Riksmålsforbundet ønsker at skriftlig sidemålsopplæring skal være frivillig. Her er vår begrunnelse i korte trekk.
- Et sentralt mål i norskundervisningen må være å fremme elevens språksikkerhet. Å lære å skrive norsk på to måter er ikke konstruktivt.
- Elevene må få anledning til å bruke den målformen de ønsker og ikke påtvinges en norsk skriftspråkvariant de ikke føler seg hjemme i.
- Det finnes ikke noe stort samfunnsmessig behov for den masseopplæring i skriftlig sidemål som nå finner sted i landets skoler. At man må beherske begge målformer dersom man skal arbeide i offentlig tjeneste, er et skinnargument. Det ansettes stadig folk som ikke behersker begge målformer.
- Det er heller ikke noe argument at skriftlig sidemålsopplæring er nødvendig for å gjøre seg kjent med sidemålets litteratur. Det går utmerket godt an å lese og sette seg inn i den litteraturen uten å måtte pugge grammatikk og bøyningsendelser. Når elever skal kunne lese svensk og dansk uten særskilt språkopplæring, må de også kunne lese de norske målformene.
- At målformene er likestilt, betyr ikke at alle skal ha opplæring i begge. Det betyr bare at alle skal få bruke det skriftspråket som passer dem best. Stortingets vedtak fra 1885 om likestilling mellom de to målformene innebar ikke noe annet.
- Siden sidemålsstilen ble innført, har kravene til både form og innhold økt langt mer enn rimelig er, fra en gjenfortelling til en stil med krav som langt på vei er lik hovedmålsstilen.
- Utbyttet av den skriftlige sidemålsopplæringen står ikke i et rimelig forhold til den tid som brukes på den.