Bibelspråket bør være så klangfullt og poetisk i sin form at ordene fester seg i hukommelsen, mener pater Kjell Arild Pollestad. «Dessverre er det blitt slik at det er stadig vanskeligere å kunne sitt Fadervår.»
De nye versjonene av Fadervår fester seg ikke like lett til minnet, «umusikalske» som de er, poengterer pater Kjell Arild Pollestad. (Foto: Cappelen Damm)
På norsk er det blitt stadig vanskeligere å «kunne sitt Fadervår», som det het den gang bønnen gikk i arv fra slekt til slekt med en ordlyd som i seg selv signaliserte at dette var gammelt arvegods. Vissheten om at våre tippoldeforeldre ba den samme bønnen, bidro til å gi ordene en egen tyngde og høytid, og selve den språklige rytmen gjorde den lett å huske. I dag er det bare vi katolikker som har bevart den nedarvede formen av Herrens bønn, men tok vi en rundspørring i befolkningen, ville det nok vise seg at den fremdeles var den oversettelsen de fleste kan utenat, også blant protestanter og hedninger. Den er en del av kulturarven. De fleste av alle dem som har glemt den, kan heller ikke de nye versjonene. De fester seg heller ikke like lett til minnet, «umusikalske» som de er.
Se de tre versjonene av Fadervår nederst i artikkelen.
I bibeloversettelsen fra 2011 er «Fader» stort sett erstattet med «Far», selv om heller ikke Bibelselskapet helt har kunnet unnvære formen «Fader» (jf. Mt. 11,27). Formen forstås av alle, og har i Herrens bønn tradisjonens tyngde. Det er selvsagt ikke feil å oversette med «Vår Far», men etter min mening har man ikke tatt alvorlig nok hva som går tapt når man gir avkall på en «tradisjonsmarkør» som «Fader vår» i innledningen til kristenhetens viktigste bønn.
Uheldig «forenkling»
I fortsettelsen har man gjort en uheldig «forenkling» ved bare å si «Vår Far i himmelen». På gresk står det en bestemt artikkel og innleder en nominalsetning, med et underforstått «er» i partisipp: «den i himlene (værende)». Allerede i oldkirkens latinske oversettelser ble dette gjengitt med en relativsetning: «som i himlene». Slike setninger uten verb er vanlige på semittiske språk, og i Matteus’ gresk finnes det mange eksempler på slike «semittismer». Men i oversettelser til våre språk må vi ta med det «er» som her er underforstått, slik som i den engelske versjonen fra 1600-tallet som fremdeles er i bruk: Our Father which art in heaven. Siden vi på norsk ikke har noen egen verbalform for 2. person, må vi sette inn et «du»: «du som er i himmelen», eller «himlene», som det egentlig står. Det vesentlige er at den troende her innleder bønnen med å bekjenne at Gud er høyt opphøyet, han er «i himlene», men har ifølge troen omsorg for oss som er på jorden. I den nye norske versjonen er alt dette falt bort. Det åpnes ingen dialog med vår himmelske Far. «Vår Far i himmelen» er prosaisk som en fotnote og kraftløst som et kompromiss.
En hodepine for mange bibeloversettere
Så følger de bønnene som gjør Fadervår til en hodepine for mange bibeloversettere, for her benyttes på gresk noen verbalformer som ikke finnes på våre moderne språk, nemlig imperativ i 3. person. Tradisjonelt har man oversatt disse formene med konjunktiv, som på norsk har samme form som infinitiv: «Komme ditt rike». Bibelselskapet vil helst unngå konjunktiv, og sa allerede i forrige versjon «La ditt rike komme». Men er betydningen den samme? «Leve kongen!» er et hengivent ønske om at det må gå ham vel. «La kongen leve!» er en bønn for ham når han står på skafottet. I «La ditt rike komme!» ber vi egentlig om at Gud ikke må legge hindringer i veien for at hans rike skal komme. Heldigvis har ingen oversettelse hittil latt englene synge i juleevangeliet: «La ære være Gud i det høyeste!» Her klarer heller ikke Bibelselskapet seg uten konjunktiv. Det samme gjelder i den aronittiske velsignelsen. Men hvorfor denne frykten for konjunktivformene? De lever og blomstrer fremdeles i mangt et banneuttrykk, som «Fa(nd)en ta deg!» «La F. ta deg» lyder unektelig ganske kraftløst, og tar dessuten initiativet fra Fanden og overlater det til «deg». Men det som skjer med et «la» i banningen, skjer dessverre også i bønnen.
I den gamle oversettelsen av Herrens bønn finnes det bare ett ord som kan erklæres dødt og avleggs, og det er «vorde». Men vi fjerner oss ikke fra originalspråket om vi oversetter med «være», slik det gjøres både på engelsk og mange andre språk: Hallowed be thy name. «Helliget være ditt navn» klinger godt, og er neppe mindre forståelig enn den nyeste versjonens «La navnet ditt helliges», som også kan tjene som eksempel på oversetternes sviktende stilsans: Et gammelt høytidsord som «helliges» settes her ved siden av et etterstilt eiendomspronomen, som kjennetegner en mer uhøytidelig og muntlig stil. Den forrige versjonens «La ditt navn holdes hellig» hadde i det minste en rytme, om man på død og liv vil holde fast på disse «la». De som skal oversette Fadervår, bør for hver eneste bønn ha for øret hvordan den vil klinge når en forsamling sier den sammen. Her var den gamle mønstergyldig, den nyeste unødig knudrete. Det har ikke minst med trykkforholdene å gjøre. «Forlat oss vår skyld» faller lettere enn «Tilgi oss vår skyld», som har tre trykklette stavelser etter hverandre. Det er heller ingen grunn til å kvitte seg med ordet «forlate» i denne sammenheng, så lenge vi fremdeles sier «om forlatelse».
Klåfingret teologi
Min alvorligste innvending mot det nyeste Fadervår gjelder likevel den nest siste bønnen, som i det gamle lød: «Led oss ikke inn i fristelse». Slik står det ordrett på gresk og slik sies det på engelsk: And lead us not into temptation. Nå skal det hete: «Og la oss ikke komme i fristelse.» Her får vi ikke bare enda et «la», men vi merker en klåfingret teologi som vil «klargjøre» det som kan være vanskelig å forstå. Da svikter oversetteren sin oppgave. Det som er ubegripelig, bør forbli ubegripelig i en god oversettelse, det som er tvetydig, bør ikke gjøres entydig. Mange har forsøkt å trenge inn til meningen med denne bønnen. Et av de bedre forslag hørte jeg i Frankrike: Det greske ordet for «fristelse», peirasmós, kan også bety «prøvelse». Gud kan ville sette vår tro på prøve, slik han gjorde da han ba Abraham ofre sin sønn. Det kan være all grunn til å be om å få slippe slike prøvelser. Men dette er bare én av flere mulige tolkninger, og selv om den er meningsfull, bør den ikke friste oss til å forandre den ordrette oversettelsen.
En bibeloversettelse bør være for voksne
I troskap mot grunnteksten og mot vårt nedarvede Fadervår, burde teksten lyde slik:
«Fader vår, du som er i himlene! Helliget være ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde.» Mange vil nok innvende at et slikt språk er uforståelig for ungdommen. Selvsagt er det det. En bibeloversettelse bør være for voksne, og så klangfull og poetisk i sin form at ordene fester seg i hukommelsen. Så får vi tålmodig følge prinsippet for all sivilisasjon og forklare for de unge det de ikke forstår.
1930:
Fader vår
Fader vår,
du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn;
komme ditt rike;
skje din vilje,
som i himmelen, så og på jorden;
gi oss idag vårt daglige brød;
og forlat oss vår skyld,
som vi og forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse;
men fri oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
1978:
Fader vår
Fader vår, du som er i himmelen!
La ditt navn holdes hellig.
La ditt rike komme.
La din vilje skje på jorden
som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
Led oss ikke inn i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
2011:
Vår Far
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.