Spørsmål
Jeg noterer meg,en tiltagende tendens til omdåp av folkeslag/etniske grupper. Seneste eksempel er, at sigøynere i medierne nu omdøpes til «romaer»,buskmenn og hottentotter til «san -folket» og pygmeer til «tsva- folket».Kan De svare på ,hvilken grunn det er til at noen journalister får den oppattelse, at velinnarbeidede og for alle forståelige ord på folkeslag skal skiftes ut?
Svar
Det er nok ingen helt ny tendens du har notert deg, men den er blitt markert sterkere i de senere år:
Betegnelser for et eller annet avstikkende/negativt/irregulært kan få preg av skjellsord (eller virkelig bli skjellsord), og det kommer forholdsvis snart forslag om andre mer skånsomme betegnelser fra fagfolk eller andre som er i direkte eller indirekte berøring med fenomenet. Prosessen har vært kalt ”eufemisering” (av ”eufemisme”, som er fagbetegnelsen for en mildnende omskrivning av noe man ikke vil nevne med det rette navn). Fra barneårene husker jeg at ”jøde” var et vanlig skjellsord. Etter 1945 var det selvsagt uaktuelt. –
Noen foreslo i sin tid ”alkoholist” som betegnelse for en som vanligvis ble kalt dranker eller det som verre var (drukkenbolt, fyllebøtte o.a.). Også ”alkoholsyk” var et forslag; man mente å ha godtgjort medisinsk at den som drakk for mye eller uhemmet, gjorde det på grunn av en sykdom. Det endte med ”alkoholiker”. Nå for tiden er også det for sterk kost for mange, og man taler om at den og den ”har et alkoholproblem”. – ”Dipsoman” er det skånsomme ordet for periodedranker.
På lignende vis er det gått med en ganske lang rekke andre ord, f.eks. dårekiste > galehus > (sinnssyke)asyl > sinnssykehus > psykiatrisk sykehus > mentalsykehus. Noen har oppfattet de eldre ordene som urimelig nedsettende eller lite treffende og har gått i bresjen for å innarbeide andre og ofte mer korrekte ord, som regel basert på vitenskapelig erkjennelse. De gamle ordene forsvinner ikke, men blir ofte brukt bare mer eller mindre nedsettende.
Så kan man jo f.eks. si at sigøynerne stort sett har seg selv å takke for at ordet har fått en nedsettende klang, og at ”hottentott” ikke er det minste nedsettende, iallfall ikke etter Thorbjørn Egners sang om den heltemodige vesle Hoa. Ja vel, men det hjelper ikke alltid, og det får heller ikke hjelpe at de nye betegnelsene er uhåndterlige, som en ROM – ROMEN – flere ROMER – ROMENE og DEN/DE SOM HAR ET ALKOHOLPROBLEM. De nye ordene kommer hurtigst i bruk i sakprosa.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi