Riksmålsforbundets litteraturpris 2024 er tildelt Maria Kjos Fonn for romanen Margaret, er du i sorg», og barne- og ungdomsbokprisen er tildelt Alexander Kielland Krag for ungdomsromanen «Aldri bedre». Her kan du lese juryenes fullstendige begrunnelser.
Litteraturprisen til Maria Kjos Fonn: Treffende språk om vonde følelser
– En intens leseropplevelse, sier juryleder Anne Gaathaug (t.h.) om prisvinnerboken til Maria Kjos Fonn, her med troféet for riksmålsprisene – et litografi av Håkon Bleken med motiv fra «Hedda Gabler».
Juryens begrunnelse: Den 23 år gamle medisinstudenten Margaret blir på brutalt vis tvunget til å ta et oppgjør med tapet av sin mor som tok sitt eget liv da Margaret var seks år gammel. Hun har aldri fått anledning til å bearbeide sorgen. Sorgen over moren, og minnene om det som skjedde den dagen moren døde, har alltid vært en del av livet til Margaret, godt pakket inn i ulike og fint beskrevne forsvarsmekanismer. Men når hun som student står klar foran et lik i disseksjonssalen – med en skalpell i hendene – aner vi hva som skal komme.
«Liket er dekket av våte håndklær. Noen brekker seg. Jeg støtter meg ikke til bordet engang. Det er bare et press i tinningen, eller noe tåkete, en hinne over øynene. En slags hodepine. Brystet blottlegges. Håndkleet ligger fortsatt over ansiktet hennes. Men jeg kan se det likevel. Rosehåret. Det lille flashet eller glimtet når hun smiler.»
Margaret har siden morens død holdt følelsene rundt selvmordet for seg selv. Hun har skapt sine egne måter å takle sorgen på.
«Som barn gråt jeg aldri når jeg falt, jeg hadde aldri anfall, klaget ikke over skrubbsår eller brokkoli til middag eller leggetider. For jeg hadde den lille, søte hemmeligheten under tunga. Diskré og yndig. Selvmord er en kyndig oppdragelse: hard disiplin, myk omsorg. Du lærer å være stille, passe inni ethvert rom, fordi du vet du når som helst kan gå ut.»
Episoden på disseksjonssalen bidrar til at Margarets traumer sakte, men sikkert overtar makten i et liv som i stor grad har vært preget av kontroll og rutiner.
Trekkes mot et mørke
Gjennom hele romanen veksler teksten mellom enkle og konsise beskrivelser, dialog og abstrakte minnebilder. Når Kjos Fonn beskriver Margarets minner om moren sin, er det enten i korte flash og bilder – og da særlig fra døgnet da det forferdelige skjedde, eller med et forbehold om at moren aldri var helt glad uten at det lå et mørke bak.
«Når mamma var glad, var jeg trist, for jeg visste at hun ikke kom til å være glad alltid, men så tenkte jeg at jeg ikke skulle være trist før hun ble det, for hvis hun kom til å bli trist når jeg var glad, kom jeg til å bli glad når hun var trist. Og da kunne vi like gjerne være triste og glade samtidig.»
Margaret trekkes mot et mørke – en usynlig klam arm av skam og skyld som river og sliter i henne. Hun leker med tanken om å dø, som når hun på hybelfest hos kjæresten Ola klatrer opp på gelenderet på balkongen høyt der oppe, og balanserer mens «hodet er lett som pulverskyer og tungt som betong.» Hun vil miste balansen med full kontroll.
Margaret er redd hun kun er et hylster for en trist barndom, at hun ikke har noen personlighet ut over sine egne traumer. På strålende vis beskriver Kjos Fonn hvordan nærheten mellom Ola og Margaret smuldrer bort i takt med at psykosen får tak. Følelsen av å forsvinne fra verden. Den sovende Ola, den søvnløse og mer og mer desperate Margaret.
«Den som er våken og den som sover, er i hver sin verden, og det er den som er død og den som er levende også.»
Dramaturgien er stram, og driver romanen fremover. Den første delen lar oss bli kjent med Margaret på hennes egne premisser, men det skal etter hvert snu seg til kaos, tankespinn, dopbruk og søvnløshet. Tempoet skrus opp i takt med hovedpersonens kaos, og inviterer oss til å bli med på en skikkelig berg-og-dal-bane-tur der leseren i hvert eneste avsnitt får innsikt i Margarets indre kamper.
«Om nettene blir det lille stort, og det store lite. Et eller annet sted er jeg fortsatt seks, og kanskje også tolv og seksten. Jeg er en matrusjka, en russisk dukke med stadig mindre dukker inne i meg. Den ytterste er lagd av eggeskall, og jeg er redd det skal begynne å slå sprekker.»
Fra at livet slår sprekker, og fortiden tyter ut, igangsatt av abort og flashbacks i forbindelse med disseksjonen på legestudiet, til hvite institusjonsvegger, medisinering og manglende virkelighetsoppfatning.
Og det er befriende når Margaret får tak i sinnet sitt, og selvmordet ikke lenger lyser som en nødutgang.
«Jeg har fortsatt et slags ønske om å høre til blant de levende. Jeg innser det. At det er noe som er verdt å stå opp fra de de døde for.»
Som Orfeus har Margaret tatt med seg lyren sin og reist tilbake fra dødsriket. Evrydike og Margarets mamma er ikke med. Men Margaret lever.
Veksler mellom det nøkterne og det poetiske
Den siste delen av boken er skrevet i et mye roligere tempo. Parallelt med at Margarets tankespinn roes ned, er det som om pulsen til leseren også stabiliserer seg på et lavere nivå, og vi er mer enn gjerne med på oppgjørene som må tas. Og selv om denne delen av romanen har et lavere intensitetsnivå, er oppgjøret med farens rolle i bearbeidingen av det som skjedde, et perfekt oppspill til veien tilbake til å bli et helt menneske.
«… som om selvmord liksom er poetisk, at det er ord dette handler om. Det er vold, og det vet han like godt som meg. Det finnes mødre som ser en annen vei. Og det finnes fedre.»
Språket til Maria Kjos Fonn veksler mellom det saklige, kliniske og korthugde, og vare, poetiske passasjer. Dette bidrar til at forfatteren på treffende språklig vis reflekterer Margarets kamp med å holde kontroll over både sitt indre og ytre liv. Og ikke minst gir dette en tydelig stemme også til seks år gamle Margaret.
Forfatteren mestrer å skildre mørke temaer på en måte som gjør dem levende og gripende, uten å ty til sentimentalitet. Til tider er det også ganske så humoristisk.
De krumspring av urimelige og ulogiske følger som et traume skaper, både dissekeres og levendegjøres her av Kjos Fonn. Vi får et rått og nært portrett av en som, som oss alle, danser alene.
Gratulerer med prisen!
Juryen har bestått av Olemic Thommessen, kulturarbeider, Camilla Tvedt, kategorisjef skjønnlitteratur Norli bokhandel, Anne Schäffer, freelancejournalist og kritiker, Cille Biermann, journalist, Anne Gaathaug, forlegger (juryens leder)
Barne- og ungdomsbokprisen til Alexander Kielland Krag for romanen «Aldri bedre»
– Du er allerede en prisgrossist. I dag får du enda en pris – denne gang nettopp for språket, sa juryleder Taran L. Bjørnstad til prisvinner Alexander Kielland Krag.
Juryens begrunnelse: «Man kan tenke seg sorg, innbille seg sorg, men så er den der, sogen, og alt man har forestilt seg blekner.»
I Aldri bedre har syttenåringen Jakob tatt livet sitt. Bestevennen Lucas og ekskjæresten Emma sliter med sorgen. Lucas har mistet barndomsvennen. Hans sorg er rå, skarp, altomfattende og begripelig. For Emma er den mer komplisert. Jacob dumpet henne noen uker før han gikk bort. Hun hadde allerede mistet ham. Er hennes sorg like mye verdt? Er den valid?
Troverdig fremstilling
De to ungdommene alternerer i første person gjennom fortellingen. Begge er svært troverdig fremstilt, med hvert sitt språk for tapet, for sorgen og for livet. Begge famler, leter etter svar, mening og ord. Begge skal leve videre, være unge. Begge møter omsorg og forståelse som de strever med å sortere og ta imot. Sorgen skrives frem både i kontrast til, og i takt med ungdomstiden og språket. Sårhet og omsorg ikles av og til et så brutalt stammespråk at det skaper en følelsesmessig dissonans hos leseren. Det er smertefullt.
«Det kan jo hende at du bare skal pule deg gjennom det.»
Med bare tre romaner bak seg er Alexander Kielland Krag allerede blitt en prisgrossist.For debuten Dette blir mellom oss fikk han NBUs debutantpris Trollkrittet. For bok nummer to – Litt redd, bare – mottok han Uprisen, som er ungdommenes egen æresbevisning.
Og kanskje er det først og fremst Kielland Krags vilje til å gå dit det brenner, som har gjort at bøkene hans treffer så godt. Der hovedpersonene hans kan være rammet av angst, går han selv uredd inn i utfordrende og ofte tabubelagte temaer som seksuell legning, angst eller som i denne siste romanen; selvmord. Man kan spørre seg om det blir for mørkt. For mye sosialrealisme?
Store følelser i spill
Takket være en renhårig omgang med språket, enten personene fører en indre eller faktisk dialog, skjemmes fortellingen sjelden av svulstigheter eller fristende fargelegginger. Forfatteren skriver frem vanskelige følelser og troverdige karakterer i et stramt og treffende språk. Tidsnært. Presist og godt kontrollert, til tross for at store følelser er i spill. Det er ikke språklig lek eller eksperimentering som karakteriserer Kielland Krags litterære stil. Han er heller tradisjonell i formen, men alltid ryddig, klar og lett å lese. Han bruker ikke flere ord enn det som er nødvendig.
Kanskje er det først og fremst Alexander Kielland Krags vilje til å gå dit det brenner, som har gjort at bøkene hans treffer så godt.
Teksten fremstår velkomponert, med korte kapitler og noen få, enkeltstående setninger som står alene på en side. Setninger som understreker alvoret og byr på en erkjennelse som griper tak i leseren. Det er bølger av fortvilelse og smerte som tvinger seg frem og tar plass. Som trenger alt annet til side. Som gjør ordene både for små og for store. Språket både for vidt og for trangt til å romme smerten. I dag mottar Alexander Kielland Krag nok en pris – og denne gangen, nettopp for språket.
Sorgens smerte
Aldri bedre borer i sorgen etter selvmordet. Borer i sorgens vesen, brutale logikk og altomfattende natur, i kontrast til den sorgløse, utprøvende og av og til så håpløst forvirrende ungdomstiden.
Vi følger sorgen, slik den går opp og ned, frem og tilbake og virker uhåndterlig, men fortellingen har også en underliggende tone av omsorg. Klassekamerater, kompiser, venninner, søsken og foreldre er til stede nærmest i kulissene, mellom linjene, med omtanke og kjærlighet, uten at det blir påtatt, omklamrende eller tilbys leserne som en lettvint løsning. Omsorgen kan være vanskelig å få øye på. Vanskelig å stole på. Kielland Krag lirker den inn i fortellingen og lar den folde seg ut som betydningsfull. Som avgjørende; vi trenger hverandre.
Og merk, når vi nå skal gi ham en riksmålspris: Aleksander Kielland Krag skriver sent og fremover, ikke framover og seint. En samlet jury gratulerer Alexander Kielland krag for Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2024.
Juryen har bestått av Anne Cathrine Straume, Troels Posselt, Steffen Sørum, Monica Helvig og Taran Lysne Bjørnstad (juryleder).
De to litteraturprisjuryene arbeider uavhengig av hverandre. At selvmord står i fokus i begge prisvinnerbøkene, er et sammentreff.
Trenger du noen å snakke med?
Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
- Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no