Spørsmål:
Det første spørsmålet mitt gjelder bruken av bindebokstaver, nærmere bestemt binde-e. Foranledningen er at Artsdatabanken har sendt på høring forslag til revisjon av gyldige navn på bokmål og nynorsk på norske plante- og dyrearter. Disse listene er selvsagt svært omfangsrike og teller tusenvis av navn. En del av forslagene har falt mange tungt for brystet, og en disputt har oppstått om bl.a. binde-e/ikke binde-e i noen navn/sammensatte substantiver. To av disse gjelder trærne/buskene hyll og lerk. Det vil jo normalt hete f.eks. hyllebær og lerkekongle med binde-e.
Men hva skjer når vi kommer til listeordene hylleslekta og lerkeslekta? Her holder noen på at binde-e’en ikke må være med av hensyn til mulig forveksling med ordet hylle og fuglen lerke (deriblant navnekomiteen). Andre sier dette er vås og at homonymien er irrelevant, at det selvfølgelig må hete hylleslekt og hyllefamilie likesåvel som hyllebær og hyllesaft. Lerkeslekt er også like selvsagt som almeslekt og lønneslekt og lindete, påpeker de.
Hva mener Riksmålsforbundet om dette? Er det riktig at det skal hete lerkeslekt i botanikken når det også er en slekt i ornitologien?
Så et spørsmål til. To bregner har i mange, mange år hett, på hhv. bokmål og nynorsk, «strutseving/strutseveng» og «hengeving»/” hengjeveng». Disse betegnelsene foreslås videreført av navnekomiteen. Men er ikke bokmålsnavnet rett og slett galt? Det skal da hete strutsevinge og hengevinge? Bregnenes utseende minner jo om en fuglevinge, ikke om en ving på uniformer eller på fotballbanen. Dermed burde navnekomiteen benytte sjansen til å rette opp en gammel og seiglivet feil, etter min mening.
Hva mener dere?
Svar:
Binde-e bør etter vår mening brukes så konsekvent som mulig; homonymi bør ikke skremme. I tillegg til å tenke logisk om tingene bør man legge vekt på «hva fagfolk sier» (altså hvordan de uttaler ordene).
Vær obs på følgende:
1. Folk som er nordenfjells fra, kan ha en annen språkfølelse enn folk sønnenfjells på dette punktet. Vi herfra kan banne på at det heter PRESTEGÅRD, mens en trønder er like sikker på at det naturlige er PRESTGARD. Følelsen av at sammensetninger uten -e- er det naturlige, finnes også hos folk fra nord i østlandsdalene. Her må skrifttradisjonen veie tungt, og den retter seg stort sett etter østnorsk og sørøstnorsk språkfølelse.
2. «Regelen» om at -e- forsvinner når første ledd selv blir en sammensetning, må iakttas – altså BARNEFAR, men SMÅBARNFAR. Den kan vel komme på tale i dyre- og plantenavn.
3. -e- forsvinner ved vokalsammenstøt: GJØKEGAL, SPURVEFLOKK, men GJØKUNGE, SPURVUNGE. Dette har neppe betydning for navngivere.
4. Ved en del sammensetninger er det tilsynelatende vakling eller valgfrihet. Det kommer stort sett av at første ledd kan være både et verb og et substantiv dannet av vedkommende verbs stamme, f.eks. sammensetninger på BORE- og BOR-.
Med VING og VINGE forholder det seg slik:
Normalordet er VINGE. Det hører man når ordet forekommer som enkeltord (usammensatt) i bestemt form entall; da uttales det med tonem (tonelag) 2. Bestemt form entall av VING har tonem 1. Formen VING er især knyttet til flyverspråk, flymekanikk og annet teknisk språk, f.eks. om vingene på en propell og en vingemutter. Det kan nok også brukes ellers om det som ligner en flyvinge, men det er mindre vanlig. Tonemet i bestemt form entall gir ofte svaret. Flyfagspråket er (likesom eldre fotballspråk) påvirket av engelsk.
Moderne riksmålsnormering vises i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» 2. utg. 2005, og – mer kortfattet – i 7. utgave av Riksmålsordlisten 2007). Moderne bokmål oppgir full valgfrihet mellom formene VING og VINGE (se 9. utgave av Tanum og 3. utgave av «Bokmkålsordboka» begge 2005). Men som første sammensetningsledd står – selvfølgelig – bare VINGE-, og den e-en er ingen bindevokal. Dette viser klart hva som er den normale ordformen. Nynorsk har to former: VENG en, og VENGJE ei; den første tilsvarer den norrøne formen VÆNGR. Om VENGJE sier Nynorskordboka at ordet foruten «veng» betyr «dyr, insekt med store venger» og gir som eksempler: skinnnvengje og årevengje. Det som gjelder dyr, kan vel også gjelde planter, og det skulle ikke være noen grunn til å holde på -VING og -VENG av hensyn til nynorsken. I alle fall må bokmålsformen være -VINGE.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse