Til vår språkspalte har vi fått spørsmål om uttalen av tallet 27. Er det en uheldig eller en akseptabel sammenblanding når Lotto-programlederen sier «tjuesyv»? Og hvorfor lever den gamle tellemåten fortsatt videre? Ordboksredaktør Tor Guttu svarer.
Programleder Ingeborg Myhre bruker den mest moderate av de tillatte bokmålsformene – tjuesyv. Hun er forøvrig blant de støeste riksmålsbrukere på skjermen, skriver Tor Guttu. (Foto: Skjermbilde fra NRK)
Norsk språkråd foreslo i 2003 å gjeninnføre syv, tyve og tredve som valgfrie former i bokmål, men Kulturdepartementet godkjente bare syv (2005). Antagelig fryktet departementet at det gamle tallordsystemet med enerne foran tierne var liv laga, og at det ville hevde seg om det ble sluppet fri. Man kan jo forstå departementet; det dreiet seg om over 60 år gammel språkpolitisk prestisje.
Tjuesyv og lignende former er eksempler på «sammenblanding» Slikt må man regne med her i landet, og bokmålet vrimler av lignende tilfeller. De oppstår ofte når to ord med to eller flere varianter settes sammen til ett. Ta som eksempel tykkmelk: I det ordet har hvert av leddene to former – tykk/tjukk og melk/mjølk. De kan fritt kombineres i sammensetninger, og ordet tykkmelk får dermed fire former, alle offisielle. I bestemt form entall har både melk og mjølk valgfrihet -a eller -en. Dermed er vi oppe i åtte former av tykkmelken. Finn dem for moro skyld! – Viser de seg å ha underholdningsverdi, kan man fortsette med tykkmaget.
Variantformer med ulik stilverdi
«Til gjennomføringa får ein ta den tida som trengst,» sa kirke- og undervisningsminister Lars Moen om tallordreformen av 1951. Reformatorene anslo denne tiden til fem år, men nesten 70 år senere bruker mange fortsatt det gamle tallordsystemet.
Vi står ved et gjennomgående trekk ved bokmålet: variantformer som har ulik stilverdi, men som har språkpolitisk papir på å være «like gode». Formene tjue og syv spriker ikke mer enn f.eks. tykk og mjølk, men det kommer et moment i tillegg: påbudet av 1951 om at tierne skal komme foran enerne. Med det brøt man med en 500 år gammel tradisjon, og man brøt med systemet i alt norsk talespråk. I 2005 fikk vi altså syv tilbake, men ikke de to andre, som levde og fortsatt lever i beste velgående.
Tallordreformen i 1951 var uheldig (på flere måter, som jeg ikke skal komme inn på her). Det er ikke for sterkt å si at den var feilslått. De som stod bak den, var ikke snauere enn at de regnet med en overgangstid på omtrent fem år – ja, optimistene tenkte seg tre. Vi er nå inne i tredje generasjon etter 1951 og kan stadig høre barn og unge bruke «den gamle tellemåten», for ikke å tale om oss eldre. De som taler dialekt, holder stort sett på den. De som bruker et mer eller mindre standardisert talespråk, har hatt lettere for å bruke den nye, og da helst i sammenhenger som krever en viss formell stil (kundebehandling, referering av tallstørrelser av mange slag).
«Språklig mangfold» i NRK
Men omgangstonen i de fleste samfunnslag og situasjoner er blitt mer uformell, og i den institusjonen som mer enn noen annen skulle bidra til å innarbeide «den nye tellemåten», har stilen tatt preg av det. «Mangfold» er en ledestjerne, og det er vanskeligere å drive eksersis enn f.eks. i kringkastingssjef Fostervolls tid. Det skal vi på en måte være glade for, men pendelen kan også svinge for langt inn i mangfoldet. Uansett hva man gjør eller ikke gjør, vil det ta mer enn 100 år fra 1951 for den nye tellemåten å slå igjennom, om den i det hele tatt gjør det.
Jeg begynte i annen realskoleklasse i 1951 og tok artium i 1955. I de årene var det bare én av lektorene ved min skole som var «lojal» og brukte de nye tallordene, og blant elevene var den selvsagt ikke å høre. Dette sier litt om hvordan mottagelsen var i praksis. Det var lett nok å erklære generell sympati for en reform som skulle gjøre det «greiere» å hanskes med fler- og mangesifrede tall, men å bruke det nye var noe ganske annet. Reformens skjebne fra 1951 og fremover er behandlet grundig i en hovedfagsavhandling av Vibeke Lauritsen ved høyskolen i Agder i 1996. Hun konkluderte med at de nye tallordene ble brukt av noen og førti prosent av befolkningen. Men tilslutningen varierte på flere måter. Vi vet ikke hvordan det forholder seg i dag.
Gammel og ny «tellemåte» lever side om side
Begge tallordsystemene er likestilt i riksmålet. Både syvogtyve og tjuesju lever side om side, og slik vil det fortsette, skriver Tor Guttu.
Norsk språkråds vedtak i 2003 var liberalt; jeg var selv med på det. Vi forstod at det gikk smått med de nye tallordformene, selv etter mer enn 50 års påbud, og mente det var riktig å tillate vanlig brukte former som ble ansett som normale, nemlig de nevnte tre. Vi tenkte oss at folk ville bruke fornuft, og at man med tiden ville se en utvikling i en eller annen retning, som man kunne innrette seg etter. Men departementet sa altså delvis nei. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (som normerer riksmålet) har tatt konsekvensen av dagens situasjon og likestilt gammelt og nytt system, altså både syvogtyve og tjuesju. De lever side om side, og slik vil det fortsette.
Lotto-damen det siktes til – Ingeborg Myhre – har med sitt tjuesyv tydeligvis valgt å holde seg til de moderatest mulige formene i offisiell rettskrivning, og det må respekteres. Hun er for øvrig min favoritt blant Lotto-folket, og med sin diksjon og generelle språksikkerhet er hun blant de støeste riksmålsbrukerne på skjermen. – Det usammensatte tyve hører man rett som det er i alle kanaler. For eksempel er det hos meteorologene i NRK ofte konflikt mellom natur og opptuktelse når det gjelder dette tallet. Hør bare, når maksimumstemperaturene ligger omkring 20 grader.
Formen tyvesyv er omtrent så gammel som tallordreformen. Den første som brukte den, var antagelig Finn Amundsen (1897-1958), sportsredaktør i Morgenbladet og legendarisk skøytereferent i NRK. En annen kjent bruker er tidligere statsminister Kåre Willoch. Skriftlig har den vært brukt i tilfeller hvor det kreves både sifre og bokstaver (på sjekker o.l. og i dommer). Det kan ikke utelukkes at en slik form ville ha festet seg en gang i fremtiden hvis departementet hadde fulgt Norsk språkråds anbefaling anno 2003. Kanskje kommer den til å feste seg allikevel; den er ikke rarere enn tjuesyv. Ifølge Riksmålsgrammatikken (2017) ser tyvesyv ut til å «bre seg i yngre menneskers talespråk».