Spørsmål
Hei!
Jeg lurer på om det er noen grammatisk forklaring på hvorfor vi bruker både “på” og “i” når vi snakker om å befinne seg et navngitt sted. Vi (les: trøndere) skriver f.eks. at ”jeg var på Stjørdal i helga”, men samtidig skriver vi også ”jeg var i Oslo i helga”.
Jeg har selv funnet ut at det som oftest brukes ”i” når det er snakk om større steder som byer o.l., mens vi sier ”på” om en del andre steder. Selv ville jeg sagt ”på” om steder som Hamar, Oppdal, Stjørdal, Røros, og et par til jeg ikke husker. Er det bare snakk om vane, eller er det noen regler inne i bildet?
Svar
Det finnes regler for bruken av i og på ved stedsnavn, men om disse reglene er direkte grammatiske, tør jeg ikke svare på. Faste og ufravikelige er de heller ikke, men retningslinjer gir de.
Hvilken preposisjon man skal benytte, er bestemt av to forhold: 1) Hva stedsnavnet er navn på, dreier det seg f.eks. om en by, en gård, en øy eller et land? 2) Hvilket substantiv navnet eventuelt består av. Her er forutsetningen selvfølgelig at stedsnavnet faller helt eller delvis sammen et vanlig substantiv, jf. nes og Nes, odde og Notodden.
Man bruker i ved navn på:
– land: i Norge, i Frankrike, i Italia
– byer: i London, i Paris, i New York
i Oslo, i Bergen, i Trondheim
Det skal være i ved alle utenlandske byer og ved alle større byer i Norge. Ved mindre norske byer, og mange tettsteder, benyttes imidlertid på, jf. på Hamar, på Gjøvik, på Grinder.
– kommuner: i Vågå, i Grue, i Rygge
– fylker: i Sør-Trøndelag, i Hedmark, i Østfold
Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke i ved, jf. bl.a. bygd, dal og fjord, skal også stedsnavnet ha i, f.eks.: i Dalsbygda, i Rendalen, i Sandefjord
På benyttes ved navn på:
– øyer: på Tjøme, på Grønland, på Kypros
I ”Moderne norsk” (s. 133) sier Finn-Erik Vinje: ”Slik bør ordbruken også være i
forbindelse med Island, slik det har vært gjort fra gammelt av. Altså på Island.”
– gårder: på Kongshov, på Røed, på Oppset
– himmellegemer: på Jorden, på Mars, på Solen
Der stedsnavnet inneholder et substantiv som det er vanlig å bruke på ved, jf. bl.a. nes, haug, berg, skal også stedsnavnet ha på, f.eks.: på Nes, på Storhaug, på Kongsberg.
De ovenstående momentene er retningslinjer, det er ikke alltid preposisjonsbruken stemmer med det som her er sagt; dessuten endrer den seg, f.eks. blir i ved bynavn brukt mer nå enn tidligere. Hvis man er i tvil om hva som er rett, kan man spørre lokalkjente; de anvender som regel preposisjonene korrekt. Se også fremstillingene i Moderne norsk (Fagbokforlaget, 2002) og Språkvett (Kunnskapsforlaget, 2001).
Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden
ARKIVERT UNDER: Preposisjoner