Spørsmål:
Hva er reglene for bruk av og/også?
1. Det er og mulig med avreise fra…
2. Det er også mulig med avreise fra…
Svar:
La meg begynne med nynorsken:
OG (gjerne skrevet med accent grave: ÒG) har vært det vanlige på nynorsk både i foranstilling (som i ditt eksempel) og i etterstilling; kanskje er det fortsatt det vanlige: «Det er òg mogleg med avreise frå Bergen»). I etterstilling: Det er mogleg med avreise frå Bergen òg.
Bruken av OG i foranstilling gjorde man visstnok forsøk på å innarbeide i bokmål i årene etter 1938. Jeg husker iallfall fra mine folkeskoleår i 1940- årene at mer enn én norsklærer sa vi skulle skrive slik, f.eks.: «Kong Oscar var og Norges konge.» Forsøket mislyktes, og det er isteden nynorskskrivende som har tatt i bruk OGSÅ. Jeg antar at foranstilt OG føles noe stivt («umuntlig») også på nynorsk, og at det dermed strider mot stilidealet.
At det mislyktes å innføre uttrykksmåten i bokmål, skyldes både tradisjonen og de lesevanskelighetene som oppstår ved foranstilt OG. Ordet er jo også trykklett sideordende konjunksjon og langt vanligere i den bruken, og det ville ustanselig oppstå tvil hvis det skulle forekomme trykksterkt som adverb i betydningen «også» på uvant plass foran ordet eller leddet som det hører til.
En pussighet kan man høre hos dialekttalende, især sørlendinger. Hos dem heter adverbet OG «æu», og akademisk utdannede personer bruker det ikke sjelden foranstilt, på samme måte som OGSÅ i skriftspråket. Meteorolog Gislefoss er et godt eksempel: «de bli æu byge udø dan» (det blir også byger utover dagen). Formen «æu» er naturligvis også østlandsk, men østlendinger bruker den sjelden slik som Gislefoss.
Bruk altså OGSÅ både i foranstilling og etterstilling i normalspråket.
I mer muntlig språk kan OG brukes i etterstilling: «Nei, men er du her, du og?»
Men OGSÅ er aldri umulig, selv ikke når man banner: «Pokker og(så)!
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse