ble valgt, var det en som tok ordet og sa at det ikke var plass for sånne amerikanske valgkamptaler i Riksmålsforbundet som den jeg hadde holdt. Men Trump har jo alltid vært mitt forbilde. Nei, det var ironi. Men det var en tid da jeg ikke klarte å se at jeg skulle dithen at jeg skulle skrive etter og nå. Jeg skrev efter og nu. Men jeg tror aldri noen vil få meg til å skrive likningskontoret. Jeg tror språkglededamen Linda Eide en gang sa at hun aldri kom til å skrive jeg. Jeg har det vel likedan med eg.

Vernegg forteller om korrekturen i Sjøfarten på 80-tallet. Vaktsjefen Morten Møst, som mye senere skulle skrive boken om avisens historie, stod og hoppet av sinne.

– Han sa til meg at i Sjøfarten heter det ikke skib og grube. Og jeg skrev skib og grube.  Korrekturleseren var hjertens enig med meg. Hvis desken ikke fanget det opp, kom skib og grube på trykk. Men den gangen var jeg mer konservativ av prinsipp, for å være konservativ. Å være konservativ er å ta med det gode og samtidig se etter nye løsninger. Å være konservativ betyr ikke å være reaksjonær. Ukebladene har forresten vært den mest underkjente påvirker av språket vårt. Alle familier hadde et eller to ukeblad. De var språkbevisste, skrev moderat. Men endringer kan ta lang tid. Tallreformen kom i 1951. Men fortsatt sier mange tyve og tredve, og ikke tjue og tretti.

– I en lysende klar setning i boken skriver du at det ikke finnes pent eller stygt språk. Du står frem som noe av en språkrelativist?

– Jeg mener det har vært helt galt at Riksmålsforbundet ikke har tatt inn over seg at vi har så mange forskjellige språk i landet vårt. Vi har en nevø på tolv år, fra Gjøvik. Han er kav totning der, men snakker en relativt normalisert østlandsdialekt når han er samme med oss. Sånn er vi vel alle. I Sandefjord er dialekten distinkt. Vi sier pengær, bilær, båtær, hvalær. Jeg også, når jeg er i fødebyen min. Språklig blir man et produkt av det miljøet man er i. Men så blir man vel et produkt av å være formann i Riksmålsforbundet også!

 

Røksignaler. Han sverger til Orlik pipetobakk. Firmaet startet opp i Bond Street i London i 1899, og om Vernegg ikke har vært kunde helt fra dag én, er det ikke mye om å gjøre. Varemerkets slagord er «Smoked by all shrewd judges.» En engelsk dommer med hvit pudderparykk pryder de runde blikkboksene. Orlik er Verneggs opium, hans morgendugg på aftenstjernen, en kjær venn for alle timer og tider. Selv det å inhalere Orlik passivt, å være gratispassasjer på Verneggs pipe, er en sterk, sentralstimulerende opplevelse og bidrar til den ømmeste sympatien med alle verdens piperensere.

– Det er ren Virginia-tobakk. Jeg har røkt den i førti år. Den er veldig vanskelig å få tak i. Jeg holdt på å emigrere da Sol Sigar på Drammens-
veien plutselig var tom. Det var en akutt krise. Så reiste jeg til Berlin, og kom inn på en bar der lå røyken tjukk over lokalet før jeg skjente inn i en tobakksbutikk over gaten – og der lå Orlik-eskene i himmelhøye stabler. Jeg holdt på å gjøre berliner av meg da.

Han akkompagnerer fortellingen med drønnende, salevesesfulle hostekuler.

– Men det ble ikke Berlin?

– Norge er jo det beste landet. Vi har sosial trygghet og slikt. Skulle jeg vært i utlandet noen år, ville jeg valgt Praha. Jeg er bedre kjent der enn i Oslo. Det er en langsom by. Jeg elsker stemningen og atmosfæren i den byen. Jeg har kommet bak fasaden, bak turisttråkkene. Jeg var i Praha første gang i 1989, like før Berlinmurens fall. Siden har det vel blitt 150 besøk til Praha. Den siste thrilleren min, Teknostorm, slutter forresten i Praha.

 

Kontrafaktisk, fantastisk. Han har sjøsatt et mildest talt overraskende forfatterskap. Det begynte med en sakprosabok om Kåre Valebrokk, denne ruvende redaktørskikkelsen (vi skal straks komme tilbake til ham). I 2016 kom den første thrilleren. Så langt har det blitt fire kontrafaktiske romaner der hendelser og personer i Andre verdenskrig veves sammen med dirrende farlige situasjoner nåtiden, gjerne med samfunnsomveltende kraft og med mulig fatalt-globalt utfall, som om franchisene Mission Impossible og James Bond bare var noe eiegode Anne-Cath. Vestly hadde funnet på en lys sommerdag det ikke fantes en bekymring på himmelen. Joachim og Tilo er Verneggs hovedgestalter. De er befriende atypiske, smått oppsiktsvekkende og gjennomført originale helteskikkelser i denne sjangeren. De er et umake homofilt par – og spekulasjoner om hvor mye forfatteren har lagt av sitt eget liv i heksebrygget er absolutt tillatt. Vern-egg viser seg som en utkrøpen plottsnekrer. Det ser ut som han har en medfødt evne til å skrive frem åndeløse pageturnere.

– Kommer det flere spenningsromaner?

– Joda. Astrologen min, som er verdens fremste – jeg fikk en konsultasjon i 60-årsgave av en venninne – sa den 9. desember ifjor at jeg skal skrive tolv bøker. Det er helt crazy. Men jeg håper jo det blir mange flere. Astrologen sa også at jeg hadde en sterk tilknytning til østre Slovakia. Oi! Hvordan visste hun at jeg hadde et sterkt forhold der nede for tredve år siden? Det er ingen som har visst om det! Så sa hun også at early next year, in 2020, there will be a total reset of society. But I can’t say exactly what it is. I don’t think there will be a financial crash. There will something much more grave. Dette kan Morten vitne på.

– Jøje meg. Men hvordan begynte forfatterskapet ditt?

– Det er vel litt dumt å si det. Men jeg har egentlig vært på feil hylle hele livet. Planen var først å bli historiker. Så ville jeg bli journalist. Men da jeg sa opp i Sjøfarten etter å ha studert jus i en haug med år, tenkte jeg at nå fikk jeg prøve å bruke denne embedseksamenen. Så gikk det 35 år, jeg var forretningsadvokat så å si døgnet rundt. Men jeg har jo alltid klødd i fingrene etter å skrive.

– Det var vel bare så vidt vi ikke møttes i Sjøfarten? Jeg hadde min første sommerjobb i avisen i 1986.

– Det var nære på. Jeg sluttet til jul i 1985.

 

Kåres klo. Noen har hvisket at denne Vernegg også har en shady fortid som skribent i mer dubiøse og lumre publikasjoner. Og da tenker de neppe på fartstiden hans i Se og Hør.

– I studietiden skrev jeg for alle mulige kulørte magasiner. Jeg skrev reportasjer og krigshistorier for Kriminaljournalen og det lett tynnkledde herremagasinet Aktuell Rapport, som ble utgitt av Leif Hagen. Nå er det jo så lenge siden at jeg kan si det: En av utfordringene med Leif Hagen var at der i gården var det ikke mulig å få betalingen hvit!

Kåre Valebrokk forsøkte å ansette Vernegg flere ganger, gi ham en fast stilling i Sjøfarten.

– Da Kåre skulle ansette meg, sa jeg: Kåre, jeg kjenner deg, jeg kjenner meg og jeg vet hvordan du er. Hvis du nå ansetter meg, kommer du til å sparke meg om et par års tid. Og da vil vi bli uvenner for livet. Det er mye bedre at vi fortsetter å være venner, så jeg tror ikke jeg takker ja.

Et vemod sniker seg inn i samtalen når den handler om Kåre Valebrokk. Vernegg minner om at Kåre var en enehersker.

– Første gang var forresten da han holdt på å gå konkurs. Den kvelden var jeg så full at jeg ikke husker hvordan jeg kom hjem. Jeg ringte ham dagen etter, og fortalte ham det. Han svarte: Å, var det du som var her? Han var en replikkens mester.

Det var miseren med Encyclopædia Britannica som truet med å sende Valebrokk til skifteretten. På side 34 i boken om Valebrokk, som Vernegg skrev sammen med Magne Otterdal, er hendelsesforløpet beskrevet. Det var krise. Valebrokk og Vernegg tilbrakte timevis på restauranten Gamle Raadhus. De fant ingen løsning. Valebrokk konkluderte at jeg får vel gå konkurs. Vernegg var uenig, og mente at sjefredaktøren i den nyss omdøpte Dagens Næringsliv simpelthen ikke kunne gå konkurs, det ville bli en for pinlig skandale. På vei hjem til gravølet hos Valebrokk, komplimenterte den pakistanske taxisjåføren redaktøren med fin avis denne dagen. Vel innenfor døren, sa Valebrokk at Vernegg hadde tenkt riktig. Du har rett, Trond. Sjefredaktøren i Dagens Næringsliv kan ikke gå konkurs.

– I februar var det syv år siden Kåre døde. Han tok antageligvis ganske mye plass. Kåre er (presens!) en av disse søylene man påtreffer gjennom livet, slik Sofie Helene Wiger var, og Lars Roar Langslet. Da de sluttet å selge Teddy, Kåres monopoliserte sigarettmerke, ringte han meg. Han var opprådd. Jeg lærte ham å røke pipe, og sa at det måtte være sånne rette piper. Ikke krumme.

Da Valebrokk døde, fikk Vernegg pipene hans.

– Du og Otterdal skrev en fin bok om Valebrokk. Sannferdig, kjærlig og uten omsvøp.

– Vi visste jo at Frank Rossavik samtidig også skrev en biografi om Kåre. Men han kjente jo ikke Kåre, så bøkene våre ble nødvendigvis helt forskjellige. Kåre var redaktør med stor R. En av de siste redaktørene i Norge som kunne skrive. En avis skrev at boken var en kjærlighetserklæring. Det var den slett ikke, jeg var aldri forelsket i Kåre, ikke på noen måte.

– Han var kanskje sågar den siste store redaktøren i papiravisens hurtig svinnende, og århundrelange epoke?

– Jo, kanskje det. Men Bjørgulv Braanen i Klassekampen har også et format. Han ble sur på meg da jeg sa til ham at du er jo nesten mer Høyremann enn meg! Mye av det Bjørgulv skriver, er slett ikke marxist-leninistisk. Klassekampen er raus og åpen, avisen har Norges største takhøyde, kanskje er det den beste avisen i Norge. Mens Morgenbladet opplever jeg som sekterisk og lukket.

 

Advokatene Mason & Vernegg. Undertittelen til Verneggs nye bok rommer begrepet skjev gange, og indikerer en slags selvangivelse. Den er ikke tilfeldig valgt.

– Nei, det ligger jo et klart hint der.

– Du har aldri vært innelåst i et skap?

– Nei, nei. Hvorfor skulle man være det? Jeg var tidlig åpen om at jeg er homofil – allerede da jeg begynte i Sjøfarten i 1984.

– Har du vært en homoaktivist sånn i det stille, ved siden av alt annet du har gjort?

– Jeg tror at det som fremmer saken best, et at vanlige folk er åpne om det. Og at mennesker som Per-Kristian Foss, Jan Erik Knarbakk og Anne Holt også har vært åpne. Jeg har aldri vært med i parader og slikt, men jeg har alltid vært åpen om min homofili. Det er annerledes nå enn det var på 1980-tallet. Nå er det blitt så vanlig at det nesten er kjedelig!

Jeg minner Vernegg på at jeg selv en gang var i Riksmålsforbundets styre, uten at jeg satte noen som helst spor etter meg. Min grandtante, Beate Mo Alvegaard, slepte meg inn i Riksmålsforbundet som om jeg var en stedsforvillet kråke som trengte å få skikk på den rufsete fjær- og språkdrakten. Hun var en av landets aller første kvinnelige ambassadører, ømskinnet og dannet mot dem hun mente fortjente det. Men det hendte også at hun var streng som en vaktugle, forbløffende udannet, hard og ufølsom når hun skulle håndtere alminnelige mennesker. Hun bemektiget seg tittelen generalsekretær i Riksmålsforbundet – og lyktes med det usannsynlige trylletrikset å få statsstøtte til Riksmålsforbundet.

– Du reiser henne et vakkert, lite minne i boken din?

– Hun var jo utrolig bestemt. Og var vant til å gi ordre. Det hendte at hun frontkolliderte med kulturen i forbundet, og med menneskene her.

– Hvordan endte du egentlig opp med å studere jus?

– Jus er språk. Det er veldig skriftlig. Da jeg gikk på handelsgymnasiet, mente flere lærere at jeg både burde ta Handelshøyskolen og jusen. Dette kan jeg jo ikke si som formann i Riksmålsforbundet, men da jeg så Perry Mason på NRK, spilt av Raymond Burr, syntes jeg at det å være advokat virket ganske kult. Kjente norske advokater som Alf Nordhus og Olav Hestenes inspirerte også. Jeg var fascinert av advokatrollen.

– Men å være advokat er såvisst ingen kjære mor? Det kan være et rotterace, der man jobber døgnet rundt?

– I mange år hadde jeg liksom aldri fri, aldri ferie. Jeg har forsaket mye. Men jeg har også fått være med på mye spennende. Som da jeg var advokat for Andrew Lloyd Webber og cruiserederiet Carnival. Og  jeg har i mange år vært advokat for Rasmussengruppen i Kristiansand. Dette er hedersmenn. Senior Einar Rasmussen har jo vært søndagsskolelærer, og er ytterst varsom med ord som beveger seg i retning av bannskap.

 

Uventet LO-pamp. Det kom som en overraskelse på mange, ikke minst ham selv, at han plutselig skulle befinne seg i den store salen i Folkets Hus på Youngstorget, på representantskapsmøte i LO. Han var blitt nestleder i Forfatterforbundet.

– Der synger man kampsanger. Jeg gikk opp på podiet, tok LO-leder Hans-Christian Gabrielsen i nevan og fikk overrakt en stor bukett røde tulipaner. Den mannen – Gabrielsen – burde bli Ap-leder.

Vernegg har aldri vært tilknyttet noen politisk leir. Forsøker man å kategorisere ham som konservativ, slår en vinterstorm av protester inn midtskips: Jeg er faen ikke konservativ, bare vettug! Og om øyeblikket uansett var noe kontrært for Vernegg, så var det også fylt av høytidelighet og forventning om å make a difference. Han satte pris på denne store opplevelsen.

Vernegg ser ut til å trekkes mot kampgny og intellektuelle nevekamper. Forfatterne i riket strides om kollektive midler og boksalgets anvendelse.

– Vi er 400 i det nye Forfatterforbundet. Det har vært et privilegium å få komme inn der. Jeg har jo en bakgrunn som ingen andre der har. Den gamle Forfatterforeningen er et laug, lukket og selvbeskyttende.

Vi vandrer ut i hans barndoms gater i Sandefjord. Passerer det storslagne Park Hotel, tegnet av Arnstein Arneberg for Anders Jahre. Vernegg forteller at det ble bygget etter en frivol og løssluppen 17. mai-feiring på Hotel Atlantic der de besteborgerlige gjestene utførte vågale C-momenter i lysekronene og gjorde annen ugang, og følgelig ble nektet inntreden for all fremtid. Han peker på et stort, hvitt hus.

– Der vokste jeg opp. Far snakket med Jahre over gjerdet. Huset er nå eid av noen driftige kinesere, som eier en restaurant i byen.

Vi svinger innom det fine Hjertnes kulturhus, også det i tegl, også det bekostet av Jahre. På biblioteket her bodde den unge Trond.

– Om Jahre var en kjeltring og skurk? Tja. Han var først og fremst et produkt av sin tid.

Vi passerer stedet der avholdslosjen IOGT avholdt diskotek på lørdager (som slett ikke var promillefrie). Torggaten Frukt & Tobakk hvor Trond arbeidet på lørdager og lærte at en kasse med 12 kurver jordbær med enkle håndgrep godt kan bli til 13 kurver. Sandefjord Handelsgymnasium i rød og gul teglstein, stedet der Vernegg startet sitt aktivistiske liv. Han peker ut tesalongen, samlingsstedet for byens beste damer.

– En lærer i bedriftsøkonomi formante oss at vi ikke skulle ha andre guder enn Anders Jahre.

Vernegg sjekker skrittelleren, og utbryter begeistret: 8.000!

– I dag nærmer jeg meg 10.000 skritt. Dette ser da riktig bra ut. Nå blir Morten fornøyd. Vi har snakket om det: Folk rundt oss blir sjuke og dauer. Hvorfor skal vi ikke gjøre det vi har lyst til, når vi nå har anledning til det? Vi har ingen etter oss å ta hensyn til. Men jeg blir jævla forbannet når folk kaller meg pensjonist. For jeg har fortsatt mye som skal utrettes.

Skyggene blir lange. En lang, ordrik dag ebber ut. Vernegg planter panamahatten på skallen, og han tusler hjem.

Jeg har et lønnlig håp om at vi fortsatt vil være på talefot.

 

Trond Verneggs selvangivelse

Navn: Trond Vernegg

Født: 10. april 1958, i Sandefjord.

Sivil status: Gift med Morten Fagerli (pianist).

Virke: Forretningsadvokat, utholdende formann i Riksmålsforbundet (siden 1990), forfatter. Nestleder i Forfatterforbundet (som er tilknyttet LO). Medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Norsk P.E.N. og Rivertonklubben. Styremedlem i Thorleif Dahls Kulturbibliotek og A. Wilhelmsen Foundation. Styreleder for investeringsselskapet Staff Holding AS og Arkitekt Eugen Nielsens Legat. Er selvstendig tusenkunstner innenfor styre- og organisasjonsarbeid, og juridisk og kommersiell rådgivning. Har også brukt tid på å være impressario/manager for pianistektemannen.

Bakgrunn: Journalist (frilans) og korrekturleser i Farmand, Frisprog, Se og Hør, Billedbladet Nå, Norges Handels- og Sjøfartstidende (som i dag heter Dagens Næringsliv). Cand.jur. (UiO), 1985. Forlot advokatfirmaet Arntzen de Besche før påske – og før koronautbruddet – i år.

Bokutgivelser: Valebrokks metode. Et hjerte av gull, en neve av stål (med Magne Otterdal), 2013. Kontrafaktiske, historiske og politiske thrillere: Forbindelsene (2016). Granatsjokk (2017). Dødelig finale (2018). Teknostorm. Europa brenner! (2019) – innkjøpt av Kulturrådet, og oversatt til engelsk (utgitt av Amazon).

Aktuell med ny bok: En halvfull forsamling, Førti års skjev gange gjennom norsk språkpolitikk (2020).

 

Ti piler i blinde

1. Hvilken krim eller thriller glemmer du aldri?
Bakom synger døden av Karin Fossum. Den kom i år og er det beste jeg har lest de siste 25 årene.

2. Forfatteren som har etterlatt de dypeste spor i deg?
Det må være Arnulf Øverland.

3. Boken du aldri maktet å fullføre lesningen av?
Krimbøkene til islandske Yrsa Sigurðardottír. De er så skumle, så creepy og med så mange ånder at jeg ikke fikk sove.

4. Hvem er størst: Knut Hamsun eller Henrik Ibsen?
De er like store, på hvert sitt vis.

5. Hvem er størst: John le Carré eller Robert Harris?
Jeg vil si Harris. Han har utrolig oppfinnsomme og originale plot. Jeg har sluttet å lese Hans Olav Lahlum, jeg fersker på side 26 hvem som er ugjerningsmannen.

6. En biografi som sjokkerte eller gledet deg?
Jeg hadde stor glede av Johan Hambros bok om sin far, C. J. Hambro (1984).

7. Hvilken jurist ser du opp til?

Lord Denning (Baron Alfred Thompson Denning) – selv om han mente at homoseksualitet måtte betraktes som en kult. Margaret Thatcher mente at han var den største engelske dommeren i moderne tid. Han skrev fantastiske dommer, de er utgitt i flere bøker. I en dom i en incestsak: «It occurs in the lower classes, in the labour classes, the middle classes, in the upper classes, even in the good classes.»

8. Hvilken språkaktivist skulle du gjerne møtt? William Shakespeare? Aasmund Olavsson Vinje? Arnulf Øverland?
Øverland. Jada, også før Shakespeare.

9. Hvilken jordisk fornøyelse, glede eller synd kan du ikke si nei til?
Ferske reker, rett fra brygga.

10. Hvordan er det fatt med deg og Vårherre?
Jeg er ikke ateist. Jeg tror det er noe der. Men jeg kan heller ikke si at jeg er religiøs.

NB! Verneggs nye bok «En halvfull forsamling» kan du bestille i Riksmålsforbundets nettbutikk.