Spørsmål:
Det heter visst «Hun ble sittende og glo», utfra tanken om at hun satt og hun glodde. Men jeg mener å huske at jeg på skolen (1970-tallet) lærte at når vi skulle foreta bøyningstesten, var det hjelpeverbet vi bøyde, og det andre verbet ble stående i infinitiv: «Hun blir sittende å glo» «Hun hadde blitt sittende å glo». Husker jeg feil? Og hvorfor er denne tenkemåten i såfall feil? (Jeg skriver alltid ‘og’ nå, men har egentlig lyst til å skrive å.)
Svar:
Sannsynligvis husker du feil, men det kan hende du hadde en norsklærer som ikke var oppdatert eller som forsøkte å nyansere mellom grove og mindre grove å/og-feil.
I eldre dansk og dansk-norsk skrev man vel av og til «BLEV SIDDENDE AT . . .», og det kan forklares og til dels forsvares med at det kan ligge en hensiktsbetydning i uttrykket: «ble sittende for å glo». Og «for å» kunne tidligere uttrykkes med Å (AT) alene. Mer hensikt kan man føle at det ligger i typen VI SKAL UT OG SPASERE (dansk UD AT SPADSERE) Men også der legger vi sideordning i uttrykket, slik du nevner med «satt og glodde»: VI SKULLE UT OG VI SPASERTE.
Vi har altså valgt å tenke på en viss måte, og for så vidt er det «feil» å skrive BLI SITTENDE Å. For sikkerhets skyld bør du styre din lyst til å skrive det.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Og/å