Oversettere er ikke diktere, men vi er kreative språkbrukere. Vi pløyer og hypper og spar og vender i språket. Og vi driver nybrottsarbeid, sa Merete Alfsen da Det Norske Akademi nylig ga henne Thorleif Dahls minnepris.
Oversetter Merete Alfsen fortalte under prisoverrekkelsen om sitt lykkelige liv som bokorm. Her med Nils Heyerdahl, preses i Det Norske Akademi.
Vi bringer her hele talen hennes fra prisoverrekkelsen:
Jeg vokste opp i Bergen, i en stor familie, som eldst av seks barn. I det huset var det liv og røre, alltid en ny baby og alltid småunger som skulle passes. Jeg tenker tilbake på barndommen min som en eneste lang kamp for en stille krok og fred til å lese. En stille krok og fred til å lese. Nå i ettertid kan jeg jo se at jeg muligens allerede da var på strak kurs mot et mål i livet: En stille krok og fred til å lese.
Forestillingen om at det skulle være en motsetning mellom det å leve og det å lese, er grunnfalsk.
Det er en ganske treffende beskrivelse av en skjønnlitterær oversetters livsmiljø. Men det visste jeg ikke da. Jeg har egentlig aldri hørt om noen som bestemmer seg i ung alder for å bli oversetter. Det kommer senere, det er noe man oppdager at man har talent for, hvis man er heldig. Da jeg var tolv år og begynte å lure på hva jeg skulle bli, så var det: enten bibliotekar eller skuespiller. Hvis en tolvåring hadde sagt til meg i dag: Når jeg blir stor, skal jeg bli bibliotekar eller skuespiller, så hadde jeg svart: Du skal nok kanskje bli oversetter du, vennen min. Man skal elske bøker. Og, man skal ha en viss sans for fremføring.
Lykkelig som bokorm
Som dere skjønner handler dette om mitt lykkelige liv som bokorm. Forestillingen om at det skulle være en motsetning mellom det å leve og det å lese, er grunnfalsk. Å lese, å lese stor litteratur – og mindre stor litteratur – kan være å leve intenst. Å oversette er antakelig den mest intense form for lesning som finnes. Å oversette er en helt spesiell form for lesning. En amerikansk forfatter som heter Francine Prose – i serien gode navn – har skrevet en bok med en talende tittel: «Reading Like a Writer». Ikke så lett å oversette til norsk som man kanskje skulle tro, noe som er interessant i seg selv. Men er en oversetter en «writer», da?
Ikke i betydningen «forfatter», det kan vi vel være enige om. Men hva slags skriving er det en oversetter bedriver? Er det skrivekunst? Eller er det å regne som avskrift, slik forfatteren Geir Pollen antyder i siste nummer av Vinduet? Etter tredve år i gamet er jeg nesten fristet til å si: Kall det hva du vil, jeg bare jobber her, jeg.
Men nei. Det er ikke uten betydning hvordan vi snakker om det å oversette. Selv om det aller viktigste er at vi snakker om det! Bevisstheten om at oversettelsesesarbeid pågår, er nokså lav i befolkningen. Det er ikke så veldig lenge siden en lege sa til meg: «Jaså, oversetter. Hvor mange bøker gjør du i uken, da?» Og det er klart, man forventer at avskrift går kjapt i våre dager. Bevisstheten om at oversettelsesarbeid pågår er faktisk forholdsvis lav også i den lille delen av befolkningen som vurderer og anmelder litterære utgivelser. Hvor ofte ser vi ikke en utenlandsk forfatter lovprises for sitt vakre og poetiske språk, uten tegn til refleksjon over at det språket som lovprises, faktisk er norsk? Det rår en følelse av at verdenslitteraturen skyller inn over norskekysten helt av seg selv.
Det rår en følelse av at verdenslitteraturen skyller inn over norskekysten helt av seg selv.
Oversettere er ikke diktere. Men uten å ta munnen for full, må det i hvert fall være lov å si at vi er kreative språkbrukere. Vi driver en form for tiltrengt språkrøkt – vi pløyer og hypper og spar og vender i det norske språktilfanget, og vi driver nybrottsarbeid i utkantene, der språk møter språk. Og noen ganger blir vi takket for det. Det er bra. Det er bra at arbeidet vårt blir sett og vurdert, og da snakker jeg på standens vegne, men også på litteraturens vegne.
Oversetterne er ikke bare ydmyke tjenere
Opp med oversetterens status, sier jeg. Opp med oversetterens selvtillit og selvbevissthet. Oversetteren skriver utenlandske bøker på norsk. Det kreves at hun har et like lekent, fantasifullt, skapende forhold til sitt språk, som forfatteren har til sitt. Ellers går det jo ikke. Tradisjonelt ser oversettere gjerne på seg selv som ydmyke tjenere for den store dikterånd. Nei, sier jeg, det slipper du ikke unna med. Du må faktisk sette sporene i deg selv og melde deg på i samme divisjon som forfatteren. Virginia Woolf ville revolusjonere romanen. Hun er en av de tøffeste og dristigste språkkunstnere i vår kulturkrets. Skulle hennes tekster være tjent med en timid og underdanig annenrangs skribent som godtar premisset om at en oversettelse per definisjon er sekunda vare? Nei, jeg tror ikke det, jeg tror man værsågod har å sele på. Få lyset frem under skjeppen og skriv boken på norsk slik den fortjener, sier jeg, til meg selv, og til kolleger.
Forfattere er avhengige av oversettere for å nå ut i verden. Ikke alle forfattere tenker så mye på det.
Hvordan ruste seg til det? Det må talent til, det er klart, men ut over det så vil jeg si at det gjelder å utsette seg for språk. Å lese og å lytte. Å utsette seg for Hamsun og Sandel og Prøysen og Petterson, for Bibel og salmer og vitser og viser. Å ha øre for hvordan språket vårt brukes, av språkkunstnere og av folk ellers, skriftlig som muntlig. For når man praktiserer skjønnlitterær oversettelse, når man driver med dette å skrive av utenlandske dikterverk på norsk, så gjelder det å være åpen og lydhør og kunne ta imot når språket åpner seg og drysser norske idiomer ned i fanget på en som milde gaver, ofte på uventede steder. Når norsken «byr seg til», for å parafrasere en dansk kollega, Karsten Sand Iversen.
Forfattere er avhengige av oversettere for å nå ut i verden. Ikke alle forfattere tenker så mye på det, men noen er seg heldigvis bevisst at det er sånn. En torsdag i desember befant jeg meg på Det Kongelige Slott i Amsterdam. Der fikk den engelske forfatteren A.S. Byatt Erasmus-prisen av den nederlandske majesteten. Og når Antonia Byatt får en stor europeisk pris, ville hun at hennes europeiske oversettere skulle være til stede. På standens vegne: Det er som det skal være.
—-
Opptatt av god språkbruk? Meld deg inn i Riksmålsforbundet!