Spørsmål
Jeg er en 13 år gammel jente som sliter veldig med forskjellen på doble og enkle konsonanter. Jeg går i 8. klasse, så det begynner å bli veldig flaut. Har dere et råd til hvordan jeg selv kan lære det?
Svar
I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruver og tvilstilfeller. Inkonsekvenser finnes det også. Ordet graffiti skrives for eksempel med dobbel f og enkelt t enda det uttales som om det var skrevet ”grafitti”. Og fremmedord er spesielt vanskelige. Det beste man kan gjøre er derfor å slå opp i en ordliste eller en ordbok. Men det finnes likevel regler som det er nyttig å lære seg.[1]
~Ifølge hovedregelen markerer en dobbeltkonsonant at vokalen foran er kort, f.eks. takk, lett; pille, bygge. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, f.eks. tak, let; pile, byge. Denne regelen gjelder imidlertid bare når konsonanten står i trykksterk stavelse. Når konsonanten står i trykksvak stavelse sist i ordet, skrives den enkelt, f.eks. engel, hvis den ikke inngår i en sammensetning hvor vedkommende ledd isolert sett skal ha enkelt konsonant, f.eks. utelatt. En konsonant som står inne i et ord, skrives oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse, jf. et handikap, handikapet. Men det heter likevel å handikappe og å være handikappet.
~En m sist i et ord blir aldri fordoblet, jf. hjem, skam, dum, eiendom. (Et egennavn som Tomm er et unntak fra en fast skriveregel.) Den fordobles når ordet bøyes: hjemmet, dummere.
~V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord.
~En ikke uttalt (”stum”) konsonant sist i et ord blir ikke fordoblet. Hvis konsonanten er dobbel, skal den også uttales, jf. kompromiss (ikke ”kompromi”).
~En dobbeltkonsonat blir forenklet hvis enda en konsonant blir lagt til, f.eks. all – alt, allmenn – allment, begynne – begynte, dobbel – doble, legge – lagt, vill – vilt. Hvis forenklingen ville ha gitt en sammenblanding med et annet ord, beholdes dobbeltkonsonanten, jf.: full – fullt, lesse – lesste, spiss – spisst, viss – visst.
~Det skal aldri være tre like konsonanter etter hverandre, f.eks. trafikk + kaos = trafikkaos, natt + tøy = nattøy. Tre ulike konsonanter går imidlertid greit, f.eks. trafikk + støy = trafikkstøy, natt + kjole = nattkjole.
~I fremmedord er det ingen helt fast praksis. Mange ord følger hovedregelen, men det er også en rekke unntak og en del valgfrihet, jf.:
Etter hovedregelen: trafikk, trafikkere (men trafikant, trafikale forhold); prinsipp
Unntak: bag, bagen; prinsipiell
Valgfritt: publikum, publikum(m)et (men publikummer)
Dette var noen få holdepunkter, som jeg håper kan hjelpe: Men hvis du er i tvil, er rådet som nevnt å bruke ordbok.
Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden
[1] Momentene er hentet fra boken Språkvett (Kunnskapsforlaget 2001).
ARKIVERT UNDER: Diverse