Spørsmål:
Finnes det kun én korrekt måte å uttale et ord på? Slik at eventuelle dialektuttalelser bare er vanlige, men gale, måter å uttale ordet på. Dvs. finnes det eksplisitte uttaleregler i norge med tanke på dialekter?
Et konkret eksempel kan være «fotball», der Bergensere og østlendinger legger trykket på ulike steder i ordet. Fot(t)ball vs fo(o)tball.
Svar:
Takk for spørsmålet; det kunne sies mye om det, altså om det vide eller utflytende korrekthetsbegrepet i norsk uttale.
Her er noen korte svar og synspunkter med FOTBALL som utgangspunkt:
1. Standarduttalen
Da ordet FOTBALL var nytt i norsk, ble det til å begynne med uttalt «futtbål» og «futtball» – med tonem 1 (dvs. ordmelodi som i «bønder»). Ordet kom fra engelsk, som du ser. I første utgave av Norsk uttaleordbok (1910) står ikke ordet, men i annen utgave (1925) står det med uttalen «fot`ball» – dvs. med kort o-lyd og med tonem 2 (ordmelodi som i «bønner»). Dette må fortsatt anses som standarduttale, dvs. den uttalen som man bør tilstrebe når man leser høyt eller snakker i et offentlig medium.
I tredje utgave av Norsk uttaleordbok (1969) står ordet med hele tre uttaler: med kort o-lyd, enten med tonem 1 eller tonem 2, og med lang o-lyd og tonem 2. Uttalen med kort o-lyd og tonem 1 høres sjelden i dag, og vi kan trygt se bort fra den. Uttalen med lang o-lyd (fo:tball) er nok satt inn i ordboken for å imøtekomme folk på Sørlandet, Sørvestlandet og Vestlandet, som har lang vokal i dette ordet. I østnorsk er o-lyden stadig kort (selv om andre sammensetninger med FOT- har lang o: FOTAVTRYKK, FOTTØY o.fl.).
2. Dialektuttalen
Konsonantene T og B i kontakt med hverandre er ikke alltid så lette å uttale i full fart. I østnorske dialekter utviklet «fotball» seg til «foppall» (med tonem 1 eller tonem 2).
På Sørlandet og Sørvestlandet sier man jo ikke «fot», men «fod», og vokalene er gjerne noe lengre enn i østnorsk, så der er ordet «fodball» blitt til «foball» eller «fopall» med lang o og tonem 2.
Snakker man østnorsk dialekt, er «foppall» mange steder en genuin og korrekt form – altså i vedkommende dialekt. På samme måte er «foball» eller «fopall» med lang o-lyd korrekt i dialektene i sør og sørvest. Men naturligvis burde ikke dialektformer kunne brukes uhemmet i etermediene slik tilfellet ofte er i Norge. Østnorsktalende referenter bør si «fotball» (slik uttaleordboken 1925 angir), og det gjør de. Men enkelte som refererer fra Kristiansand, Sandnes eller Stavanger, har tydeligvis tungt for å si annet enn «foball» eller «fopall». Når de snakker til hele landet, burde de stramme seg såpass opp at de iallfall får med seg en d-lyd etter o-lyden. Noen t-lyd kan vi ikke vente fra den kanten av landet. – Tilsvarende bør bergensere uttale ordet med t-lyd.
– – –
I Norge står ikke standarduttalen like sterkt som den gjør i andre kulturnasjoner. Man lærer ikke standardisert talespråk på skolen; man lærer knapt nok noe om det, enda man nødvendigvis kommer i berøring med det under leseopplæringen og ved høytlesning. Lærerne er pålagt å vise respekt for det språk elevene har hjemmefra, hvordan nå dette er. De som kommer fra dialekttalende familier, men som etter hvert tilegner seg et standardisert talespråk, lærer det av omgivelsene i videste forstand (omgangskretsen, arbeidskollegene, mediene, skriftspråket), og den østnorske formen av standardnorsk er en høyst merkbar påvirkningsfaktor. Derfor vil nok «fotball» med kort o-lyd og tonem 2 bli oppfattet som den korrekte uttalen og andre uttaler som avvikende og til dels som mindre korrekte.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Uttale