Spørsmål:
Hei,
Vi har hatt en liten diskusjon her i kollektivet. Diskusjonen dreide seg om følgende setning: «Ikke stopp og syng». Den ene delen av kollektivet mente dette var grammatisk korrekt, mens de resterende medlemmene mente dette var feil. Begrunnelsen til de som var mot denne formuleringen var at ved å bruke «og» ville den faktiske betydningen bli «ikke stopp og ikke syng», evt. med en betydning lignende «du må ikke stoppe og du må synge». Hvorvidt den opprinnelige setningen «Ikke stopp og syng» er grammatisk korrekt eller bare allment akseptert som en uformell formulering er derfor uvisst. Håper på en oppklaring i dette. Bare for å presisere, de resterende medlemmene mente ikke at dette ville være feil i alle sammenhenger, bare dersom den ønskede betydningen til setningen var «ikke stopp med syngingen» eller «ikke stopp med å synge».
Svar:
Man kan nok si at setningen din er akseptabel dagligtale, men hvis kollektivet akter å ta pennen fatt, må det skrive: IKKE STOPP Å SYNGE eller bedre, som du antyder, f.eks.: IKKE HOLD OPP MED Å SYNGE. Man hører det lett når man erstatter STOPPE med HOLDE OPP MED, som er hva STOPPE betyr som transitivt verb. Skriver man, har man jo tid til å tenke, og man bør ikke nøle med å bruke såpass mange ord at meningen blir klar og språket korrekt. Jeg ville altså for sikkerhets skyld i sakprosa skrive HOLDE OPP MED Å, ikke bare HOLDE OPP Å, og FÅ LOV TIL Å, ikke bare FÅ LOV Å.
Det som er skjedd når vi sier «IKKE STOPP «Å» SYNG», er hva vi kaller en attraksjon. Imperativen «stopp» har påvirket det følgende, underordnede verbet, så også det får imperativs form. Muligens har slike overganger skjedd lettest ved såkalte verba pura (verb uten infinitivs-e, verb som utlyder på lang vokal), BLI, SE, GÅ, TA og mange andre. I de verbene er infinitiv og imperativ identiske:
«TA DET ROLIG!»
«JA, IKKE MAS. JEG SKAL TA DET ROLIG.»
I setningen SLUTT «Å» TA PILLER er det ingen problemer. Derimot i setningen SLUTT «Å» LES DAGBLADET. Der stusser vi, for vi vet at Å ikke kan stå foran annet enn infinitiv, og LES er ikke infinitiv.
Skribenter som skal gjengi dagligtalen i slike tilfeller, har altså et problem.
I dialekter, iallfall i østnorsk, kan man støte på slikt som HAN TOK PÅ OG GJEKK (= han begynte å gå). Også det er et attraksjonstilfelle, men det byr ikke på vanskeligheter med rettskrivningen.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Og/å