– Vi bør bli mye flinkere til å bruke hele språket. For språket vårt, det er jo et helt orkester – vi bør bruke alt fra stortrommen til pikkolofløyten, sa Nina Owing i denne takketalen under utdelingen av Riksmålsforbundets mediepriser.
– Jeg kan love dere at jeg gjennom årene har fått erfare hvor mange interesserte, språkbevisste folk det er blant Dagsrevyens 750.000 seere. De nøler ikke med å ta en diskusjon, sa TV-prisvinner Nina Owing.
Å få pris for nyhetsspråket – dette gjerrige, blodløse, kanskje litt grå språket, er overraskende og utrolig hyggelig.
Og jeg lover dere at selv om det kan se og høre litt stusselig ut sammenlignet med programlederspråket i andre type sendinger, så ligger det mye jobb bak å få det så konkret, korrekt og klart. Mens de to andre prisvinnerne, Inger Merete Hobbelstad og Bjørn Faarlund, må jobbe med formuleringer for å krydre fortellingen, gjelder det for oss nyhetsprogramledere å få vekk alt unødvendig, ikke minst egne meninger og holdninger.
Nyhetsspråket er stramt, og det er utfordrende å jobbe med. Det er altså ikke slik veldig mange tror, at vi bare kommer inn og leser opp manus gitt oss av andre. Tittelen oppleser er derfor ikke en hedersbetegnelse for oss som jobber i Dagsrevyen, vi er programledere.
Jeg har lyst til å dele litt av måten vi tenker på i Dagsrevyen når vi jobber med språket. Det vi sier må fremfor alt være korrekt – selvsagt innholdsmessig, det er jo journalistikken – men også språklig. For det er sånn at hvis en journalist slurver språklig, vil seeren, lytteren eller leseren få følelsen av at vi også slurver med fakta. Vi gir inntrykk av at vi ikke har jobbet skikkelig – og at vi ikke tar seeren alvorlig.
Og slurver vi får vi høre det. Jeg kan love dere at jeg gjennom årene har fått erfare hvor mange interesserte, språkbevisste folk det er blant de 750.000 seerne som hver kveld benker seg foran Dagsrevyen. De nøler ikke med å ta en diskusjon – melder seg på med mailer og telefoner.
Men språklige feil gir ikke bare inntrykk av at vi ikke er helt etterrettelige, de forstyrrer for budskapet. Jeg mener det særlig gjelder i nyhetsformidling, der setningene er knappe og feil derfor kommer tydelig frem.
Uten nyansene yter man ikke intervjuobjekter rettferdighet. Er det riktig å skrive at Knut Arild Hareide «raser mot koranskoler», når det han gjør er å si at han er urolig over praksisen?
Når noen sier at «han satt ovenfor kvinnen» vil jeg jo lure på om det var » i etasjen over» eller om journalisten egentlig mener vis a vis. Det er helt avgjørende for nyhetsspråket at det er presist. Er det riktig å skrive at Knut Arild Hareide «raser mot koranskoler», slik vi gjorde på nrk.no for en tid siden, når det han gjør er å si at han er urolig over praksisen? For å si det sånn – hvis en journalist spør hva jeg synes om journalisters språk, og jeg sier at det er for mye slurv, da raser jeg ikke mot kolleger for deres elendige språk.
Det å ha et presist språk handler blant annet om å gi plass til nyansene. Uten nyansene yter man ikke intervjuobjekter rettferdighet. Derfor må vi lete til vi finner formuleringene som gjengir det folk sier på en presis måte. Dette tror jeg er uhyre viktig i disse fake news tider. Folk er ikke dumme, de må ikke få inntrykk av, eller følelsen av, at journalister smører tjukt på for å nøre opp under konflikter, skape skarpere fronter. De må ikke bli tolket på en annen måte enn de faktisk mener de kan stå inne for.
Dagsrevyens redaksjonssjef Hanna Thorsen og NRKs språksjef Ingvild Bryn gratulerte sin kollega Nina Owing under Riksmålsforbundets prisutdeling på Engebret Café.
I nyhetene skal vi aldri presentere en nyhet som sannhet hvis vi ikke har fått den bekreftet fra flere, eller offisielt, hold. Og er vi i tvil, må vi vise det. Også her må nyansene fram. Derfor hadde vi i påsken formuleringen «12 palestinere skal ha blitt drept». Det kunne være flere, det kunne være færre. Vi vet at i en opphetet konflikt er det overdrivelser på begge sider, vi må derfor være presise og ta forbehold når det er grunn til det. Derfor «skal ha». Vi kunne sagt «ifølge nyhetsbyrået The Associated Press» eller «kilder ved hospitalet i Gaza», men det tar mye mer tid.
Når det er sagt, mener jeg at «skal ha» også er blitt en klisjé som brukes nærmest på automatikk i nyhetene. «Flere biler skal ha blitt tatt av raset», kan vi si, samtidig som vi står foran en storskjerm med bilde av en rekke biler som graves ut av snømengder. Legger du først merke til «skal ha»-syken blant nyhetsjournalister i radio og på tv, er det veldig raskt å gå lei.
Og nå er jeg kommet til det vi både elsker og hater, for å si det sånn – klisjeene. Vi skal jo selge et innhold og en sending, og da er de farlig nær. Når det gjelder salg av forsider er ingen bedre enn tabloidavisene. De tabloide grepene er jo ofte geniale, og av og til ser man som journalist formuleringer som bare er så gode at man må stjele dem. Men så er det sånn at det er det mange andre journalister som også gjør, og da blir det raskt en klisjé. Da gjelder det å slutte å bruke dem i tide, det handler om timing.
Også disse journalistfrasene som dukker opp: «grusom tragedie» – som om en tragedie ikke er ille nok i seg selv, eller sportsjournalistenes formulering «storfavoritt»… Jeg sier ikke mer.
Selv er jeg oppvokst i en familie der vi snakket konservativt bokmål, men hvor mine foreldre snakket beundrende om dialekter fra Vestlandet, Hallingdal, Gudbrandsdalen.
Nyhetsspråket skal jo ikke være et kansellispråk, det må være muntlig og flyte godt. Men vi bør bli mye flinkere til å bruke hele språket i vår jakt på å fange seeren. For det er jo det vi skal – kutte og skjære – finne formuleringer som gjør Syria-krigen forståelig og interessant. Trenge bak politikernes ord og finne ut hva de egentlig mener, og gjengi det slik at det blir forståelig. Jeg er sikker på at alt vi klarer å gjøre forståelig, også blir interessant. Og språket vårt, det er jo et helt orkester – vi bør bruke alt fra stortrommen til pikkolofløyten.
Nina Owing i samtale med Ragnar Kvam jr., riksmålsprisvinner fra 2013 og medlem av Gullpenn-juryen.
Jeg har aldri forstått den språkkampen vi har og har hatt. Vi må respektere hverandres språk – at vi både har konservativt og radikalt bokmål, nynorsk og samisk her i landet. Selv er jeg oppvokst i en familie der vi snakket konservativt bokmål, men hvor mine foreldre snakket beundrende om dialekter fra Vestlandet, Hallingdal, Gudbrandsdalen. Der det aldri ble snakket negativt om andres språk, men hvor det var strenge krav til at vi skulle snakke korrekt. Det holdt hardt på 70-tallet, da gjaldt det å provosere og bevisst mistolke de og dem. Men vi visste jo hva som var korrekt.
Ingen skal behøve å måtte høre ukvemsord om sitt språk – verken de som har valgt et konservativt bokmål, kall det gjerne riksmål – eller de som bruker språket som er bygget på vårt mangfoldige dialektlandskap. Det viktigere er at vi røkter det, utvikler det og er opptatt av å ta vare på det i en verden der det uten tvil er under press, fremfor alt fra engelsk.
Jeg synes vi skal applaudere alle som aktivt interesserer seg for det norske språket. For som jeg var inne på, det er under press. Jeg synes det er skremmende at den intuitive forståelsen for norsk ser ut til å ha blitt borte for mange. Hvorfor er det så vanskelig å vite forskjellen på de og dem? På engelsk tar jo de fleste unge det med en gang. Jeg vil påstå at i 90 prosent av tilfellene vil de som sier «jeg så de», si «I saw them», hvis du ber dem oversette. De vi ikke si «I saw they» eller «I saw she». Hvorfor er det lettere på engelsk? Det gjelder det samme med og og å. Be de unge oversette med and eller to, og de får det korrekt.
Og skjøre/kjøre, hvorfor er det så vanskelig?
Å jobbe i NRK er skjerpende, og jeg er utrolig stolt over å jobbe der. Når publikum klager på språklige feil, skriver de gjerne: Vi forventer mer av NRK. Og det er slik det skal være. Publikum skal forvente høy standard av NRK. De betaler lisens og har rett til å føle et eierskap. Vi driver aktiv språkrøkt i NRK, for tiden anført av min kollega Ingvild Bryn. Hun gjør en stor innsats for å passe på oss, gjennom sin funksjon som fungerende språksjef. Rundt Dagsrevydesken har vi også dyktige folk man kan diskutere språk med. Det er inspirerende, og bidrar til at språk blir sett som den viktige delen av journalistikken det er. For uten ordet, hva er journalistikken?
Tusen takk for at dere mener jeg fortjener denne prisen, den gjør at jeg vil skjerpe språket ytterligere fremover.
(Foto: Stig Michaelsen)