Årets prisvinner: Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en av landets viktigste priser. Den setter språket høyt og siden språket som verktøy er viktig for meg som forfatter, er jeg stolt over å ha fått Riksmålsprisen.
Av JON EWO
Årets prisvinner
Glad prisvinner: Best er et språk som beveger menneskenes
hjerter, sier Jon Ewo.
Når jeg skriver en roman for unge voksne fra Lillehammer, småbarn fra Smøla eller folk på mellomtrinnet fra Gjøvik, tenker jeg lite på hvor gamle de er eller hvor de kommer fra. Jobben min som forfatter er å stille spørsmålene, ikke å komme med svarene. Spørsmålene jeg stiller kan være de samme for alle aldersgruppene. Forskjellen er hvordan jeg stiller spørsmålene. Det vil si, hvilket språk jeg benytter. Dypest sett er det ingen forskjell på det å skrive for barn, tenåringer eller voksne. Begge krever forfattere som er bevisste det fantastiske verktøyet som språk er.
Det private rom
Å skrive er i utgangspunktet utvilsomt en svært privat sak. Forfatteren beveger seg i enerom og snakker – med skrift – om de tingene som interesserer ham/henne. Forfatteren skriver for å finne ut ting og bore i sin egen hjerne.
Ikke dermed sagt at boringen og filosoferingen nødvendigvis er dyp eller banebrytende. Den trenger ikke å føre til noen personlig avklaring for forfatteren. Men den er en drivkraft bak den kreative prosessen. Og dette kan bare skje om forfatteren er en entusiast i språket sitt.
For uten entusiasmen for språk – det gode språket – det spennende språket – det språket som skaper en intens interesse hos leseren – blir det umulig å levere annet enn grei nok hyllevare. Den entusiastiske forfatter leter imidlertid alltid etter et språk som passer til det temaet og de personene han skriver om.
1957
Det er denne ungdomsromanen jeg har fått prisen for. Den heter 1957 og er bind to i en serie på tre romaner som alle skal leke med historien. I dette tilfellet Norges historie. Å leke med norsk historie betyr i denne sammenhengen at jeg endrer avgjørende hendelser i historien og ser på hva slags samfunn vi da kunne ha fått her til lands. Plasserer unge mennesker oppi dette og går inn i hva de strir med.
I dette andre bindet lar jeg verdenskrigen, slik vi kjenner den, slutte allerede i 1940. De allierte klarte ikke å evakuere Dunkirk og måtte be om fred høsten 1940. Det er et nazistisk Tyskland som styrer mesteparten av Europa. Heinrich Himmler har tatt med sitt SS og overtatt Norge allerede i 1942. Han ville skape den perfekte nazistiske stat, hvor ren rase og rent blod er viktig.
Hovedpersonen her, Monika Kruse, er 16 år og står overfor sitt livs vanskeligste valg. Hun er lovet bort til en SS-soldat, men har forelsket seg i en gutt som er en fiende av den nazistiske staten. For under den perfekte overflaten her syder det av motstand. SS jakter blant annet på en frihetskjemper som bare går under kallenavnet «Kjakan».
Hun bor rett bak slottet. Derfor ble jeg og redaktøren, Steffen Sørum – som har hatt sin hånd på rattet her – enige om at Monika måtte fortelle sin historie i et konservativt bokmål. Det første bindet i serien het 1920 og handlet om en gutt fra østkanten i Oslo. Han fortalte sin historie på et
radikalt bokmål. Men for Monika ville det blitt feil.
Jakten på det beste språket
Mitt poeng her er at enhver bok krever sitt språk. Enhver person krever å få sin fortelling fortalt på den måten som faller naturlig for ham eller henne. Og her er det min entusiasme kommer inn.
Jeg står frem og sier at jeg er villig til å gå over liket av kommaer og substantiver og setningsbygning bare for å finne det språket som fungerer best til det jeg skal ha sagt. Jeg er en fanatiker i jakten på det aller beste språket for min historie. Jeg er skruppelløs når det gjelder å lete opp det ordet som mest presist treffer mine lesere.
Derfor har jeg i bok etter bok prøvd å tøye språkets grenser. Jeg har selv ingen fast språknorm jeg ønsker å holde meg til. Jeg har skrevet alt fra det mest radikale bokmål til nesten gammelt riksmål. På det mest ekstreme oppfant jeg et nytt språk, fordi jeg skulle skrive en fortelling sett fra en engels ståsted. Og innså at en engel neppe kan ha det samme språket som et vanlig menneske.
Men hvorfor denne nesten fanatiske entusiasmen? Jo, grunnen til det er at jeg skylder leserne det.
Det offentlige rom
Å være norsk forfatter i dag betyr å motta en del av sine penger fra det offentlige. I form av f.eks. stipendier og bibliotekvederlag. Det har fått meg til å se på meg selv som en offentlig ansatt. Etter min mening skylder jeg leserne noe fordi jeg får nyte godt av kulturbudsjettet.
Jobben min som offentlig ansatt er å gi leserne noe tilbake.
Mine emner
Nå er jeg så heldig at de to emnene som har opptatt meg mest i mitt private liv også er blant de mest slitesterke i det offentlige rom.
For det første identitetsproblematikk. (Kanskje ikke uventet siden jeg – i likhet med alle mine andre kolleger – elsker å snakke om meg selv.)
For det andre kjærligheten – som interesserer alle – i alle aldre og på alle steder. Den som leser forfatterskapet mitt, vil se at det er disse spørsmålene – eller kombinasjoner av dem – som går gjennom bøkene. Hvem er jeg? Hvor vil jeg? Hva skal jeg? Hva er kjærlighet? Kan jeg bli elsket? Hva vil kjærligheten gjøre med meg? Hvor er kjærligheten når den ikke er her?
Kunsten å nå fram
For å gi unge voksne lesere noe tilbake må jeg komme dem i møte. Det betyr å vinkle spørsmålene i tekstene mine slik at de berører. For eksempel når det gjelder prisvinnerboka 1957, så får jeg her sagt noe om et par meget aktuelle temaer – sorteringssamfunnet – er noen mennesker bedre enn andre? – og tvangsekteskap. Og det i en bok hvor handlingen egentlig foregår for nesten 60 år siden. Men det kan jeg gjøre fordi det er skikken i dette alternative Norge jeg skildrer her. Her bestemmer de voksne hvem unge kvinner skal gifte seg med – ikke av familiære grunner, men av genetiske.
Jeg må både tilfredsstille egosentrisiteten min ved å skrive historier om emner som fascinerer meg. Samtidig må jeg fortelle slik at leseren får noe igjen for å bruke av sin tid. Historien og spørsmålene jeg stiller må være så organisk sammenføyd at teksten ikke fremstår som pedagogikk, moralisme eller overtydelig budskapsformidling.
Valget mitt for å gi unge voksne noe tilbake og komme dem i møte er ved å bruke språket til å gi liv til personene og innføre en desperat dirre-dirr i fortellingen.
Litteratur fordi de fortjener det
Å lese en roman krever langt mer tid enn å lytte til en cd, se en film, oppfatte et bilde eller spille et dataspill. Det er en langsom aktivitet. Det er litteraturens varemerke. Jeg er en sterk motstander av at litteratur for barn og unge voksne skal bli stadig enklere. Da er litteraturen dømt til å tape i forhold til medier som er langt raskere. Den som tror at Ewo snakker for sin syke mor tar feil. Dette handler ikke om å sikre næringsgrunnlaget for bokbransjen. Å skrive/utgi/formidle bøker til barn og unge voksne slik at de lærer seg å lese, handler dypest sett om å investere i frem-tidens kompetanse i Norge. Vi som skriver for barn og unge legger grunnlaget for all senere lesing og kunnskapstilegnelse.
Å skrive i kongeriket Norge
Derfor er jobben min som offentlig ansatt viktig. Det er de unge som trenger godt språk, gjennomtenkt språk og bøker som angår dem mest. Jeg må ha et så bevisst forhold til alle de mulige virkemidler som ord og tegnsetting gjør slik at leseren leser boka fram til siste side.
Og det skal gjøres i et språk som beveger menneskenes hjerter. Norsk barne- og ungdomslitteratur med sin bredde og kreativitet er i dag det mest spennende litterære feltet i bok-Norge. Det er her det skjer nytenkning og hvor ideene flommer.
For noen voksne er nok dette en hemmelighet. Men mange formidlere vil nikke gjenkjennende til det jeg sier her. Og Riksmålsforbundet er en av de organisasjonene som har forstått dette og har opprettet denne prisen som jeg er så heldig å få i dag. Jeg er stolt over å få være med og skrive midt i en viktig litterær gullalder. Og jeg er stolt over å få motta Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris.
Jon Ewos takketale sto på trykk i Ordet 4/2014.