Spørsmål
Hei, Riksmålsforbundet!
I dag står å lese i Aftenposten online: Fluktbilen ble vraket mot midtrabatten etter først å ha kollidert med en Golf. Er denne bruken av verbet vrake blitt vanlig? Jeg kjenner ordet kun i betydningen å forkaste, forbigå.
Svar
VRAKE har ganske riktig fått en ny betydningsnyanse eller to (eller nye bruksmåter, kanskje) – skjønt aldeles nye er de ikke, og iallfall blant bileiere er de vanlige og helt normale. De leksikografiske arkivene ved UiO har et eksempel fra Dagbladet 1969, hvor det står om «råkjørere … som har vraket sine biler og … har sluppet fra ulykken ved kjempeflaks». Videre finnes et fra avisen Indre Smaalenene fra 1981, hvor det står at en bensinpumpe, to biler og to vogntog ble «vraket i to kollisjoner».
I det første eksempelet er betydningen KJØRE TIL VRAK, og ifølge m i n hukommelse er denne betydningen den eldste når det gjelder biler og andre kjøretøyer. I det andre eksempelet er det for bensinpumpens del snakk om å GJØRE TIL VRAK; slike pumper kan jo ikke kjøres, men de kan riktignok kjøres på. Definisjonen GJØRE TIL VRAK er nok den som dekker best, og den dekker også ditt eksempel.
Men hva så når vi omsider ikke lenger vil ha vår gamle bil og leverer den hos huggeren og får vrakpant for den? Også da kan vi si at vi vraker den (istedenfor å selge eller reparere den), men vanligere er «skroter». I det tilfellet skjer det altså på en litt annen måte og med vitende og vilje: Vi erklærer den for vrak å være og overlater den til sin skjebne, men setter oss ikke selv bak rattet eller aktiviserer oss på annen måte for å plukke den fra hverandre.
Å danne verb av substantiver ved hjelp av en -E (en såkalt e-avledning) er en både gammel og vanlig avledningsmåte i norsk, og ordet VRAKE som sådant er nok 7-800 år gammelt. Like vanlig er det at et allmennord som dette opptrer i nye forbindelser, brukes om nye forhold. Bilparken har vokst enormt, og trafikken likeså. Det trengtes ord – eventuelt ett felles ord – for frivillig og ufrivillig destruksjon av kjøretøyer. Og se – vi fikk ordet, i dette tilfellet ved å fornye bruken av et gammelt et.
Ordboken «Nyord i norsk 1945-75» registrerer et ord VRAKKJØRE fra Arbeiderbladet 1968: «Ikke alle bileiere [er] like ærlige mot politiet. Vrakkjører bilen selv – melder den så stjålet.» – Denne smule økonomisk kriminalitet hos enkelte bileiere må vi nok leve med, og jeg tror den vil sikre både VRAKE og VRAKKJØRE et langt liv i norsk.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi