Spørsmål: Jeg ser at det i dag ofte skrives eller sies «han/hun røk korsbåndet». Jeg har lært at det heter korsbåndet røk. Hva mener dere?
Et lignende eksempel er at man sier «jeg brakk armen» når det egentlig var armen som brakk. Men personen oppfattes som det viktigste i sammenhengen og får subjektfunksjon. (Foto: Aree Thamprasert/Dreamstime.com)
Svar: Det gjelder det vi kan kalle subjektsomtydning, i dette tilfellet det at en personbetegnelse overtar som subjekt for en handling som sterkt angår vedkommende. Min private forklaring (som godt kan være riktig) er nettopp det: personen oppfattes som det viktigste i sammenhengen, det er meg/ham/henne saken angår, og det er jeg/han/hun som skades og blir satt ut av spill. Det føles naturlig å gi det setningsleddet subjektsfunksjon og plassere det fremst i setningen.
Fenomenet er ikke nytt. Min høyre underarm brakk høsten 1950 ved et fall over et kjerredrag, og jeg fortalte om det slik: «Jeg har brukket armen». Senere i livet har jeg, som folk flest, latt meg operere for både det ene og det andre, fortalt det til dem det kan ha interessert og ordlagt meg slik: «Jeg har operert . . .» eller «Jeg har operert bort . . .». – Etter min mening er det akseptabel muntlig uttrykksmåte mellom venner.
Et lignende tilfelle er den ofte siterte typen «Glasset knuste», som er en nyere, engelskpåvirket uttrykksmåte. Tradisjonelt norsk: «Glasset ble knust». Her er det grammatiske subjekt (det subjektet vi får ved grammatisk analyse) det samme i begge setninger – «Glasset» – men det logiske subjekt (den eller det som vi etter en logisk analyse må si utfører verbalhandlingen «knuse») er ikke det samme. I setningen «Glasset ble knust» nevnes ikke den eller det som forårsaket knusingen; det er uten betydning. I setningen «Glasset knuste» er «Glasset» avgjort grammatisk subjekt, som sagt. Etter hvert som vi venner oss til det, vil vi oppfatte det også som logisk subjekt – med betydningen «bli til småbiter, gå i stykker».
Overgangen kan også betraktes som ett av mange (ofte engelskpåvirkede) tilfeller av at et transitivt verb brukes intransitivt eller vice versa. I den passive setningen «Glasset ble knust» og den tilsvarende aktive «Noen knuste glasset» er verbet transitivt (dvs. tar objekt i den aktive setningen). I setningen «Glasset knuste» kan det ikke tenkes noe objekt.
I engelsk er slik «flerbruk» snarere regelen enn unntagelsen, odet er vanlig at verbartiklene i større ordbøker hovedinndeles i «tr.» og «intr.» Slå opp på crash og crush i en slik ordbok!
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Syntaks (setningsbygning)