Spørsmål:
Hei, hvordan uttales professorer, med trykket på e-en eller o-en?
Svar:
Vi anbefaler den tradisjonelle uttalen, med trykket på o i flertall av personbetegnelser: lekto:rer, professo:rer, reformato:rer, senato:rer osv.
I ord som ikke betegner person, er trykket i flertall det samme som i entall: alliga:torer, kondensa:torer, mo:torer, radia:torer osv.
I «anbefaler» ligger følgende: Norsk standarduttale er ikke regulert – hverken offisielt eller privat – på samme måte som rettskrivningen, men det eksisterer selvsagt en norm, i visse tilfeller en «distriktsnorm». Man kan si at det hersker en konsensus om hva som riktig og hva som er mindre riktig og hva som er galt. I andre land kan man være mer sikre på hva som er riktig, enn man kan hertillands. Den dominerende norm er det vi kaller standard østnorsk. Får du tak i Arne Vanvik: «Norsk fonetikk. Lydlæren i standard østnorsk supplert med materiale fra dialektene», så les den.
Vel. Når forholdene er som de er, så sier det seg selv at det ikke sjelden finnes to uttaleformer av samme ord, oftere ved fremmedord enn ved «hjemmeord». Flertall av ordene på -tor uttales dels etter gammel skikk (tradisjonelt), dels etter hovedmønsteret, hvor trykkplasseringen er den samme i flertall som i entall. Her som ellers i språkverdenen skjer det en utjevning (kall det gjerne normalisering), slik at typen -to:rer må gi tapt overfor det nyere. Begge uttaleformer eksisterer, og vi (altså Det Norske Akademi og Riksmålsforbundet) anbefaler den tradisjonelle uttalen. Imidlertid er det ikke sikkert vi vil gjøre det om f.eks. 50 år. Den som lever, får se.
I første utgave av Ivar Alnæs’ «Norsk uttaleordbok» (1910) står uttalen professo:rer, men ved lektor står det ingenting. Det er antagelig en forglemmelse, for i neste utgave (1925) er uttalen -to:rer anført ved begge, og slik er det også i utgaven fra 1969 (Berulfsen). Finn-Erik Vinje gir en god oppsummering av forskjeller og meningsforskjeller på side 53-54 i boken «Rent ut sagt» (1989).
Hvis akademisk utdannede personer av Harry fetts generasjon sa le:ktorer o.l., er det overraskende; jeg kan ikke si mer enn som så. Da jeg begynte på realskolen (Holtet høyere skole 1950), var det ingen der som sa noe annet enn lekto:rene.
I den innledende Veiledning i Kunnskapsforlagets «Norsk rimordbok» (6. utg. 2010 og tidligere utgaver som jeg har hatt å gjøre med) skriver jeg: «Med hensyn til trykkplasseringen bør vi huske at uttalen kan variere, både etter stilplan og landsdel. Man kan f.eks. høre «overflødig» uttalt med trykk på tredje stavelse, og for noen er ordet da naturlig som rim på «ærbødig, lødig» osv. Og sørlendingen må selvsagt få rime «motoren» på «fjorden»».
Dette er typisk for norsk talespråk: en mo:tor – moto:ren – flere moto:rer – alle moto:rene er sørlandsk (kall det gjerne utslag av en «distriktsnorm») og i alle former unntatt grunnformen forskjellig fra østnorsk.
Kristin B. Aavitsland har holdt foredrag om Fett i Akademiet – ypperlig. Får jeg tid etter 2017 skal jeg lese boken; jeg har forlengst lest Fetts essays i Akademiets essayistsamling.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale