SPØRSMÅL: Jeg er klar over at prinsippet om at stedsnavn skal følge lokalt uttale ikke gjelder for Oslo vest, så da jeg forleden dag gikk i hva jeg ville kalt Solheimsgaten, ventet jeg at gateskiltene skulle si Solheimsgata, slik som det også heter i Oslo byleksikon.
Men jeg ser nå at de offisielle navn på gaten er Solheimgata uten s. Som dere kan si av bildene, greide jeg å finne alle de fire formene på gateskilt. Jeg tror at det som skjedde var at «myndighetene» på et eller annet tidspunkt bestemte at det skulle staves uten s. Er det noen klare grunner til at man skulle skrive det uten s?
SVAR: Takk for spørsmål. Det har vært slumset en del med gatenavn i Oslo opp gjennom årene, mest påfallende i form av gale særskrivninger av typen Øvre Slotts gate. Det meste er blitt rettet.
Når det gjelder -s- eller ikke-s i navn hvor førsteleddet er et sammensatt ord, er det en del inkonsekvenser, som kanskje kan forklares med navnenes alder, kanskje med lokal uttale, som ikke trenger å ha vært den samme over hele byen.
Den som har en rest av tradisjonell språkfølelse, vil antagelig helle mot prinsippet som ble formulert av skolemannen Jakob Løkke på 1800-tallet: Når førsteleddet i et sammensatt ord uten s-fuge selv blir sammensatt, får den nye sammensetningen s-fuge (min gjengivelse av «Løkkes regel»). Eksempel: vin-flaske, men brennevins-flaske. Min språkfølelse sier meg at Sol-heim er et sammensatt ord (som vin-flaske). Kommer det så -gaten eller -veien i tillegg, bør det bli Solheims-gaten (som brennevins-flaske). Kanskje er dette resonnementet ikke brukbart annet enn ved typen Solskinnsveien; der må det være -s-. Oslo byleksikon har altså Solheimsgata, men det har Fagerheimgata og Vestheimgata. Førsteleddet i alle tre ordene er gamle løkkenavn.
Det kan hende at dette er som det skal være – altså at det ene ordet har -s- og de to andre ikke. At kommunen har endret Solheimsgata til Solheimgata, er konsekvensmakeri, hvis tradisjonell uttale har -s-. – At Trondheimsveien skal ha -s-, er det ingen tvil om (eller Trondhjemsveien, som de fleste oslofolk stadig sier).
Jeg har «tenkt meg frem til» en del navn av samme type.
-dal (Nydals-, Prinsdals-, Skådals-, Sørkedalsveien, Østerdalsgata; Slemdalsveien, men Slemdalsvingen)
-haug (Enerhaugkleiva, Solhauggata)
-land (Nylandsveien)
-mark (Finnmarkgata (som folk aldri har sagt. Jeg har trafikkert gaten siden den ble anlagt i 1947 og kjent folk som har bodd der, uten at jeg har hørt annet enn -s-, og det er da også den formen som dominerer i avisspråket). Derimot heter det (riktig) Hedmarksgata. Det heter Nordmarksveien, men Østmarkveien. Litt rart, kanskje, med tanke på sammensetninger på innmarks- og utmarks. Alt dette er Byleksikonets former og antagelig offisielle.
-rud (Manglerud-, Sollerud-, Ulsrudveien)
-strand (Nordstrandveien, men Nordstrandshøgda, Nordstrandsplatået o.a. Det burde ha vært en -s- i veinavnet, og den var der i fembindsverket Aker 1837-1937.
-vang (Solvangveien)
En hyggelig avvikelse fra gata-systemet har vi i Inkognitogaten, som fortsatt har formen på flere av gateskiltene av nyere dato. Det kan ha skyldtes et arbeidsuhell.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Hvordan skrives ...?