Det er hundre år siden Stortinget knesatte samnorskpolitikken. Riksmål og landsmål skulle erstattes av et kunstig filologskapt samnorsk. Folket protesterte og har etter mange års kamp fått riksmålet tilbake. Men selv om politikerne måtte gi opp språklig tvangsforing, tynges vi fortsatt av samnorskens etterlatenskaper.
(Denne artikkelen ble første gang trykt i papirutgaven av VG 16. juli 2017.)
Det er horribelt mange skrivefeil i norsk offentlighet og hos tilsynelatende utdannede mennesker, skrev lektor og skribent Sanna Sarromaa i VG. Kan den enorme valgfriheten ha skylden? Når du på bokmål kan skrive samme setning korrekt på nesten en kvart million forskjellige måter, blir det mye å holde styr på for noen hver. Kanskje bør vi få ryddet opp i språknormene våre, som flere forfattere nylig tok til orde for i artikkelen Rydd opp i bokmålet. For hvordan kunne vi komme dit at ett ord kan ha 32 ulike riktige varianter?
Bokmål skulle bli mer likt nynorsk
Det startet da politikerne ikke ville la riksmål og nynorsk få leve side om side. Riksmålet skulle hete bokmål, og langsomt bli til samnorsk ved å innføre radikale nynorsknære former. Med politiske vedtak i 1917, 1938 og 1959 forsvant de moderate riksmålsformene én etter én.
På førtitallet kom tvangen for fullt – nå skulle lærebøkene bare ha radikale former. Foreldreaksjonen og Riksmålsforbundet måtte samle inn over 400.000 underskrifter og varsle rettssak før departementet i 1954 gav seg og igjen tillot moderate former i barnas lærebøker. Men det varte bare i fem, år før læreboknormalen fra 1959 forbød å legge gulv i boden, savne mel til baking eller finne ravnefjær i høyfjellet. Du måtte legge golv i bua, sakne mjøl og finne ramnefjør i høgfjellet.
Samnorsken ble en fiasko
Vanlige riksmålsformer ble omsider tillatt igjen i 1981, men fortsatt skulle Språkrådet på sikt føre bokmål og nynorsk sammen. Og da samnorskfiaskoen endelig ble erklært offisielt død i 2002, ble de fleste radikale samnorskformene allikevel stående i bokmålet. For skoleelever spesielt, men også for mange andre, gjør de det vanskeligere å skille bokmål fra nynorsk.
Nasjonalbibliotekets direktør Aslak Sira Myhre mener noen stjeler et språk (se Å stjele et språk), når det radikale bokmålet han selv skriver nå har tapt terreng. Det er i så fall folk som har tatt språket sitt tilbake, etter tiår på tiår med statlig styrt radikalisering. For i dag har vi langt på vei fått språklig demokrati i Norge. Og hva har skjedd når vi endelig får skrive det som er naturlig for oss, som hele tiden har vært språknormen i hoveddelen av norsk litteratur og presse? Det viser det seg at riksmålet står sterkt i hele landet.
«Flere studier fra de siste 20 åra har vist at det er de såkalt moderate variantene som dominerer i aviser, romaner og lærebøker», skriver Kjersti Kola. Selv fant hun det samme, bare 16 prosent bruker de radikale, nynorsknære formene, uavhengig av sjanger eller forfatterens kjønn. De aller fleste skriver i dag moderat bokmål eller riksmål – i praksis går det ut på ett.
Vi er ikke mot nynorsk
Riksmålsforbundet arbeider for god språkbruk i hele Norge. Vi er slett ikke mot nynorsk, våre nettmøter før norskeksamen engasjerte mange avgangselever både i hovedmål og sidemål. Asylmottak og frivilligsentraler bruker vår populære norske grammatikk til språkopplæring og leksehjelp – den finnes gratis på våre nettsider.
Trodde du riksmål er gammeldags? Vel, det er riksmål du leser nå. Nå og nu ble valgfritt på riksmål allerede i 1952, og det er 34 år siden du kunne velge etter og snø i stedet for efter og sne. Og selvsagt kan du skrive budeia og brygga. Riksmålet følger den naturlige språkutviklingen i Norge, og er vår mest brukte skriftspråkvariant – vårt skriftlige folkemål.
Bjørgulv Vinje Borgundvaag er sentralstyremedlem i Riksmålsforbundet
Bli medlem i Riksmålsforbundet du også! Bruk vårt innmeldingsskjema.