Spørsmål:
Jeg skjønner «da»-bruken i historisk presens, men hva når man skriver alt i presens? (For eksempel i en roman eller i et synopsis.) Ser at stadig flere bruker «da» på samme måte som i historisk presens, og det klinger ikke helt godt for meg.
Svar:
Uten å ha sett noe eksempel på det du spør om, råder jeg deg til å holde på DA når det dreier seg om enkelthandling. Jeg er klar over at språkfølelsen hos den yngre generasjon kan være i ferd med forandre seg, og at det kan forekomme tvilstilfeller.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Tilleggsspørsmål:
Bare for å være på den sikre siden: Når jeg skriver filmanmeldelser refererer jeg til noe av handlingen, og da alltid i presens. For meg – og alle i redaksjonen jeg har diskutert saken med – virker det best å bruke NÅR. Eks: «Ni mennesker skal på et penthouseparty i en bygning i New York, men på vei opp stanser heisen når en bortskjemt tiåring (Pace) trykker på stoppknappen for å være kjip mot en usympatisk, klaustrofobiplaget komiker (Slotnick).»
Mener du at det også i dette tilfellet, hvor jeg refererer til noe som skjer underveis, skal være DA?
Svar:
Eksempelet er nærmest et skoleeksempel på korrekt bruk av DA (enkelt, ikke gjentatt handling). Så takk for det. Kanskje det går an å venne seg til å bruke DA i en presensfremstilling når dere er så klar over saken? Jeg skulle tro det. Er man i tvil, kan man jo prøve å sette om setningen til fortid. Da hører man det.
Vær for ordens skyld obs på at DA også kan være årsakskonjunksjon (= ettersom, siden). Da skal det regelmessig stå komma foran ordet (hvis altså leddsetningen kommer etter hovedsetningen: “Vi må dessverre meddele at vi avstår fra deltagelse, da vi ikke kan . . .”). Når DA er tidskonjunksjon, setter man som regel ikke komma, som i ditt eksempel.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse