I en ny runde med gode råd tar landets mest populære språkveileder blant annet for seg et tidligere nøytralt ord som nå er blitt et tabuord.
Denne overskriften fra Aftenposten i 1962 gjenspeiler både samfunnsforholdene og språkbruken på den tiden.
En språklig generasjonskløft
«Politisk korrekt» er et litt ironisk uttrykk som sannsynligvis er importert fra engelsk, og blant de ord som ikke lenger regnes som politisk korrekte på norsk, er «neger». For to generasjoner siden var det et nøytralt og anvendelig uttrykk for en person med mørk hudfarge; i dag vil nok de fleste yngre mennesker oppfatte det som like diskriminerende og nedsettende som «nigger».
Et av de eksempler som virker temmelig absurd i dag, er fra Aftenposten så sent som i 1962, da Nordlandsbanen ble ført frem til Bodø. Nyhetsmeldingen hadde overskriften «Første persontog til og fra Bodø idag – neger var med».
Det finnes ennå eldre mennesker som vil godkjenne ordet neger som nøytralt ut fra etymologien: Det kommer av det latinske adjektivet for sort, niger. Det hjelper ikke, det er nokså vanlig at etablerte ord endrer «tone» og blir ubrukelige. Da er det ikke helt greit å bruke dem heller.
Man vil ofte støte på formuleringen «politiske korrekte løsninger». Det er feil, for her er «politisk» ikke adjektiv til substantivet «løsninger», men adverb til adjektivet «korrekt». Da skal det ikke bøyes.
Betyr grunn og årsak det samme?
Det kommer av og til spørsmål om de to ordene grunn og årsak betyr det samme. De gjør strengt tatt ikke det, men det er sjelden at det fører til misforståelser dersom de brukes om hverandre. Betydningsforskjellen illustreres kanskje enklest ved dette eksempelparet:
«Årsaken til at muslimske menn har skjegg, er at deres religion påbyr det. Grunnen til at muslimske menn har skjegg, er det mannlige kjønnshormonet testosteron.»
Det er altså politiske eller religiøse bestemmelser eller regler som gjør at muslimske menn (pluss ortodokse jøder og russiske gammeltroende) bærer skjegg. Men det ville også andre menn ha gjort hvis de hadde latt være å barbere seg, for skjeggveksten har rent fysiske årsaker.
Et studie eller et studium?
Studium er ett av de ord som skaper vanskeligheter i moderne norsk, og det gjorde det også for VG 5. mai i år: «Og både FHI og et studie fra Århus viser at smitterisikoen for fotballen er minimal.» (FHI er den offisielle og ofte brukte forkortelsen for Folkehelseinstituttet.)
Retteprogrammet på min datamaskin signaliserer mild misnøye med kombinasjonen «et studie», og vi får nok gi den rett så lenge det ikke har meldt overgang til dansk. Der er det nemlig tillatt med «et studie» etter den seneste rettskrivningsreformen. Men på norsk må det hete et studium, i bestemt form studiet.
En studie kan være en skisse eller et utkast, gjerne til en tegning eller et annet kunstverk. Ordet kan også bety en vitenskapelig undersøkelse, helst av det litt enklere slaget, og det var nok meningen her. En studie som er gjennomført i Århus, kunne sannsynligvis ha vært brukt som grunnlag for å vurdere smitterisiko.
Studium/studie/studio har samme latinske opprinnelse, men de tre variantene kan ikke brukes om hverandre. Et studium (bestemt form studiet) finner vi i den akademiske verden. Som et ledd i yrkesvalget kan en student velge medisinstudiet eller et språkstudium, og i så fall er han eller hun i gang med – ja, nettopp, medisinstudiet. Hvis alt går bra, får denne studenten medisinsk embetseksamen og blir lege etter noen år.
Et studio, helst flere – og da snakker vi om studioer – finner vi eksempelvis i NRK, og de vil stort sett være utstyrt med mikrofoner og kameraer.
Ord som ender på -ium, har i flertall endelsen -ier, som studium/studier, akvarium/akvarier og amfibium/amfibier.
Klønete i avisspaltene
Mandag 11. mai skrev Aftenposten at «kontaktløse løsninger brer om seg i utelivet». Hvis man er litt pirkete av seg – og i den gruppen hører gudbedre de aller fleste språkspaltister hjemme – er det her to ting å sette fingeren på: «Kontaktløse løsninger» er ikke feil, og slett ikke i vår teknologiske tidsalder. Men sammenstillingen med stavelsen «løs» i to ord som følger etter hverandre, er alt annet enn elegant; den er klønete. Slikt bør unngås, også av helt vanlige skribenter som ikke sikter mot nobelprisen eller andre utmerkelser.
Fingeren bør forstørres noe når den tar for seg «bre om seg». Det er greit hvis vi skriver eller sier at «han begynte å fryse, og derfor bredte han teppet om seg». Men hvis noen eller noe brer seg, greier vi oss fint uten om, det holder lenge at en ny type løsninger brer seg, i betydningen blir vanligere, mer utbredt.
Åpne opp og stenge ned samfunnet?
Etter alt som ble stengt denne våren i forsøkene på å få kontroll over korona-viruset, kom etter hvert også tiden for gjenåpning – eller som noen valgte å si: for å åpne opp samfunnet igjen. Mange lesere og lyttere var alt annet enn fornøyd med det uttrykket. De mente at det må være tiltrekkelig å åpne, siden det er utenkelig og ulogisk å snakke om å åpne ned noe. Og de mente dermed at det var mer enn tilstrekkelig å åpne igjen.
Dagsrevyen i NRK styrte utenom enhver tanke på å åpne opp noe som helst; dens medarbeidere brukte verbet gjenåpne og substantivet gjenåpning. Det virket som et fornuftig og omtenksomt ordvalg. På tilsvarende vis unnlot de å stenge ned noe, de mente åpenbart at det var tilstrekkelig effektivt hvis noe, eksempelvis en bank eller en butikk, ble stengt, og at den da sannsynligvis forble stengt helt til den ble åpnet igjen. Eller gjenåpnet, som tidligere nevnt.
Å åpne opp må regnes som en pleonasme, eller dobbelt dose på enklere norsk. Det mest kjente uttrykket i den sjangeren på norsk er vel «ridende rytter til hest».
Hva skal vi gjøre med svesismene?
Et ord eller uttrykk som er innlånt i norsk fra svensk, kaller vi en svesisme. Det er lett å bli enig om det. Vanskeligere er det å oppnå enighet om når et svensk uttrykk har vært brukt så lenge at vi bør godta det som ekte norsk.
For et par generasjoner siden sa og skrev de fleste nordmenn at vi må ta noe alvorlig. I dag vil de aller fleste si «på alvor», og de færreste vil oppfatte det som noe annet enn en rotnorsk talemåte. Men det er direkte innlånt fra svensk «på allvar» og derfor kanskje ikke helt norsk. Så innarbeidet er det imidlertid blitt at man neppe bør bruke rødblyanten nå.
Men hva med uttrykket «enn så lenge»? Det er en fornorskning av «än så länge», og jeg mener at norske uttrykk som «inntil videre», «så langt» er å foretrekke.
Problemet er omtrent 200 år gammelt. For etter at Norge gikk i union med Sverige etter 1814, lanserte svenskene sitt amalgameringsprosjekt: Norge og Sverige skulle bli mest mulig like, også språklig. Det slo helt feil. Hos oss forble lovspråket, og dermed også det meste av administrasjonsspråket, dansk. En kraftig svensk påvirkning kom derimot etter 1960, altså 150 år senere, på grunn av fjernsynet. Det hadde ingen forutsett, eller tenkt på, da Europa-kartet skulle tegnes på nytt etter napoleonskrigene.
Per Egil Hegge er redaktør og forfatter. Han skrev i 14 år en daglig språkspalte i Aftenposten – tilsammen 5114 språkspalter, en uslåelig rekord. Nå skriver han i riksmålsbevegelsens tidsskrift Ordet .