Infinitivsmerket å og den sideordnende konjunksjonen og blir uttalt likt. Derfor er mange i tvil når de skal bruke disse ordene i skrift. Lær det som kommer nå, så vil du bli sikker på hva som er riktig!
1. Husk først og sist og alltid: Å er infinitivsmerke og kan bare stå foran verb i infinitiv:
Det begynte å blåse neste morgen
Det er lett å greie Sml. Øysteins Sundes vise «Kjekt å ha»
Han tenker å holde selskap
Merk uttrykkene: så å si, sant å si, vel å merke
2. Og er bindeord og binder sammen ord, setningsdeler og setninger av samme slag og kan stå foran alle slags ord
Kjolestoffet var rødt og gult
Hun ligger og sover middag
Kom og sett deg
Vi spiller, og dere danser
Den største vanskeligheten ligger i at og også kan stå foran en infinitiv, nemlig når og binder sammen to sidestilte infinitiver.
Sier vi: Han kan lese, og han kan skrive, har vi to sideordnede setninger. Stryker vi subjektet og første del av verbalet i den andre setningen, får vi to sideordnede infinitiver:
Han kan lese og skrive.
Skal vi gå inn og diskutere saken?
Vi kan teste om vi gjør det riktig på flere måter:
1. Prøv deg frem ved å sette inn både-og: Han kan både lese og skrive.
2. Prøv å sette de to infinitivene i preteritum (fortid). Han leste og skrev. Da ser du klart at det dreier seg om to sideordnede handlinger.
Så langt skulle det meste være overkommelig. Av og til er den ene av de to sidestilte infinitivene utelatt eller underforstått, men likevel skriver vi og som om vi hadde to sidestilte infinitiver.
De ville (dra) ut og fiske
Jeg skal ut og reise
Det hender at to infinitiver som står ved siden av hverandre, ikke er sidestilt.
Nå kan du begynne å leve ditt eget liv.
Du må prøve å tenke selv.
Det er på tide å slutte å røyke
Dette er litt vanskeligere å forstå. I disse tilfellene dreier det seg ikke om sidestilte infinitiver, men tilfeller der den siste infinitiven er underordnet den første. Den underordnede infinitiven er faktisk direkte objekt til den første. Det er litt uvant at en infinitiv kan være direkte objekt, men slik er det. Vi spør:
Hva kan du begynne (med)? Svar: å leve ditt eget liv
Hva må du prøve? Svar: å tenke selv
Er du i tvil, så bruk både – og -prøven. Det heter heller ikke: Nå kan du både begynne og leve ditt eget liv. Bruker vi fortidsprøven, ser vi det samme. Det heter ikke: Nå begynte du og levde ditt eget liv. Altså er ådetriktige.
En siste ting må vi lære om å – og:
Vi binder sammen presens partisipp og infinitiv med og:
Han ble stående og glane
Hun ble sittende og tenke
Her er det de to handlingene som er sidestilt: Han stod og glante. Hun satt ogtenkte.