Ordet «mobbing» er et godt eksempel på hvordan folk flest bestemmer språkutviklingen. Selv om mobbing har forekommet til alle tider, ble selve ordet vanlig først på 1970-tallet. Språkrådet ønsket et norskere ord, men ingen slo an på samme måte.
Ordet mobbing kom inn i norsk samtidig som problemet ble løftet frem i lyset.
Ifølge en artikkel i Aftenposten brukte avisen ordet «mobbing» første gang i 1971. Nyordet kom fra engelsk via svensk, og det ble begjærlig grepet som en nyttig betegnelse på et problem som fikk stadig større oppmerksomhet i samfunnsdebatten. I 1973 ble ordet brukt i Stortinget: «Hva kan myndighetene gjøre for å hindre mobbing i skolen?» spurte Lars Roar Langslet. Det er det første politiske initiativet om mobbing som Aftenposten har funnet i sitt arkiv.
Men Norsk språkråd, som det den gangen het, rynket på nesen og etterlyste i 1974 et norsk avløserord. Flere ord ble foreslått, bl.a. gruppevold, knuffing, knufling, knubbing og hakking. Men ingen hadde samme gjennomslagskraft som mobbing/mobbe. Begrepet omfattet flere ting og ble en treffende betegnelse på et sosialt problem som kom stadig høyere på dagsordenen utover på 1970-tallet. Dessuten var mobbing et slikt fremmedord som både var lett å stave på norsk og å uttale, og som dermed gled lett inn.
Psykologiprofessor Dan Olweus er en pioner innen mobbeproblematikken og mener at ordet mobbing er et godt ord som ikke bør byttes ut.
– Det er et begrep som er stort sett vel akseptert, og det finnes nå en meget omfattende og verdifull forskning om ulike sider av denne problematikken. Det ville være et stort tap om man skulle gå bort fra det, sier Olweus til Aftenposten.
(Foto: Fotolia)