Spørsmål:
Er det korrekt at både mer og mere (fra mye) kan brukes? Hva anbefales, og hva er opphavet til de forskjellige formene?
Svar:
I riksmålsrettskrivningen har begge former alltid vært tillatt. I offisiell rettskrivning (bokmål) ble MERE forbudt i 1938, men tillatt igjen i 2005, slik at det nå er full valgfrihet. Også i dansk og svensk er det valgfrihet – i svensk altså mellom MER og MERA.
Det er ingen betydningsforskjell mellom formene. Vi anbefaler at MERE brukes når ordet følges av en trykksterk stavelse, f.eks. MERE MAT, og det gjør vi av hensyn til setningsrytmen. To trykksterke ord på rad kan virke tungt. Så kan man ta noe hensyn til om det følgende ordet begynner med E. Gjør det det, unngår man vokalsammenstøt hvis man bruker MER, f.eks. MER ENERGI.
Saken er ikke større enn som så, men det var ikke lett å få Språkrådet med på det. – Vi forsøkte også å få tillatt FLER vsa. FLERE i substantivisk bruk, f.eks. INGEN FLER, men det gikk ikke.
Det var solid tradisjon for MERE i dansk-norsken og i norsk riksmål på 1900-tallet. At formen ble fjernet fra bokmålet i 1938, skyldes at de tok mønster i nynorsken, hvor det bare het MEIR (og bare FLEIRE). Nynorsken (fra Aasen av) har opphav i norrønt (gammelnorsk). Der var det ifølge ordbøkene to former MEIRI (adjektiv (= større), komparativ av MIKILL stor) og MEIR(R) (adverb (= mer, heller), komparativ av MJOK mye). Imidlertid begynte nok sammenblandingen av formen med -E og formen uten -E ganske tidlig. I nyere norsk finnes ikke noen rest av MIKILL, hvis vi ikke regner MEGEN som en slik form (f.eks. “høste megen (= stor) anerkjennelse”, norrønt MIKINN), og heller ikke betydningen “større” av MERE og “størst” av MEST lever. Når det om Ormen lange eller andre skip sies at “hann var allra skipa mestr”, må vi oversette det med “det største, gjeveste av alle skip”.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Hvordan skrives ...?