Forventningene til Riksmålsforbundets reise «I Goethes fotspor» ble rikelig innfridd. Vi så og sanset, lyttet og lærte.
Artikkelforfatteren Inger Saanum i Goethehaus. (Foto: Dag Wennesland)
Under overskriften «I Goethes fotspor» inviterte Riksmålsforbundet til kulturreise i 2017. Tyve godt voksne, forventningsfulle riksmålsmedlemmer satte 22. september kurs for Weimar. Erik Gjestvang var vår kunnskapsrike og entusiastiske reiseleder. Han bød uhemmet på seg selv og sørget for at vi fikk noen uforglemmelige dager i den gamle, vakre kulturbyen. På vei til Weimar passerte vi Leipzig, der vi selvsagt gjorde stopp for å se Thomaskirken, hvor den store mester Johann Sebastian Bach hadde sitt virke fra 1723 til 1750, og hvor det berømte guttekor, Thomanerkoret, stiftet 1212, fremdeles er å høre.
Goethes hus i Weimar, hvor den store dikteren bodde i vel 50 år.
Med Hotel Fürstenhof som utgangspunkt kunne vi se frem til tre dager tettpakket med opplevelser og inntrykk. Summarisk skal målene for vårt besøk nevnes: Goethehaus/Goethe- Nationalmuseum, Goethes «Gartenhaus», Deutsches Nationaltheater Weimar, Schillerhaus Weimar, Franz-Liszt-Haus Weimar. I tillegg til grundige og kyndige omvisninger på alle disse arnesteder for noe av det fineste i europeisk åndsliv, var det en formiddag lagt opp til et besøk på KZ-leiren Buchenwald. Her ble med all tydelighet perspektivet mellom kultur og barbari løftet frem – til ettertanke. I tillegg til det oppsatte program dukket det også opp en mulighet for å overvære en oppsetning av Mozarts opera «Tryllefløyten».
Universalgeniet Goethe
Denne turdeltager måtte sende en vennlig tanke til sine gymnaslærere i historie, tysk og musikk i hennes barndoms Odense. De la i midten av femtiårene grunnlaget for det som nå skulle iherdig repeteres og utdypes. I denne beretning skal jeg konsentrere meg om noe av det som gjorde sterkest inntrykk; universalgeniet Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).
Autentisiteten er til å ta og føle på under omvisningen i Goethehaus. (Foto: Dag Wennesland)
Autentisiteten var til å ta og føle på, der vi gikk omkring i de mange rom i det store Goethehaus i barokk stil, ut mot den vakre plassen Frauenplan. Dette ble stillet til rådighet for ham av hertug Carl August i delstaten Sachsen-Weimar. Goethe ble adlet og fungerte som embetsmann, geheimeråd, med ansvar for statsfinanser, hærvesen, skoleverk, gruvedrift m.m. Dette i en årrekke parallelt med diktergjerningen. Goethe bodde i huset i godt og vel 50 år, kun avbrutt av et opphold på tre år i Italia.
På vår undrende vandring trakk den lokale guiden opp de store linjer i levnetsløpet til dette universalgeni, dikteren, vitenskapsmannen og privatpersonen. Vi fulgte ham gjennom Sturm und Drang-perioden og inn i begynnelsen av romantikken. Vi lærte om hans fascinasjon for den klassiske kunst. Møtet med Antikkens Italia ble en viktig og vedvarende inspirasjonskilde, hvorfra han i sin senere gjerning og diktning utmeislet sitt humanistiske livssyn.
Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832)
Goethe må ha vært utstyrt med en enorm nysgjerrighet. Alltid på leting etter tingenes sammenheng. Han var sterkt opptatt av naturvitenskapelige studier – fysikk, botanikk, zoologi, geologi. Han var en ivrig samler. Utallige gipsbyster, fra vakre Apollon til fryktinngytende Medusa, hjembragt fra Italia prydet de mange rom. Tegninger, også hans egne skisser, malerier, bronsefigurer, keramikk, mynter og – ikke minst – den store samlingen mineraler. Så vidt jeg husker dreier det seg om 17000 forskjellig steiner og mineraler. Gjennom huset fikk vi også demonstrert hans kjente «Farbenlehre», hvordan han aktivt brukte fargene i de enkelte rom for å få frem de ønskede stemningene. Vandringen endte – nesten andaktsfullt – med et innsyn i Goethes autentiske arbeidsrom og hans store privatbibliotek.
Betagende fremføring av dikt
Erik Gjestvang supplerte ved så vel denne vandringen som ved andre reisemål med å resitere dikt av Goethe, på tysk og i André Bjerkes glimrende norske oversettelse. Alle disse litterære innslag ble formidlet med en innlevelse som betok. La meg heller ikke glemme påminnelsen om hvor viktig Schuberts musikk har vært for at så mange av Goethes vakre dikt har fått så stor utbredelse.
Vår turguide Erik Gjestvang (t.h.) resiterte også Goethes dikt med en betagende innlevelse. Fra venstre (helt synlige): Elise Margrethe Weseth, Arvid Grundekjøn, Hege Boman Grundekjøn, Jorunn-Irene Solheim, Edith Skoog, Tor Guttu, Inger Saanum og Morten Fagerli. (Foto: Dag Wennesland)
For å komplettere forståelsen av rammene rundt Goethes liv og virke, dro vi også til Goethes Gartenhaus. En stor villa, i middelalderen et kloster som dyrket vin. Huset ligger i dag i den vakre Park am Ilm. På Goethes tid lå den ute i den «ville natur». Her bodde han før han fikk det store huset i byen som sin embetsbolig. Han beholdt sitt Gartenhaus i hele Weimar-tiden. Hit søkte han for både hvile og rekreasjon og for å finne ro til å dikte. En fargerik og frodig hage omgir huset. I enden av hagen har han etter egen tegning fått laget og satt opp en abstrakt skulptur. «Der Stein des guten Glücks», en av de første abstrakte skulpturer i Tyskland. En kubisk sokkel hvorpå det balanserer en kule. To forskjellige elementer som møtes i harmoni. Er det uttrykk for sunn likevekt mellom fornuft og følelse? Ingen vet svaret, det står derimot alle fritt å tolke.
I åndshøvdingenes nabolag
I Goethes tid lå landstedet hans i den «ville natur». I dag ligger hans Gartenhaus godt bevart i en vakker park. (Foto: Inger Saanum)
Og rett nede i gaten for Goethehaus bodde Friedrich Schiller. Vennskapet mellom de to dikterhøvdingene ble innledet 1794 og varte helt til Schillers død i 1805. Hans død ble et stort tap for Goethe. I byen Weimar bodde på samme tid filosofen Johann Gottfried von Herder og dikteren Christoph Martin Wieland. Også de venner og inspiratorer. Hvilken overflod av åndskraft i den vakre gamle byen!
Vi besøkte og ble vist rundt på Deutsches Nationaltheater Weimar. Utenfor teatret står det en stor statue av Goethe og Schiller. Begge hadde i perioder sitt virke ved teatret og fikk oppført sine skuespill der. Da vi kom, ble vi møtt med sang fra balkongen! Det var operakoret som i anledning av valget i Tyskland dagen etter sang partier fra kjente operaer. Bygningen var i tradisjonell stil for teater/operahus. Vi var i salen, «on stage», «back stage», så kostymer, masker etc.
Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk her, var to forhold. Etter første verdenskrig og etter Versailles-traktaten var undertegnet med ydmykende konsekvenser for keiserriket, ble teatret fra februar til august 1919 rammen omkring de møter som førte til etablering av, ja nettopp – Weimarrepublikken. Den varte, som kjent, fra 1919 til 1933, da Hitler ble utnevnt til rikskansler. (Om denne perioden holdt Erik Gjestvang på stående fot en regulær forelesning for oss i bussen på vei fra Weimar til Berlin, da vi var på hjemreise). Under annen verdenskrig ble teatret brukt til våpenproduksjon. Et paradoks er at det var fanger fra Buchenwald som var sendt på tvangsarbeid her!
Store kontraster: «Tryllefløyten» og Buchenwald
Som nevnt dro vi en av dagene til KZ-leiren Buchenwald og fikk en omvisning der av en lokal guide. Det var en ganske grå og hustrig sensommerdag, noe som på sett og vis bidro til å understreke stedets dystre fortelling. Et nytt paradoks, som ble formidlet til oss under omvisningen i Goethehaus, var at fanger fra Buchenwald ble satt til å snekre digre kasser til alle Goethes forskjellige samlinger, så disse kunne bli oppbevart på et sikkert sted under krigen.
Fra venstre: Rigmor Vatn, Torleiv Borgundvaag, Elise Margrethe Weseth, Heinz Gassner og Erik Gjestvang lytter til den lokale guiden i Buchenwald. (Foto: Dag Wennesland)
Kampen mellom de gode og de onde krefter fant sitt musikalske uttrykk i den oppførelsen av Mozarts «Tryllefløyten» noen av oss var så heldige å overvære på teatret. Gode stemmer i alle roller gjorde at vi fikk en fin operaopplevelse.
Besøket i komponisten Franz Liszts hus var også fascinerende, innredet som det var med «wagnersk luksus». Her stod det store Bechstein-flygel, som fabrikanten hadde skjenket komponisten. Her både underviste han og gav huskonserter. Det tilstøtende arbeidsværelse, bare halvt adskilt med tunge draperier, fungerte da som «salon». Her kunne det være opptil førti musikkelskende gjester. Det skal ikke mye fantasi til for å fornemme stemningen og jubelen over hans virtuose klaverspill. Liszt nøt det privilegium å være fetert! Man kan bli ganske «henført» ved tanken.
Mat er også kultur!
For å komme litt ned på jorden. La meg kort oppsummere de gastronomiske innslag. Det ble mye «Suppe und Schnitzel – thüringerweise». Mat er også kultur! Solide seidler og slanke krystallglass ble selvsagt også behørig svingt.
Lystig lag – fra venstre rundt bordet: Jorunn-Irene Borgundvaag, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Torleiv Borgundvaag, Erik Gjestvang, Morten Fagerli og Trond Vernegg. (Foto: Dag Wennesland)
Et siste perspektiv snek seg inn i de kulturelle, historiske og politiske linjer som ble trukket i løpet av våre dager i Weimar. Det var valg i Tyskland. Angela Merkel fikk fire nye år, men ikke med så overbevisende en valgseier som mange hadde trodd. Det høyreradikale partiet Alternative für Deutschland fikk 12,6% av stemmene og kom for første gang inn med representanter i Forbundsdagen. På forsiden av «Die Zeit» kunne man dagen etter lese med store bokstaver: «Deutschland, pass auf!»
Byste av Goethe.
Som jeg nevnte innledningsvis: Vi stilte med store forventninger til Riksmålsforbundets kulturreise 2017. Forventningene ble rikelig innfridd. Vi så og sanset, lyttet og lærte. Takk for turen.
Støtt en god sak og få slike gode medlemstilbud! Klikk her og meld deg inn i Riksmålsforbundet!