Spørsmål:
Hei,
Nam i namsrett og namsmann kommer vel av det samme som vi har i annamme og i landnåm, og nam betyr vel å ta noe, kanskje lik det tyske nehmen. Så skulle jeg skrive om en sak for namsretten, og heter det namssak eller namsak? På internett finner jeg begge deler: det ser ut til at det i offentlige dokumenter oftest skrives med en s. En s er vel mest logisk, men på den annen side virker på en måte to s-er mer naturlig for meg S-en i namsrett og namsmann er vel kanskje en slags genitiv, som ikke passer i namsak.
Hyggelig hvis dere har kommentar, men dere har viktigere ting å gjøre, så kommentar er unødvendig.
Svar:
Ingen sak er for liten, og spørsmålet er relevant så lenge det offentlige skriver ordet med én s; det skal nemlig ha to. I slike tilfeller må vi «prøve» med sammensetninger hvor sisteleddet ikke begynner med s, slik du har gjort: -MANN, -RETT. Der hører vi s- en, og da blir det NAMS. Det vil da også gjelde -SAK, altså NAMS + SAK = NAMSSAK. – Jeg tror forøvrig at både det offentlige og andre slurver noe med ordet RETTSSAK også. Her er det enda mer å passe på: TT og SS.
Om s-en er en historisk genitivs-s eller ikke, spiller mindre rolle for moderne normering. Det kom tidlig inn uhistoriske s-er, altså -s- der substantivet opprinnelig dannet genitiv med andre
Tonemet (tonelaget) kan være til hjelp. Sammensetninger med -s- som komposisjonsfuge har som regel tonem 1 (som «bønder» og NAMSSAK) – f. eks. SKOGSDRIFT, LANDSLAG – mens sammensetninger uten -s- har tonem 2 (som «bønner»), f.eks. SKOGDRIFT, LANDMÅLING. Et unntak er sammensetninger på KVELD-/KVELDS-, som begge har tonem 2.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi