Riksmålsforbundets litteraturpris 2023: Mitt skriftspråk er det norske, men det er et tilsølt norsk, et norsk som også besudles og utfordres av mitt spanske morsmål; i andre anledninger har jeg sammenlignet denne dobbeltheten med hvordan en hardingfele funker; man spiller på ett sett med strenger, mens et sett med uberørte får resonnere under dem, forteller årets litteraturprisvinner i denne takketalen.
Jeg oppdaget litteraturen fordi jeg som 11-åring måtte lære norsk, og det var i bøkene det fantes ord, skriver Pedro Carmona-Alvarez. (Foto: Stig Michaelsen)
Kjære alle sammen; jeg vil først – på vegne av romanen Chiquitita – takke juryen for denne prisen. Romanen ble skrevet i løpet av noen måneder i fjor, sittende i sofaen hjemme i Bergen med hunden min liggende ved siden av meg. Romanen handler om en kvinne, Marisol, som vi møter da hun er barn i et land som snart raser sammen, og familien hennes drives på flukt; først tilbringer de en tid ventende på et flyktningmottak i nabolandets hovedstad, før de blir sendt hit, til et land som ligner på Norge, som tar dem imot som flyktninger. Underveis møter vi også Marisol som ung kvinne; hun og kjæresten er på sin første store utenlandsreise sammen, de står på et museum og ser på malerier, i særdeleshet et bilde av en hund som holder på å synke. Og så møter vi henne som middelaldrende kvinne som går tur med en gammel hund, eller sitter og snakker med en psykolog.
Les juryens begrunnelse: Inderlig og gripende om fluktens lange skygger.
Dette er en bok som er tett på mine egne erfaringer som barn. Men det er også en litterær konstruksjon, en roman, en lek med muligheter, en utvidet, filtrert versjon av noe som ligner på livet mitt. Et amalgam av hendelser, syn, gester, minner, sammenkomster, språk, form.
Ingenting er riktig, men alt er sant, som Judith Hermann skriver et sted.
Det litterære arbeidet – skrivingen, lesingen, lyttingen, oppmerksomheten, observasjonen, men også drømmene og marerittene og fantasien og innbilningen og spekulasjonen – har i mitt tilfelle vært et livsvalg; fra jeg var ganske ung var jeg veldig interessert i språk; hvilken sammenheng det finnes mellom språk, makt og avmakt, hvordan språket også definerer virkeligheten den skildrer, og hvordan språk er skrudd sammen, men også hvordan forskjellige språk er skrudd sammen forskjellig.
Fortellingens hvem, hva og hvordan
Jeg ble tidlig en leser, lenge før jeg hadde noen ambisjoner om å bli forfatter. Jeg oppdaget tidlig at litteraturen var et flerhodet monster. En leser vil alltid måtte tenke på histories HVA: Hva vil skje i denne fortellingen? Vil Odyssevs komme hjem? Hvem vil vinne krigen? Vil Madame Bovary finne lykken med skjørtejegeren Rodoplhe? Kommer Pinnochio til å bli en gutt av kjøtt og blod, vil Kaptein Akab fange Hvalen?
Og når man utvikler seg som leser, spør man seg også HVORDAN: Hvordan er denne historien formet, fortalt, strukturert. Hva slags leser forventer denne fortellingen at jeg skal være?
Fortellingens Hva er de narrative, kronologiske, hendelsene. Fortellingens Hvordan er å være bevisst dens former, oppmerksom på at enhver fortelling fremstilles på en viss, unik, måte. Ingen virkelige lesere er uøvde lesere. Litteraturen tiltrekker seg ofte mennesker som – ved siden av å leve seg inn i historier og fortellinger – også er ute etter språklige erfaringer.
Jeg oppdaget litteraturen fordi jeg som 11-åring måtte lære norsk, og det var i bøkene det fantes ord; ord jeg ennå ikke kunne, som jeg trengte. Jeg oppdaget også at litteraturen var en portal – en luke man kunne forsvinne inn i og der møte mennesker og skjebner man ikke hadde støtt på i virkeligheten – virkeligheten, dette for meg trøblete ordet; forsvinningen var det sentrale, først – det å kunne miste seg selv i en fortelling, i noen andres liv, liv som både lignet og ikke lignet på mitt eget. Men jeg oppdaget snart at språket også gjør noe annet enn å fortelle; språk tenker, språk er det vi erfarer verden igjennom.
Inn i skrivingens verden
Jeg begynte å skrive, slik alle anstendige mennesker gjør, i hemmelighet; jeg likte både stillheten ved arbeidet, den ensomheten som kreves når man setter seg ned for å skrive, og det befolkede rommet litteraturen tross alt også er – den fantastiske muligheten til å samtale med andre skrivende, levende og døde, på tvers av tid og sted. Skrivingen har for meg vært synonymt med en slags utnulling av selvet og et sted for emosjonell multiplikasjon; et sted der JEG kan forsvinne, men også ikle meg masker og stemmer som ikke er mine (i virkeligheten). Litteraturen gjør både læring og avlæring mulig; lesing og skriving er stedet der individ møter kollektiv, der samtid møter fortid og fremtid, der mitt liv og alle andres liv smelter sammen til noe flerstemmig, et kor av dauinger og sprell levende folk, side om side.
I et dikt om et bibliotek har jeg skrevet:
Vi gjemmer oss bak H-hyllen
min første elsker og jeg
jeg kaller ham Heathcliff, kjære, han sier
Holly, kjære
jeg sier Holden, kjære
Henry kjære, vi leser Sakutaro
Hariwara, Oscar
Hahn, Yahya
Haqqi, Juanita
Havill, Rashad
Hashim Herodot
nevner tolv gårdsplasser
og den hellige krokodillen Sobeks krypt
og fordi Nilen blir oversvømt
lærer vi om hydrologi fordi Hektors lik slepes
etter Akilles vogn lærer vi om hestetemming
fordi Gud er så streng
lærer vi om hellighet
herlighet og Herakles fordi vi lærer om Hydra
lærer vi om moren Ekhidna
om Kerberos, Khimaira
og dragen i Kolkis
Mitt poetiske språk
Mitt romanspråk er infisert av poesien, mitt poetiske språk er rytmisk, sanglig, fraktalt og myldrete: Mitt skriftspråk er det norske, men det er et tilsølt norsk, et norsk som også besudles og utfordres av mitt spanske morsmål; i andre anledninger har jeg sammenlignet denne dobbeltheten med hvordan en hardingfele funker; man spiller på ett sett med strenger, mens et sett med uberørte får resonnere under dem. Det er slik jeg tenker på det. Og for meg gir det mening.
Å motta en pris for denne romanen er stas, det må jeg innrømme, særlig fordi dette er en bok som i stor grad bæres av språket den er skrevet i, fordi den bruker språket til å utforske hva en historie er, hva hukommelse er, hvordan man forvalter livets mange syn og inntrykk – men også en bok hvis språk er historien, hvis form også er innholdet, hvis narrative tablåer forutsettes av hvordan språket er konstruert og utsagt.
Jeg vil takke min redaktør Bjørn Aagenæs for et fabelaktig samarbeid, for vennskapet og samtalene, som nå strekker seg over 20 år. Og igjen vil jeg takke juryen, jeg er veldig glad og stolt fordi boken min, skriften min, språket mitt, blir anerkjent.
Så: På vegne av meg selv og romanen min sier jeg tusen, tusen takk.