Det finnes mange historier om norsk-baltiske relasjoner. Noen er rørende, mens andre kan virke tragikomiske eller rett og slett ubegripelige. I denne historien spiller Norsk Riksmålsordbok en spesiell rolle.
Esteren Henrik Sepamaa hadde fortjent en medalje, men for ikke å tirre de sovjetiske makthaverne ga Norge ham i stedet Norsk Riksmålsordbok i seks bind. Gaven ble overrakt av Turid Farbregd. (Foto: Kalju Suur)
Det finnes en historie om den gang Norge avspiste en hedersmann som burde ha fått en medalje, med Norsk Riksmålsordbok. Episoden fant sted under den kalde krigens dager, da Norge var opptatt av ikke å foreta disposisjoner som kunne provosere vår mektige nabo i øst.
Det hadde seg slik at angjeldende hedersmann, esteren Henrik Sepamaa, om litt fylte 80 år. Sepamaa var filolog og hadde en nær relasjon til Norge, blant annet som oversetter av norsk litteratur til estisk. Det var Kulturlaget Norge–Estlands grunnlegger, Turid Farbregd, også hun en anerkjent oversetter, som fremmet forslaget til departementet. Ettersom vilkårene for en norsk utmerkelse i seg selv var tilstede, så departementet seg tvunget til å finne en god løsning på utfordringen. Her kommer riksmålsordboken inn i bildet!
Denne lite flatterende historien om norsk-estiske relasjoner må ses i lys av den etterkrigspolitiske situasjonen i Europa. Verdensdelen var delt i to, i en vest- og øst-blokk, og temperaturen i det politiske samarbeidet mellom de to blokkene var ganske lav.
Forhistorien
Den lille østersjørepublikken Estland ble okkupert av Sovjetunionen i 1940. I om lag 50 år, til 1991, var innbyggerne i det lille landet slik også innbyggerne i naborepublikkene Latvia og Litauen var, underlagt et regime som hadde som mål å gjøre alle unionens undersåtter til Homo Sovjeticus.
Kommunistregimet hadde beundrere i alle frie land, også Norge. Egentlig var det aldri noe høyt antall nordmenn som skjenket denne parentesen i Baltikums lange historie, noen tanke. Det får så være.
For egen del må jeg erkjenne at jeg finner de eldre norsk-estiske og norsk-baltiske relasjonene svært interessante. Flere gode, gamle historier er derfor med i min bok «Norge–Baltikum, fra kulde til varme. Et revitalisert naboskap» som ble utgitt i fjor. Som boktittelen indikerer, var Norge lenge ikke interessert i å ha noe nært forhold til den lille regionen Baltikum. Dette gjaldt så vel da republikkene ble reist for 100 år siden, som gjennom hele mellomkrigstiden og under den lange okkupasjonstiden. Denne etter mitt skjønn lite vennlige norske holdningen, opphørte heldigvis overraskende brått i slutten av august 1991, på det gledens tidspunkt da det var helt klart at balterne hadde klart å rive seg løs fra okkupasjonsmakten.
Brobyggeren Turid Farbregd
Farbregds første møte med Tallin i 1979 var sjokkerende. Materielt og politisk sto det dårlig til for esterne. Til gjengjeld hadde de et sterkt forhold til kultur, og de fleste hun møtte hadde lest norske forfattere. (Foto: Fotolia)
La meg så vende tilbake til historien om den estiske oversetteren, Turid Farbregd og utenriksdepartementet. Tidlig på 1970-tallet ble Turid Farbregd ansatt som språklærer ved universitetet i Helsinki. Filologen påtok seg dessuten oppdrag som oversetter av finsk litteratur til norsk. Farbregd var svært interessert i finsk kultur, men etter hvert ble hun mer og mer nysgjerrig på nabolandet på den andre siden av Finskebukten. På godværsdager gikk norsklæreren gjerne ned til sjøkanten i den finske hovedstaden og skuet over til den andre siden av bukten, i håp om å fange konturene av Tallinn med sitt blikk. Avstanden mellom de to byene var ikke lang, bare litt over 8 mil, men jerngrepet som sovjetiske myndigheter holdt om alle unionens sovjetrepublikker, gjorde det nesten umulig for folk på begge sider av Jernteppet å krysse grensen.
En sjokkerende annerledes verden
I november 1979 gikk Turid Farbregds brennende ønske om å få innreisetillatelse til Estland i oppfyllelse. Volleyballaget hun spilte på ble invitert til en vennskapskamp i Tallinn. Dette aller første møtet med Tallinn og tallinnerne var dypt sjokkerende. For det første innså Farbregd at livsbetingelsene til esterne var dårligere enn hun hadde trodd. Den materielle og politiske situasjonen var langt verre enn antatt. Når det derimot gjaldt esternes sterke forhold til kultur, ble hun høyst overrasket. Ikke minst gledet det henne at de fleste estere hun møtte, hadde lest norske forfattere. Reisen ble skjellsettende.
Omstendighetene ville at det skulle bli mange nye turer til Estland for Turid Farbregd. Alltid hadde hun med seg mat, klær og utstyr til trengende hun møtte på den andre siden, og alltid var hun fylt med ny kunnskap om Estland og estere når hun reiste tilbake til Finland. Norsklektoren ble kjent med stadig flere estiske forfattere, kunstnere, og frihetskjempere. Deres budskap formidlet hun til finske og norske venner i den grad de var interessert.
Nokså oppsiktsvekkende i 1981 fikk Farbregd dessuten stipend og tillatelse til å studere estisk i Estland. Og som kyndig også i dette finno-ugriske språket tok hun fatt på den omfattende oppgaven å oversette eventyr og dikt fra estisk til norsk, i berettiget håp om at oversettelsene kunne øke norsk interesse for det okkuperte landet. Estland og det estiske folk ble en del av Farbregds hverdag. I 1984 initierte hun foreningen Kulturlaget Norge–Estland i samarbeid med den anerkjente baltologen Terje Mathiassen ved Universitetet i Oslo.
Året etter ble som kjent Mikhail Gorbatsjov valgt som ny generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, og kort tid senere ble begrepene glasnost og perestrojka innført som ledd i den nye politiske retningen i unionen. Den politiske reformen kom også balterne til gode gjennom mange nye muligheter for kontakt med omverdenen.
Gjennom kulturforeningen eller via andre norske institusjoner, arrangerte Farbregd en og annen kulturreise til Sovjet-Estland. Det krevde en omstendelig prosess å få alle tillatelser på plass. Slik ble flere nordmenn kjent med Estland, og de mellommenneskelige relasjonene som oppstod mellom estere og nordmenn, var av stor betydning for den pågående løsrivelseskampen til balterne. For eksempel ble Rafto-prisen 1988 tildelt den estiske kulturverneren Trivimi Velliste. Uten Turid Farbregds rolle som tilrettelegger for Den norske forfatterforening, som var den formelle arrangør for en reise for noen av dens medlemmer til Estland denne ettersommeren, hadde dette trolig ikke vært mulig.
Esperanto-entusiasten Henrik Sepamaa
Blant de mange estiske vennene Farbregd fikk under sine besøk til Estland på begynnelsen av 1980-tallet, var forfatteren og oversetteren Henrik Sepamaa. Det skulle vise seg at de to hadde mye til felles, for Sepamaa hadde et svært spesielt forhold til Norge som gikk langt tilbake i tid.
Henrik Sepamaa, eller Heinrich Seppik som han egentlig het, ble født i 1905, mens Estland enda var en del av det russiske imperium. Som tenåring var han svært fascinert av det relativt nyutviklede verdensspråket esperanto, som mange brukere betraktet som et fredsskapende språk. Dets popularitet i Europa må derfor også ses i lys av verdenskrigens herjinger. Republikken Estland så dagens lys en kald februardag i 1918, mens første verdenskrig var på hell. Det skulle imidlertid gå ytterligere to år før fremmede styrker hadde trukket seg ut av landet og den virkelige friheten var et faktum. Under frigjøringskrigen oppfordret britiske militærmyndigheter Norge om å yte esterne militærhjelp, men her hjemme ble henvendelsen så å si tiet i hjel.
Unge Sepamaa holdt fast på interessen for det konstruerte språket, og var som gymnasiast å anse som en mester i esperanto. Det sikret ham styreplass i det estiske esperantoforbundet og mange undervisningsoppdrag. Etter gymnaset reiste han til universitetsbyen Tartu for å studere «ordentlige» språk, det vil si estisk og romersk filologi, men fortsatte også å arbeide med esperanto. Sepamaa ble en etterspurt foreleser i hele Europa hvor han ble kjent med de fleste esperantomiljøene. I ti år, fra 1929 til 1939, oppholdt han seg i Skandinavia og Tsjekkoslovakia, som lærer, forsker og fagbokforfatter. Mesteparten av 1932 underviste han i Norge, og under oppholdet fikk han god tid til også å bli kjent med det norske språk og norsk litteratur. Det skulle komme godt med.
Forfølgelse
I Rummu fangeleir i Estland står disse dystre minnene fra sovjettiden. Henrik Sepamaa ble forvist langt mot nord til arbeidsleir i Komi, hvor han overlevde ni pinefulle år. (Foto: Fotolia)
Da Sepamaa vendte tilbake til hjemlandet, hadde diktatoren i nabolandet, Josef Stalin, startet omfattende utrenskninger av personer og organisasjoner som kunne oppfattes som en trussel for ham. Ikke minst gikk disse hardt ut over landets generaler og oberster. Esperanto anså Stalin som et konspiratorisk språk, og de fleste som ble angitt som brukere, ble også ryddet av veien.
Lille Estland ble tvunget til å inngå en «gjensidig assistansepakt» med Sovjetunionen høsten 1939. Sovjetiske styrker rykket inn i landet og opprettet baser langs kysten. Et drøyt halvår senere ble landet okkupert av «samarbeidspartneren». Republikkens politiske ledelse ble umiddelbart eliminert, og faktisk var det først i 1992 at esterne fritt fikk velge ny regjering! Den evigvarende fredstraktaten av februar 1920 som Lenin hadde inngått med Estland, var ikke verdt papiret den var skrevet på.
Mange intellektuelle ble arrestert under den første sovjetiske okkupasjonen av Estland, og flere henrettet uten dom. Bare i løpet av et par døgn i juni 1941 ble ti tusen innbyggere, flertallet var kvinner og barn, hentet i sine hjem og deportert til indre deler av Sovjetunionen. Og dette var bare begynnelsen på sovjetiseringen av Estland.
Esperantolæreren Henrik Sepamaa var heldig, for han ble først arrestert i 1947. Straffen for sine språkkunnskaper og positive holdninger til vesten, var forvisning til en arbeidsleir i det beryktede kullgruvedistriktet Komi, 160 km nord for Arkangelsk. Han så mange medfanger fryse i hjel, men selv hadde han bestemt seg for å overleve. For hans del varte det kalde helvetet ni pinefulle lange år. Benådningen kom i 1956, tre år etter Josef Stalins død.
Han fikk vende hjem, på betingelse av at han aldri mer underviste i språk. Han måtte rett og slett starte livet på nytt. Det var da han forandret etternavnet til Sepamaa, og det var da han bestemte seg for å bli oversetter av nordisk og russisk litteratur til estisk.
Honnør for en halv million bøker
Da Turid Farbregd ble kjent med Sepamaa tidlig på 1980-tallet, hadde hans oversettelser av norske verk til estisk allerede blitt trykt i et samlet opplag av formidable en halv million eksemplarer. Ingen annen ester hadde eller har formidlet norsk litteratur i et så stort omfang som han. Blant de 21 norske forfatterne sovjetiske myndigheter gav Sepamaa i oppdrag å oversette, var «de fire store», Sigurd Hoel, Knut Hamsun, Øivind Bolstad, Fridtjof Nansen og Thor Heyerdahl.
Farbregd ønsket altså å gjøre stas på sin oversetterkollega i forbindelse med at han fylte 80 år i 1985. Frimodig tok hun kontakt med norsk utenriksdepartement og anmodet om at jubilanten ble tildelt fortjenstmedalje for sin enestående formidling av norsk litteratur til det lille folket i sovjetrepublikken Estland. Svaret hun fikk fra departementet var som alt nevnt nedslående, men likevel betegnende for Norges forhold til Estland under den kalde krigen. Slik Turid Farbregd selv forteller i jubileumsboken til Norsk-estisk forening, «Estland og Norge i fortid og nåtid. Norsk-estisk forening 25 år», begrunnet departementet avslaget med disse ord: «Formelt sett vil dette være ukorrekt fordi det gjelder en straffedømt sovjetborger som ennå ikke var rehabilitert.»
Rett skal være rett. Utenriksdepartementet med Svenn Stray som utenriksminister i Kåre Willochs regjering var ikke avvisende til å hedre norgesvennen. Fra jubileumsboken siteres: «UD kjøpte inn Norsk Riksmålsordbok og eit utval plater med norsk musikk som Turid Farbregd skulle dra over frå Helsingfors og levere til jubilanten – med båtbilletten betalt av den norske stat».
Turid Farbregd, som også er forfatter og leksiograf, har mottatt en rekke priser for sitt oversetterarbeid fra finsk og estisk til norsk bokmål og nynorsk. Hun ble slått til ridder av Finlands vita ros i 1990 og ble dekorert med den estiske ordenen Maarjamaa-korset i 1999.