Danskenes herredømme i Norge tok slutt, men språket etterlot de seg.
Spørsmål: Jeg har et spørsmål om en tekst fra 1862. Den er utgitt i Stavanger og er en oversettelse av Martin Luthers kirkepostille. Hvilket språk er det korrekt å angi det som? Er det dansk, norsk eller norsk-dansk? Og hvordan avgjør man om en tekst fra 1800-tallet er norsk eller dansk?
Svar: Den vanligste og (mest) korrekte betegnelsen er nok dansk-norsk for det som ble skrevet av nordmenn utover på 1800-tallet. Hos skjønnlitterære forfattere er det ofte sterke innslag av norskheter i ordvalg og ordformer, men ortografien – rettskrivningen – var i hovedsak dansk til 1907. I enkelte tilfeller (Asbjørnsen og Moes eventyr, deler av Bjørnsons og Ibsens diktning) er betegnelsen «norsk med dansk rettskrivning» mest dekkende.
I annen prosa (statsadministrasjon, næringsliv, presse, kirkelig språk) er forskjellene fra dansk færre, så der kan vel språket kalles dansk, men vi bruker helst dansk-norsk også om det – for å markere at det var nordmenn som skrev. Vi var tidlig ute med å kalle språket i Norge «norsk», selv om det var dansk (1814).
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Språkhistorie