Tiden er inne for at også vi som sogner til flertallsspråket i Norge, sier noe om nynorsken – arven fra Ivar Aasen og status i dag, skriver Lars Roar Langslet i dette utdypende essayet.
De to norske målformene er ikke fiender eller farlige konkurrenter, men skal leve videre i fredelig sameksistens, skriver Lars Roar Langslet. (Foto: Helen Eie/Cappelen Damm)
Det viktigste som skal sies, er raskt summert: Norge har en tospråklig kultur, med riksmål/bokmål og nynorsk som våre to viktigste kulturbærere. Det høyeste vårt folk har prestert i de siste to hundre år, i litterær utfoldelse og intellektuell innsats, fikk sin form gjennom disse to språktradisjoner. Og det er en felles arv for alle som føler seg norske. Det er også en felles forpliktelse å verne og dyrke de to norske skriftspråkene, og holde dem rene for den språklige forsøplingen som det er så mye av i dag. De to språkene er ikke fiender eller farlige konkurrenter, slik det stod for de fleste for hundre år siden, men har hver sin trygt funderte basis, og skal leve videre i fredelig sameksistens.
Felles arv: Det betyr at riksmålsbrukere har den samme kulturelle arverett til nynorsk diktning og fagprosa som den målfolket har ril riksmålets skriftkultur. Holberg og Wergeland, Ibsen og Bjørnson, Aasen og Vinje, Hamsun og Garborg, Duun, Undset og Uppdal, og frem til Jon Fosse og Stein Mehren, er vår felles arv.
Vi har endelig fått språkfred. Det er for lengst slutt på den gjensidige utskjellingen – iallfall blant vettuge folk.
Men fredelig sameksistens betyr bl.a. at de to språkgruppene bærer hver sitt ansvar for å dyrke og normere sitt eget språk, uten nabokrangel. Helt til 1970-årene var det annerledes: Nynorsk ble normert av nynorskfolk, men til gjengjeld skulle nynorskfolk også være med på å normere bokmålet. Det kostet kamp under stortingsbehandlingen i 1970 å få slutt på dette uvesenet. Men det tok slutt.
En selvmorderisk doktrine
Bjørnstjerne Bjørnson, som skapte riksmålsbevegelsen, gjorde det klart at han ikke bestred landsmålets livsrett, – det var målstrevernes fremstøt for å fordrive riksmålet som han kjempet mot. Det var i hans øyne kulturell vandalisme.
Bjørnson og mange språkforskere som støttet ham, hadde to store innvendinger mot landsmålet slik det da var. Den ene var at det ikke hadde et bredt og nyansert nok uttrykksregister, det var for tett knyttet til bygdelivets perspektiver, og ennå ikke et «helt ut kulturførende» språk. Ingen ville gjenta en slik kritikk i dag. Gjennom en bredt utviklet skriftkultur er også nynorsk blitt fullt ut kulturførende.
Bjørnstjerne Bjørnson var ikke mot landsmålets livsrett, men kjempet mot målstrevernes fremstøt for å fordrive riksmålet.
Den annen store innvending var at landsmålet manglet underlag i en levende standardtale, for det må ethvert levedyktig språk ha. Det er det fortsatt noe i, takket være Mållagets selvmorderiske appell om å snakke dialekt og skrive nynorsk. Den særnorske dialektdyrkelsen har vært over oss lenge, lærestedenes norskseksjoner har jo opphøyet den til det politisk korrekte. De fleste nynorskfolk som opptrer offentlig, i Stortinget og andre debattfora, snakker en kaudervelsk blanding av dialekt og bokmål. Til og med valgte toppledere i målrørsla taler på et språk som minner om radikalt bokmål – nynorsk er det iallfall ikke. I NRK, som før var et forbilde også på nynorsk standardtale, hører man nesten ikke slikt lenger. Det er til stor skade for nynorsken. Men en standard for god nynorsktale er for lengst skapt, av Det Norske Teatret og av en lang rekke stilbevisste nynorskfolk. Og den standarden er fortsatt bærekraftig nok, selv om den langt på vei er blitt bannlyst av politisk korrekte doktriner. Vi får trøste oss med at slike doktriner kommer og går, som det meste på Blindern. Det gjelder i språkpolitikk som på så mange andre områder i Norge, at nordmenn kommer omsider til fornuft når alle andre utveier har vært forsøkt.
Vi har endelig fått språkfred, etter hundre år med bitter språkstrid. Det er for lengst slutt på den gjensidige utskjellingen – slutt på brennemerkingen av nynorsk som «grautmål» og riksmålet som «heimedansk», iallfall blant vettuge folk. Den som leser seg tilbake i de hissigste språkfeidene på 18- og 1900-tallet, må vemmes over ufattelig grovhet på begge sider. Selv Bjørnson var ofte fæl i kjeften, og Garborg grov tilbake, på uklanderlig riksmål. Norsk debattkultur er utvilsomt blitt høynet av språkfreden. I dag er det lov å være glad i både riksmål og nynorsk.
Mållagets fastlåsende konservatisme
Edvard Hoem er en klok mann. Jeg slutter meg helhjertet til noe han skrev ved Aasen-jubileet: De to språkene er «den felles språklege arven som alle nordmenn har rett til å kalle sin» – og: «Livsverket til Ivar Aasen høyrer ikkje målfolket, men alle nordmenn til.» (Klassekampen 18.8.)
Men jeg ville føye til: Én ting er nynorsk som felles arv og felles rikdom – noe annet er Noregs Mållag som en maktfull pressgruppe i norsk politikk. Nynorsk er jeg glad i, men Mållaget har sjelden vært meg en kilde til glede.
Aasens livsverk fikk banebrytende betydning for norsk kulturutvikling. Mange som følte seg fremmede for riksmålets urbane språkdrakt og danske slektskap, fant seg selv og sin egen stemme takket være det språklige medium som Ivar Aasen egenhendig skapte. De følte at det var «å koma heim». Mange av dem igjen har gitt varige bidrag til norsk skriftkultur. Vi ville ha vært kulturelt fattigere uten dem, og uten det mangfold av kulturvirksomheter som har sin basis i det Jon Fosse kaller «nynorskland».
Nynorsk er jeg glad i, men Mållaget har sjelden vært meg en kilde til glede.
Men Aasens språklige livsverk var ikke enestående i samtiden. Vi vet at i en rekke nye stater med voksende nasjonal selvbevissthet ble det drevet frem en lignende etablering av en hjemlig spåknorm til erstatning for fremmedspråket. Det skjedde med finsk, tsjekkisk, slovakisk, slovensk, kroatisk, ukrainsk. Overalt ellers i Europa seiret disse fremstøtene og feide det gamle språket til side – bare ikke i Norge. Slik sett er det enestående ved Ivar Aasens språklige mesterverk at det ikke fikk fullt gjennomslag. Målrørslas program gjennom årtier, å gjøre landsmål/nynorsk til «einaste riksmål i landet» og jage «dansk-norsken» ut, ble periodevis støttet av alt staten kunne stille av press- og tvangsmidler, men det førte ikke frem.
Hvorfor? Det er et spørsmål som krever innfløkte svar, og bare solid forskning kan gi dem. Men noe kan med rette antydes. Den sosiale og kulturelle tyngden i hovedstadsområdet, som har vært det språklig ledende i alle europeiske land, var en barriere som målrørsla ikke hadde sjanse til å komme over – dertil var det opprinnelige landsmålet med sitt sterke vestnorske preg for fremmedartet og ofte uforståelig for folk flest. Hos flertallet stod ikke riksmålet som noe fremmed, men som norsk. Avstanden mellom dialekt og skriftnorm ble ikke opplevd som noe stort problem, slik mange filologer innbilte seg – den avstanden var jo ikke større hos oss enn i andre land, snarere tvert imot. Og folk flest er utpreget konservative i sine språkvaner og holdninger til språk, her som i andre land.
Helt frem til 1970-årene skulle også nynorskfolk være med på å normere bokmålet. Men uvesenet tok slutt. Fredelig sameksistens betyr blant annet at de to språkgruppene normerer sin egen målform.
Også målrørsla var i utspringet båret av sterke konservative stemninger, forankret i nostalgisk nasjonalisme, men programmet var opplegg til en norsk kulturrevolusjon. De revolusjonære ambisjonene er blitt borte med årene – det er vel ingen som tror lenger på doktrinen om «einaste riksmål i landet». Men målfolkets ledere kjemper til gjengjeld beinhardt for de posisjonene som engang ble vunnet, med statlige maktmidler, og hevder at ethvert forsøk på å endre dem er et angrep på nynorsken. Det er en defensiv, fastlåsende konservatisme, for ikke å si reaksjon.
På slutten av livet sa Einar Førde i et stort intervju at LO hører til de mest konservative krefter i det norske samfunn. Det hadde han nok besk erfaring med, men hadde aldri tort si det i den tiden han var politiker. Men når det gjelder erkekonservative holdninger til eget revir blir LO utvilsomt utkonkurrert av Noregs Mållag og dets satellitter. Der er det allergi mot enhver tanke om endringer i det språkpolitiske regimet vi har hatt i hundre år. Noen små oppmykninger er nok kommet, som oftest etter forbenet motstand derfra. Men hovedtrekkene er som de har vært i rundt hundre år, med obligatorisk sidemålsstil og reglene for offentlig språkbruk som særlig viktige trekk.
Målfolket ble norgesmestre i politisk taktikkeri. Det var dette Bjørnson reagerte så sterkt imot – misbruk av makt, mente han, «lure- og luskeveien», kalte han det.
Det Mållaget alltid satset på, var statsapparatet, med alt det kan sette inn av lover og føresegner, løyvinger og tvang. Tidlig gikk de i allianse med Venstre, for Venstre trengte stemmene og målfolket trengte en målbevisst hånd på statsrattet. Og som regel fikk de alle ønsker oppfylt. De ble norgesmestre i politisk taktikkeri. Det var dette Bjørnson reagerte så sterkt imot – misbruk av makt, mente han, «lure- og luskeveien», kalte han det. Riksmålsfolk var rene sinker i sammenligning. Da Venstre mistet makten, sørget Halvdan Koht for å sikre seg full kontroll over Arbeiderpartiets språkpolitikk, så den førte videre Venstres gamle samnorsklinje. Den massive folkelige motstanden som samnorsk-fremstøtene utløste, både i 1920-årene og i 1950-årene, gjorde ikke inntrykk på makthaverne, for de skjønte jo best hva det vrangvillige folket skulle ha.
«Livsverket til Ivar Aasen høyrer ikkje målfolket, men alle nordmenn til,» skrev Edvard Hoem, noe Langslet slutter seg helhjertet til.
Men da systemet for altomfattende statsstyring slo sprekker, måtte også den statlige språkplanleggingen falle. Det viste seg at den hadde vært en fiasko. For i spørsmål om språkregulering er staten slett ikke allmektig, snarere avmektig. Det var også til beste for nynorsk at samnorsktanken ble likvidert. Men noe kan og må staten selvsagt gjøre, for å gi kjøreregler og legge til rette for god språkodling.
Vi har fått en regjering av to partier som begge har programfestet endringer i vårt hundre år gamle språkregime – at sidemålsstilen skal bli frivillig og at statlige tjenestemenn skal kunne svare på brev i det språk de føler seg mest hjemme i. Frihet, ikke tvang! Men «mellompartiene», som alltid har vært lydhøre for Mållaget, må ha satt regjeringen sjakk-matt, for ingenting er sagt om dette i regjeringens programopplegg.
Etter hundre års mistrøstige erfaringer med vårt språkpolitiske regime skulle det være på tide å se om det svarer til dagens realiteter og krav. Aldri har det kommet så mye elendig nynorsk ut av de statlige kverner som nå, under det regelverk vi kjenner i Målloven, og i hvert eneste ungdomskull blir flertallet påført varig uvilje mot nynorsk gjennom det åndløse glose- og regelterp som den tvungne sidemålsstilen medfører. Men både Mållag og mellompartier sier bastant Nei! til endring – for dette er et morderisk angrep på nynorsken, som ville gå under dersom reglene ble endret.
Sidemålsopplegget til skade for nynorsken
La oss se nøkternt på status. Den er jo blitt vesentlig annerledes enn den var for hundre år siden. Imens er bokmål og nynorsk for lengst blitt anerkjent som likestilte og fullt ut «kulturførende» språk. Vi har fått språkfred, gjensidig toleranse og samarbeid. Vi har overveldende erfaring for at nordmenn kan leve som en samlet nasjon selv om de har to sidestilte språk.
Vi bør omsider innse at det er en enorm fordel for alle som er vokst opp her i landet, at våre to norske språk i sin moderne form er gjensidig fullt forståelige. Det er jo ikke slik i andre to- eller fler-språklige land. Vi forstår hverandre, skriftlig som muntlig, uten behov for oversettelse. Det er det som gir oss spontan tilgang til rikdommene i vår felles skriftkultur. Altfor sjelden blir det reflektert over hvor lykkelig stilt vi dermed er, og hvilken utvidelse det gir av vår erfaring og vår evne til innlevelse. Profeter som Nansen, Koht og Trygve Bull fryktet at med varig språkkløyving ville nordmenn bli et splittet folk, kanskje på borgerkrigens rand. De tok heldigvis fullstendig feil.
Men i realitetenes verden er det et enormt skritt fra å forstå et nær beslektet språk, til selv å kunne skrive det godt og regelrett. Jo nærere beslektet to språk er, desto vanskeligere er det nemlig å holde dem fra hverandre i egen skrivepraksis.
De fleste skriveføre nordmenn forstår svensk og dansk, både i skrift og tale (iallfall når talen er distinkt). Men å skrive regelrett og godt på svensk eller dansk – det klarer ingen, hvis de ikke har vært nødt til møysommelig å lære det. Og hvorfor skulle de det? Forståelsen er jo der allikevel, kommunikasjonen helt i orden. Lesende nordmenn kan finne store gleder i å lese svenske og danske bøker. Det gir dem kontakt med to kulturverdener som utvider vår egen på harmonisk vis fordi slektskapet er så stort. Den kontakten er selvsagt ikke avhengig av at de selv kan skrive dansk og svensk.
Jeg tror dette nøytrale eksempel har stor relevans også i debatten om vår egen sidemålsstil. For de fleste normalelever er det ganske enkelt umulig å lære å skrive godt og regelrett på to ulike varianter av norsk språk. Det er lettere å lære seg å skrive noenlunde bra på et fremmedspråk som engelsk, enn å holde to så nært beslektede norsk-normer fra hverandre. Bare duksene greier det godt – men norsk skole har aldri vært innsiktet på dukser. De fleste middelhavsfarende elever har mer enn nok med å innøve god språkbruk i det hovedspråket de har valgt.
Jeg får i all beskjedenhet bruke meg selv som eksempel. Jeg har skrevet og talt adskillig også på nynorsk, og jeg prøver meg fortsatt – på trykk blir det visst brukbart takket være Dag og Tids fremragende korrekturleser. Men jeg skriver knapt en setning uten å måtte vri hodet og slå opp i ordbøker. Jeg vil nemlig for all del ikke skrive et så dårlig og bokmålisert nynorsk som den jeg måtte sitte og rette i statsdokumenter i de årene jeg var sjef for et departement. Dertil har jeg altfor stor beundring for god og fulltonende nynorsk.
Selv greide jeg meg visst ganske bra i sidemål på skolen, takket være støtte i dialekt og mye lesning. Men som gymnasiast på Hønefoss måtte jeg hjelpe noen medelever med nynorsken, så de ble bedre rustet til å komme igjennom nåløyet. Det var rent pugg, og motiveringen skral – blant dem jeg terpet med, var det visst ikke én som fikk bruk for dette siden i livet, og alle som én ønsket nynorsk dit pepperen gror.
Det er ikke blitt bedre med årene. Det aller meste som hvert år produseres av sidemålsstiler på nynorsk, skal være uhyrlig lesning, full av groteske feil. Selv fikk jeg noen års erfaring med den vasne og stilløse nynorsken som kommer ut av det statlige styringsverk. Hvis nynorskens fremtid er avhengig av at denne parodiske vulgariseringen av nynorsk språk får strømme videre, og gi næring til uvilje og endog hat til nynorsk – ja da må fremtidsutsiktene være meget dystre.
Hensynet til innvandrerungdom
Et nytt hensyn har sprengt seg inn i vårt foreldede språkpolitiske regime: hensynet til innvandrerungdom. Som kjent er de heldigvis fritatt for obligatorisk sidemålsstil – for dem er det krevende nok å skulle beherske det hovedspråket de har valgt. Men det fritaket må selvsagt følges opp når noen av dem siden søker seg stillinger i det offentlige – det ville være helt urimelig å kreve at også de skal dokumentere ferdigheter i sidemålet, etter Mållovens regler. Riktignok er det et påbud i den loven om at statsorganene «innen rimelig tid» har plikt til å gi sine ansatte opplæring i begge språkformer, men den «rimelige» tiden kan visst bli lang og praksis lempelig. Heldigvis! for ellers ville jo loven bety Berufsverbot – men det er tvert imot et prioritert mål å få langt flere med innvandrerbakgrunn inn i de offentlige apparater. Svært mange av dem er jo høyt begavede og har større arbeidsevne enn nordmenn flest.
Men dette kaster et skjevt lys også over situasjonen for det store flertallet av etnisk norske elever. Også for dem er det åpenbart en stor nok oppgave å øve seg opp til å beherske ett norsk skriftspråk og bruke det smidig og godt – nynorsk eller bokmål. Når norskfaget i tillegg stiller krav om glose- og regelpugg i sidemålet, med sikte på en poengtellende skriftlig prøve, absorberer det så mye tid at det uvegerlig går ut over opptreningen i hovedspråket. Det blir ikke lettere av at den offisielle nynorsknormen fortsatt er så fullstappet av valgfrihet at det skaper forvirring og svekker stilsansen hos elever fra en annen språkbakgrunn.
Resultatet er skremmende – iallfall burde det skremme alle som innser at norskfaget er skolens viktigste. Selv Grepstad vedgår at sidemålsundervisningen er «himmelropande dårleg», og de som skal bedømme de årlige bunkene av nynorske sidemålsstiler, kunne visst trenge psykiatrisk hjelp etterpå. Den quasi-nynorsken som de fleste presterer, ofte etter intenst regelpugg, er såvisst ingen livseliksir som sikrer nynorsken varig liv i Norge. Den er tvert imot et middel til å gjøre nynorsk nedvurdert og latterliggjort i stadig nye ungdomskull.
Både almenpedagogiske hensyn og norskfagets selvrespekt tilsier at her må det ryddes opp. Langt inn i Arbeiderpartiet og SV er det nå forståelse for at det må gjøres noe med sidemålsopplegget, og de to regjeringspartiene har programfestet hva som bør gjøres. Men motstanden fra Mållaget er bastant, og da følger «mellompartiene» trofast etter.
«Nye ting må ha lov til å skje, deì òg.»
Det forundrer meg at det ikke er større vilje til nytenkning om dette i nynorskleiren. For det er jo så opplagt at sidemålsopplegget er til skade for nynorsken, som er og bør være en hovedkilde for vitalitet og fornyelse i norsk kultur. Nynorsk mål får ikke høyere status og større gjennomslag gjennom denne ordningen – snarere tvert imot. Ville det ikke da være fornuftig å prøve seg frem med andre opplegg for innføring i nynorsk språk og kultur, og se om ikke de kunne styrke fortroligheten med og kjærligheten til nynorsk som en umistelig del av norsk arv og identitet? Men Mållaget sier nei. Jeg kjenner flere gode nynorskbrukere som har forståelse for at her burde det prøves nye veier, men Mållaget sier Nei og atter nei. Det er fristende å minne disse ultrakonservative landsmenn om et ord av Olav Duun: «Nye ting må ha lov til å skje, dei òg».
Men vi som har ivret en tid for at sidemålsstilen bør bli frivillig, har kanskje kjørt for hardt på det negative kravet: at sidemålstvangen må fjernes. Det har nok næret en forståelig frykt for at vi egentlig ønsker å redusere nynorskens status og sosiale basis. Derfor bør det legges betydelig større vekt på det positive: at vi ønsker å styrke nynorskens livskraft gjennom pedagogiske opplegg som gir unge mennesker større åpenhet for nynorskens verdier, større sans for nynorsk diktning og fagprosa som en umistelig del av vår felles kulturarv. Det gledesdrepende pugget av ordramser og bøyningsregler må vike plass for en gledeskapende formidling av den åndsverden som store nynorskforfattere har skapt, fra Ivar Aasen til Jon Fosse.
Det gledesdrepende pugget av ordramser og bøyningsregler må vike plass for en gledeskapende formidling av den åndsverden som store nynorskforfattere har skapt, fra Ivar Aasen til Jon Fosse.
For frivillig sidemålsstil betyr selvsagt ikke at det skal undervises mindre i nynorsk. Det betyr at tyngden i den undervisningen skal være en bred innføring i nynorskens kulturverden, ikke en snever innterping av rettskrivningsregler. Selvsagt kan det også veksles mellom muntlige og skriftlige øvelser – det beror på pedagogiske vurderinger, som ikke skal overkjøres av politiske føringer. Og selvsagt må det fortsatt være slik at elever som ønsker å bli prøvet i skriftlig sidemål, får adgang til det og credit for det.
Dette essayet er hentet fra artikkelsamlingen «Riksmålsforbundet og nynorsken», som kan bestilles i vår nettbutikk.
Det er mulig at veien til lovreformer er blokkert i de nærmeste år, fordi noen erkekonservative smågrupper sier nei. Men det en handlekraftig regjering ikke kan hindres i å gjøre, er å gi grønt lys for en bred vifte av forsøk med alternative opplegg for sidemålsundervisning, og dispensere fra kravet om skriftlig slutt-eksamen. Det er kommunene som må drive slike forsøk, men det krever godkjennelse fra departementet, som hittil har vært svært gjerrig med å gi slike konsesjoner. Et signal om at langt flere forsøk her er ønskelig, vil trolig være nok til at mange melder seg. Men departementet må med fagkyndig hjelp utvikle ulike opplegg for utprøvning, med det felles mål at norskfaget skal bli vesentlig styrket og fortrolighet med nynorsk oppøves, slik at holdningen til nynorsk blir mer positiv og gledefylt hos elevene. Og det må sørges for grundig sammenlignende evaluering av resultatene.
Det har vist seg før at en godt gjennomført forsøksvirksomhet kan bane vei for reformer som virket blokkert, men som etter hvert får så bred oppslutning at folk vil spørre: Hvorfor gjorde vi ikke dette før?
Du kan bestille artikkelsamlingen «Riksmålsforbundet og nynorsken» i vår nettbutikk.
Lars Roar Langslet (1936-2016) forfatter, tidligere kultur- og vitenskapsminister. Han var en av Norges fremste kulturskribenter og utga en rekke biografier, bl.a. om John Lyng (1989), Ludvig Holberg (2001) og Sigurd Ibsen (2004). I boken «I kamp for norsk kultur» skildret han riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år. Langslet mottok en rekke hedersbevisninger og priser for sitt samfunnsvirke og forfatterskap. Han var preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og æresmedlem av Riksmålsforbundet.