Spørsmål: Jeg underviser i norsk med samfunnsfag for innvandrere, og på B2-nivå bruker jeg “Klart det!” Her står det angående Aps holdning i første del av 1900-tallet:
“I starten ønsket partiet å slå sammen bokmål og nynorsk til samnorsk, men den tyskvennlige regjeringen under andre verdenskrig gjorde nettopp det. Derfor ble det en vei som ikke lenger var mulig å gå. Etter krigen valgte Ap å ikke støtte noen av skriftspråkene spesielt, men heller legge vekt på dialekter og likhetstanken.” (s. 28)
Er det riktig at Quisling-regimet prøvde å innføre samnorsk?
Svar: I all korthet: Arbeiderpartiet var fra begynnelsen et «byparti» og sognet til riksmålet, hvilket betydde at det stod fremmed overfor landsmålet. Samnorsk var det ikke spørsmål om før den tidligere venstremann Koht fikk hånd om partiets kulturpolitikk (ut på 1920-tallet); men allerede i 1917 stemte de fleste sosialdemokratene for reformen. Under Kohts enevelde var partiet samnorskvennlig, og 1938-reformen er hans og partiets verk. Riksmålsfolk ville ikke ha den, og heller ikke de nynorskfolkene som da dominerte (Indrebø-folkene). Etter krigen ble det annerledes (Hellevik).
Quisling-regjeringen gjorde ikke mye. Som så mange andre så den nok for seg et samnorsk språk på svært lang sikt, men «Ny rettskrivning 1941» går stort sett ikke lenger enn 1938-rettskrivningen; snarere bremser den tilnærmingen. Enkelte former som no, gammal og sæter står igjen som ensomme minnesmerker. Av ideologiske grunner var Quisling glad i nynorsken og det norrøne, men jeg har aldri hørt at han ville gjøre nynorsken til det einaste.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse