Spørsmål
Hei.
Jeg har etpar spørsmål det kunne være interessant å få oppklart :
Hva er forskjellen på bokmål og riksmål?
Er riksmål bare noe som brukes i skriftlig fremstilling og hvordan ville det sett ut hvis man skulle skrive talemål? -Ville det bare være gjengivelse/transkripsjon av tale?
Er det slik at det er noen som ikke mestrer skrftlig fremstilling fordi de bare «har» et talespråk? (Jeg tenker ikke her på skrifløse kulturer men på individer i Norge,f.eks i skolen. Hvordan ville forresten disse elevene klare seg i utdanningssystemet?)
Er det slik at et skriftspråk kan uttrykke det som et talespråk kan,men et talespråk ikke kan uttrykke det som et skriftspråk kan?
Svar
Riksmål er det språket du har skrevet til oss på og det du her får svar på. Etter den siste revisjonen av den offisielle rettskrivning, er det ytterst få forskjeller mellom riksmål og MODERAT BOKMÅL. Mellom det radikale (nynorsklignende) bokmålet og riksmålet er forskjellene mange og store.
Bortsett fra scenespråket, har det talte riksmål ingen fast norm når det gjelder tonegangen og en del av lydsystemet. Riksmålet tales og leses på østnorsk, sørlandsk, vestlandsk osv. Det vil si: fonetikken er noe forskjellig, men bøyningsformene og trykkplasseringen er den samme. Tenk deg NRKs Dagsrevy. Der snakker f.eks. Borch og Lunde østnorsk riksmål, Steinfeld og Torp vestnorsk (bergensk) riksmål; Tveit, Sunnanå, Stefansen og Bjørn Hansen snakker alle riksmål, men man hører lett hvor i landet de er fra. – Et råd: Gå i et bibliotek og les forordet og innledningen i «Norsk uttaleordbok» (Aschehoug 1969). Les så side XLIV-XLVII i «Norsk uttaleordbok» (Aschehoug 1910) hvor riksmålstale er transkribert. Så kan du gjøre deg refleksjoner.
Vil du gjøre dette lettere, og hvis ikke biblioteket har de to bøkene, kan du kjøpe eller bla i Finn-Erik Vinjes «Språk 2005. En situasjonsrapport» (Schibsted 2004) hvor han på s. 15-19 omtaler nettopp dette og henter eksempler fra uttaleordboken anno 1910.
Du ser kanskje på «Typisk norsk» på TV? Petter Schjerven snakker østnorsk riksmål – i «dagligstil»: fort og hektisk og ungdommelig.
Tale og skrift kan uttrykke det samme hvis man tenker på mening, tankemessig innhold. Men talen kan gi nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Kunstnerisk prosa og lyrikk rommer mer enn mening og tanker, og det som der ligger latent, kan komme frem når teksten fremføres av en kunstner, kongenialt.
«Orientering om riksmålet», utgitt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, har et kapittel om skrift og tale. Oppgi postadresse, så skal vi sende deg en kopi.
Man kan vel si at det er en fordel å «ha» et standardisert talespråk (riksmål) når man skal skrive det, men Norge er et godt eksempel på at det ikke er nødvendig. De fleste som skriver riksmål/bokmål, snakker til vanlig en eller annen dialekt. Men de kjenner standardspråket fra lesning og fra mediene og assosierer seg med det. Slik er det også i mange andre land: et mer eller mindre dialektalt dagligspråk, men fortrolighet med det standardiserte.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse