Sagt om språk

Redaktør Sverre Martin Gunnerud i Riksmålsforbundets kvartalstidsskrift Ordet har nok en gang samlet fyndige og fiffige sitater om språk.

Nye dialekter

– I mange andre land er makta nedarvet i generasjoner. Slik er det ikke i Norge, Det er stadig nye dialekter i norsk politikk.
Bernt Aardal, valgforsker, til Nationen

 

Skål

– Fra 2001 til 2005 satt Venstre i regjering med tre – 3 – statsråder mens partiet bare hadde to – 2 – stortingsrepresentanter. Det er et blandingsforhold som er så frekt at det burde fått en drink oppkalt etter seg.
Kjetil B. Alstadheim, Gullpenn-vinner, i Dagens Næringsliv

 

Derfor kolon

– Kolon skal hjelpe oss med syntaksen. Kolon er et tegn som retter oppmerksomheten mot det som følger.
Vibeke Torp, skribent, i Klassekampen

 

Griseprat

– Grisen har gitt språket en mengde ord og uttrykk. Noen lever den sikkert godt med, som kjælegris, heldiggris, griseflaks og sparegris. Andre er verre: Miljøgris, råne, sugge, purk – eller rett og slett svin. Plus det sørgelig aktuelle i disse «metoo-tider»: Gammel gris.
Erling Kjekstad, kommentator, i Nationen

 

Kjønn

– Orker snart ikke høre ordet kjønn mer; når jeg sier det ut høyt, virker det veldig klamt og ekkelt. Prøv selv, kjønn.
Tor Chr. Brøgger Langfeldt i Klassekampen

 

Honnør for humøret

– Hvorfor går de to soldatene der hånd i hånd?
– De er leiesoldater.
Dagens vits i VG

 

Svada

– Det er mange formuleringer som ser og høres fine ut, men som ved ettersyn ikke betyr noe som helst eller sier selvfølgeligheter på en vanskelig måte.
Magne Aasbrenn, leder i Noregs Mållag, til Klassekampen

 

Språklig skikk og bruk

– Det er på tide å innse at griseprat, rasehumor og homofobi ikke hører hjemme på arbeidsplassen.
Kato Nykvist, kommentator, i Nationen

 

Banning

– I mi familie er vi medlem i statskyrkja, vi trur på Herren og vi prøvar å ikkje gjere andre urett. Ja, og så hende det seg at vi bannar, det burde vi naturligvis ikkje, men det hender seg altså at vi gjer det.
Jon Georg Dale, samferdselsminister, i Nationen

 

Postkort fremfor Facebook-likes

– Å få et håndskrevet kort i postkassa gir en annen følelse av å bli husket på enn når noen trykker liker på facebookinnlegget ditt.
Tone Sofie Aglen, politisk redaktør, i Adresseavisen

 

Akk, engelskmenn

– Den lille baren hvor jeg drikker min daglige aperitiff her i Venezia er plutselig fylt av herlige engelskmenn. De middelaldrende mennene i tweed. Kvinnene i høye, grove frisyrer som ser ut som de er skåret i betong. De snakker alle outrert Oxford-engelsk; spisser de tykke, lysrerøde leppene sine frem i en maniert, velklingende eu-lyd som får selv «assheule» til å høres som en hedersbetegnelse.
Vetle Lid Larssen, forfatter og Gullpenn-vinner, i A-magasinet

 

Akk, engelskmenn 2

– Engelskmenn har – etter sikkert årevis i Italia – ennå ikke oppdaget av «ch» uttales «k» på italiensk,  og at det er feil når de istedenfor tre mojitos bestiller «tre moskitos».
Vetle Lid Larssen, forfatter og Gullpenn-vinner, i A-magasinet

 

Pyntesykt navnevalg

– Nylig fant Norsk senter for bygdeforskning det nødvendig å skifte navn til Ruralis – institutt for rural- og regionalforskning. Bygdeforskning ble åpenbart for traust, selv om det jo er en ganske presis beskrivelse av hva instituttet faktisk driver med.
Nationen på lederplass

 

Makta rår

– Hvis noen i Alta eller i Tromsø snakker i mer enn fire minutter i et NRK-studio, er det noen i Oslo som har bestemt at det bør settes på musikk.
Skjalg Fjellheim, politisk redaktør, i Nordlys

 

Dum dubbing

– Man undervurderer barna ved å dubbe et språk som svensk, som nærmest er som en norsk dialekt å regne. Ungene er tilpasningsdyktige. De har store ører.
Lena Kristin Ellingsen, skuespiller, til Klassekampen

 

Dum betegnelse

– Skamleppene er de samme. Ingen ny realitet her. Men vi som har dem mellom bena, foretrekker å kalle dem kjønnslepper.
Helene Uri, forfatter og språkskribent, til Aftenposten

 

Pytt sann

– Det er mer alvorlige ting i verden enn banning. Jeg bryr meg mer om klima og flyktninger, for å si det sånn. Kari Veiteberg, biskop i Oslo, til Dagens Næringsliv

 

Talemål

– Det er isolasjon som skaper dialekter.
Arne Torp, språkprofessor og dialektekspert, til Nationen

 

SMS-språket

– Tekstmeldinger har skapt et helt nytt sjangerspråk, som har spredt seg videre til sosiale medier. Det er knapt, har mange forkortelser og legger mindre vekt på normert språk. Veldig mange uttrykker seg dialektnært. Men det aller tydeligste trekket er bruken av emotikon.
Åse Wetås, direktør i Språkrådet, til A-magasinet

 

Ord i vanry?

– Ordet feminist har samlet mange dårlige assosiasjoner rundt seg. Hører en ordet feminist, er det lett å tenke på kvinner som aldri barberer seg, kvinner som går nakne rundt i gata og kvinner som hater menn. Stakkars ordet feminist.
Tora Ovidia Berg i Klassekampen

 

Språkpolitisk kapitulasjonserklæring

– For samnorsken er nok slaget tapt, det må me innsjå.
Arne Torp, nestleder i Landslaget for språklig samling, til tidsskriftet Språknytt

 

Språklig anarki

– Jeg har en fornemmelse av at avstanden mellom det skrevne og det muntlige språk er økende; man hører ikke lenger noen tegnsetting, ikke så meget som et komma, for ikke å snakke om punktum. Følgelig sitter man tilbake med en slags grøt i et språklig anarki, der avsenderens budskap utelukkende dikteres av de nødvendige pusteøvelser.
Fred. Johansen i Klassekampen

 

Åpner dører

– Språk utvikler hele mennesket. Språk er ikke bare kommunikasjon, det åpner dører både kulturelt, politisk og økonomisk.
Sophie Marie Vauclin, universitetslektor, til tidsskriftet Videre

 

I begynnelsen var ordet

– Jeg hadde barn i god tid før smarttelefoner og nettbrett invaderte landets stuer og barnerom. Hva hadde vi i stedet? Vi hadde ordet. Hvor mange har tenkt over hvilken skatt vi foreldre eide i rim, regler, ordtak, språkleker, sanger, salmer, gåter og ordspill? Og hvor mange har tenkt over språkets fantastiske evne til å skape bilder.
Åshild Thune, familieterapeut, i Klassekampen

 

En evig kamp mot kommafeil

– Jeg har holdt atskillige kommakurs i Aftenposten. Gøyale musematter med kommaregler har vi delt ut, men det hjelper lite.
Helene Uri, forfatter og språkskribent, til Aftenposten

 

Språklig dinosaur

– Jeg er en levning fra en svunnen tid, en dinosaur. Med et språk som ikke er gangbart lenger.
Davy Watne, tidl. sportsanker i TV 2, til nettstedet Kampanje

 

Språklig ærefrykt

– Utenfor skigarden og fjæresteinene har vi brukt å føre oss med respekt og varsomhet. Ennå er det skikk å stoppe og slå av en prat med bærplukkere eller fiskere vi møter på stien Vi legger stein på røyser eller varder. Det har vært vanlig å bruke såkalte noanavn: Bamse isteden for bjørn, bjug for orm. I båt skulle du ikke nevne hesten, men si «firfoting». Språket betød noe. Guds navn tok man sjelden i bruk før pietismen. Det het storefar eller vårherre. Denne naturlige høfligheten oppsto ikke i salonger og på gatehjørner, men i myr og fjell.
Hans Bårdsgård, kommentator, i Nationen

 

Trendy caféliv

– Vi serverte «Prosciutto con melone». I Atna ble det til «prostituert skinke med melon». Så forsøkte vi oss med økologisk rødvin. Det gikk ikke så bra til å begynne med. Men så fikk jeg vist kundene at vanlig rødvin var 13 prosent og den økologiske 14.

Morten M. Kristiansen, tegner og cafeeier på Atna, til Dagens Næringsliv

 

Ordtak

– Jo mindre språk, dess mer bråk.               Hauk i Klassekampen

 

Rettskrivningen gjelder også for kongehuset

– Dagsrevyen har ikkje høve til å skriva Kongen om Harald. Dagsrevyen er pålagd å følgja norsk rettskriving. Punktum. Kongen med stor k er berre eit organ som held møte på Slottet om fredagaene; under dei møta sit kongen ved bordenden. At dronninga alltid skal skrivast med liten d, skulle det og vera ututvande å peika på. Men Slottet ser ikkje ut til å ha oppfatta at dei har plikt til å følgja rettskrivinga i all offtentleg tekstproduksjon. Regelen her er fantastisk enkel: Det finst ingen persontittel i Noreg som skal skrivast med stor bokstav.
Sylfest Lomheim, språkprofessor, i Klassekampen

 

Trønder-stikkord

– Googler jeg ordet trønder, er det i hovedsak barten som spiller hovedrollen, med god hjelp fra velfylte ølglass og fargene til alles favorittlag på gressmatta.
Ingvild Hegge Eriksen, spaltist, i Namdalsavisa

 

Koloniserende Oslo-mål

– Oslo-målet spreier seg i veldig fart oppover dalføra på Austlandet. Særleg gjeld dette Hallingdal, Valdres og Østerdalen.
Arne Torp, språkprofessor og dialektekspert, til Nationen

 

Huff og huff

– Vi veit alle at bokmålet/riksmålet er eit utanlandsk mål. Og vi veit og alle at Noreg tapte kulturkampen sin den gongen då valet stod mellom dansk og norsk språk i landet. Eliten i Oslo har pynta på dette med å instruere skulebarna til å snakke dette dansknorske språket, og så kalle det for norsk.
Oddvar Støme i ukeavisen Dag og Tid

 

Willoch-riksmål versus AKP-talemål

– Kåre Willochs sikre og sirlige riksmål var en gang del av en politisk kampsak, i skrikende kontrast til akp-ernes parodiske a-endelser.
Cathrine Krøger, kommentator, i Dagbladet

 

Fra sjokkord til koseord

– Dette med «morrapuler» er ganske sjokkerende. Selv om man ikke har ambisjoner om å ha samleie med noens mor, eller ikke ha sinne som skal ut, så bruker man det likevel. Det er nesten blitt et koseord.
Ruth Vatvedt Fjeld, språkprofessor, til Dagbladet

 

Språkpoliti

– Det låter hardt, men det er sant: Folk som leker språkpoliti har en personlighetsforstyrrelse som dessverre gjør at de går glipp av mye. Helheten er alltid viktigere enn detaljene.
Einar Korpus, kommmunikasjonsrådgiver, på nettstedet rightthing.se

 

Fra musikklivet

– Hva får man om man blander dølenorsk oppvekst med spellemannspris i rock, riksmålsstemme i fistel og plateaktuelle budskap om trygghet og kjærlighet? Møt Raymond T. Hauger, Norges siste egentlige rockestjerne.   
Nils Anker, musikkjournalist, i magasinet D2