«Hvordan kan det ha seg at jeg, som kommer fra det tjukkeste innlands-Norge, ikke har holdt på min egentlige dialekt? Nå er det for sent å snu. Nå er riksmålet og jeg låst i et skjebnefellsskap,» forteller Hans Olav Brenner i denne talen fra overrekkelsen av Riksmålsforbundets TV-pris.
«Jeg husker en norsklærers ord om at det er viktig å holde på dialekta, som om det er en enslig tømmerstokk du kan klamre deg til på åpent hav. (…) Men jeg har ikke slått om, jeg bare bytter på,» forklarer Hans Olav Brenner.
Jeg har jo de siste ukene kjent på en slags språklig selvbevissthet som jeg ikke kan huske å ha hatt før. Det er ikke bare positivt, for jeg synes nå at det meste jeg sier er nærmest under min egen verdighet.
Talespråket er stort sett ferskvare, og jeg lirer av meg setninger med dårlig holdbarhet, og har plutselig blitt usikker på preposisjoner, kommaregler og idiomatiske uttrykk. Så takk for Riksmålsprisen.
Jeg kunne egentlig ha nøyd meg med å takke pent for prisen, si – som sant er – at det er en veldig hyggelig oppmuntring for en som har en ganske bevisst språkbruk (men som på ingen måte aspirerer til noen form for språkpoliti), ja, en kime til videre arbeid med språk (selv om jeg har en viss forkjærlighet for imperfeksjon og det liksom ikke for hardt tilkjempede) og ikke minst kunne jeg, for eksempel avslutningsvis ha sagt, at det er en fin påminnelse om at det er noen som ser, hører og bryr seg.
Ja, og så måtte jeg føye til at det er et element av lettelse inne i bildet, da jeg ikke kan ha gjort meg skyldig i de største språklige blundere i all offentlighet. På den annen side, og her burde juryen nesten få mulighet til å revurdere sin beslutning, da jeg så sent som i februar i år demonstrerte en helt ubevisst holdning til parverbet å henge, da jeg altså påsto i en e-post at jeg en gang hang opp en plakat på veggen, da enhver idiot jo ville være klar over at det er hengte som er det riktige, og da jeg etterpå begynte å friske opp forskjellen på sterke og svake verb, transitive og intransitive, skjønte jeg at jeg hadde stolt litt for mye på sjarmen. Og her kommer jo litt av prisens nytteverdi inn i bildet. Man kan trumfe forståsegpåere, og med prisen i hånd si at man vil skape språklig presedens fordi man synes at det høres litt småvulgært ut å si at man hengte et bilde på veggen (som om det var snakk om en avrettelsesmetode), selv om det er aldri så riktig. Min blunder ble påpekt av en dame som er nærmest eksplosiv blanding av riksmålsforkjemper og dannet språklærer. Så Anne-Ma Resen, du hadde rett, men nå har jeg fått riksmålsprisen.
Men så er det jo det at denne prisen er en slags invitasjon til videre refleksjon, og at det liksom ligger i kortene at man kan komme med en form for bekjennelse. I hvert fall hvis man har noe å skjule.
Skifter mellom talespråk
Hvordan kan det ha seg at jeg, som kommer fra det tjukkeste innlandsnorge, ikke har holdt på min egentlige dialekt i yrkessammenheng og omegn? Jeg vokste jo for eksempel opp med ei bestemor rett over tunet, som hadde en dialektbruk som burde vært festet til tape, og bevart i dypet av en eller annen arkivinstitusjon, med forvirrende genitivsbruk og eldgamle dativformer, slik at man forholdt seg til a Per å’n Kari, og hvis man forsynte Per med for eksempel ei nybakt fyrstekake så var det «noo en ga åt hæinnom». Min ene bestemor Klara bodde i Oslo i sin ungdom og hadde tjeneste i et pent hus på St. Hanshaugen, men dette kan ikke ha satt noen spor i hennes språkføring.
Det er jo ikke egentlig noe mysterium. Det er en kjensgjerning nærmest: At folk fra min kant av landet skifter dialekt over en lav sko, og gjerne forskanser seg i språklig motsats til det man har med seg i bagasjen. Det er unødvendig å nevne navn på alle disse som har henfalt til mer og mindre overbevisende riksmål så fort de har kommet til hovedstaden. Det var for øvrig det min ene bestemor Klara fortalte meg fra oppholdet i Oslo, at da hun kom til Grefsen, syntes hun byen var blitt så stor rundt seg at hun holdt på å gå av toget i den tro at hun var fremme i sentrum. Kanskje ble itte til ikke og je til jeg der og da. Ellers så holdt hun på sitt, jeg vet ikke.
Men Prøysen skal i en periode ha snakket det mest utstuderte riksmål, og han skrev til tider på riksmål, og selv om det ble sving på sakene da han tok i bruk hedmarksdialekta, som er så å si identisk med mitt egentlige språk, så fungerer Prøysens sidespor ganske så bra for meg.
For eksempel akkurat der i en av sangene om løvetannen hvor han går over fra preteritum til presens…
Så får jeg plass ved sengen din,
og ser på at du sovner inn
Og utenfor er natten blå,
en løvetann kan lykken nå
så over all forstand.
Men jeg har ikke lyst til å avlyse problematikken helt. For jeg har følt på det. Jeg husker en norsklærers ord om at det er viktig å holde på dialekta, som om det er en enslig tømmerstokk du kan klamre deg til på åpent hav. Et slags siste bolverk mot undergang, konkurs, fengselsstraff. Eller snarere er det vel snakk om et slags identitetsmessig risikoprosjekt. Noe går tapt.
Jada, jada, men jeg har ikke slått om, jeg bare bytter på, vil ikke knote, rendyrke. Men er det kanskje verre enn noe?
I klem mellom kompromissløs dialektbruker fra Biri og riksmålsekvilibrist fra Vettakollen
Nina, som jeg er gift med, mener jeg slår om så fort vi kommer til Roa før Hadeland. Men sannheten er at det avhenger av hvem jeg snakker med. Som for eksempel når jeg går rundt i korridorene på NRK og aner fred og ingen fare og snakker utvungent med vinner av Lytterprisen fra noen år tilbake, Cille Biermann, en dame som liksom bader i identitetsmessig velbehag der bakgrunn og språkbruk og belønning (i form av Riksmålsprisen) går opp i en høyere enhet, og i det vi runder et hjørne støter jeg plutselig på a’ Renate Henrikhaugen fra Biri, som har tatt en pause fra klipping av tv-serien Skam, og som med sin kompromissløse dialektbruk lokker frem hos meg en fullt fortjent skamfølelse.
Renate og jeg har etternavnene våre fra nabogårder i Ytterroa i Snertingdalen, og kunne hatt de mest finstemte samtaler på felles tungemål med innbakte nyanser knapt merkbare for den menneskelige hørsel. Og Renate spør:
– Åssen går det med dei a?
– Har gutta vørti store?
– Er du no hemmatt åt foreldra dine nå da?
Men jeg stotrer. Der jeg står inneklemt mellom superklipperen fra Biri og riksmålsekvilibristen fra Vettakollen.
Og jeg leter etter fordømmelse i begges blikk, men verden er jo så tolerant, og så kommer jeg på det at det er jo slik jeg gjør det: svarer den ene slik og den andre sånn, som om jeg var en offentlig institusjon som hadde mottatt et brev og pliktet å svare i ditto språkform, ikke som om det var en mandag i april i c-fløya i radiohuset.
For ordens skyld vil jeg bemerke at dette var et tenkt møte, slett ikke usannsynlig, men det har altså ikke funnet sted. Heldigvis.
Nå over i avdeling for unnskyldninger. Det var innflytterbølgen som hjemsøkte min barndoms bygd som tvang meg over. De skjønte ikke at kvæks var veps, ikke trønderne, og i hvert fall ikke danskene, og jeg lærte at en svær bok ikke er ei diger bok, men ei vanskelig bok, når halvparten av foreldrene hadde guru i India, så måtte vel jeg også gjøre en viss tilpasning.
Men jeg må bare nevne det, at kona mi, Nina, som selv snakker et ganske så konsekvent riksmål, og som er den jeg prøver å gjøre inntrykk på i det daglige, plutselig kom på banen og forklarte meg at det er viktig at folk med dialekt holder på den. Etter sytten år! Hvorfor kom du med dette nå?
Nå er det for sent å snu. Nå er riksmålet og jeg låst i et skjebnefellsskap.
Kanskje kan jeg finne trøst og unnskyldning i NRKs språkbibel. Nærmere bestemt «Retningslinjer for dialektbruk i NRK». Jeg fant frem dette dokumentet i går kveld. Og nok en gang overrasket jeg meg selv med min uopplysthet. Hvorfor hadde jeg ikke lest dette før? Jeg scrollet sidene på jakt etter formuleringer som løftet frem det samfunnsnyttige ved mitt normerte språk … Men til og med her blir dialektene løftet frem som en høyere livsform. Ja, i nyhetssendinger og i hallo-tjenesten er normert språk påkrevet, men ikke uten mulighet for å søke unntak, men så fikk jeg et aldri så lite løft da jeg kom til et nesten poetisk avsnitt om hvordan vi skal fremføre vårt budskap. Ja, og akkurat her har jeg tillatt meg å bruke nynorskversjonen, fordi nynorsk som kjent er så poetisk:
Ver særleg merksam på verkemiddel som:
3.1 tempo (kor fort ein snakkar, pausar og pust)
3.2 frasering
3.3 setningsmelodi, klang og høgde
3.4 ordval og språkbilete
3.5 struktur og komposisjon
3.6 kroppsspråk og energi
3.7 stil og tone
3.8 personleg og naturleg språk
Verkemidla skal vere med på å få språkbruken i NRK klår, kritisk og kreativ.
Så nærmer vi oss kanskje likevel et slags felles fundament.
Klår, kritisk og kreativ. Det er jo nydelig. Slik vil jeg møte dagen, fullt på høyde med konas morgenyogarituale.
Vi lo litt av bestemor Klara når hun slo om
Når var det jeg begynte å legge om? Var det bøyd over den grå kassettspilleren med opptaksfunksjon der jeg lagde radioprogrammer for ingens ører. Der jeg intervjuet min andre bestemor Klara Haugen.
Jeg la meg til et slags språk til glede for alle mine innbilte lyttere. Og i mitt overskudd ga jeg til beste en del sanger, som for eksempel Jeg vil bygge meg en gård, og ikke minst Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskroken vekk så glad og så fri, mot store hvite skogen tar jeg veien.
Bestemor Klara var fra et tredje bruk i Ytterroa i Snertingdal. Datter av en skomaker og predikant og ei sjøllært jordmor som hjalp til der det trengtes. Hun som drømte intenst om Amerika i sin ungdom, men levde hele livet sitt i Snertingdalen.
Og slo om til riksmål på et blunk.
Oslo-folk kjøpte nabobruket som feriebolig, og bestemor forklarte oss at det skulle uttales Bergseng. Og vi lurte selvfølgelig på hva som var galt med å kalle bruket ved dets rette navn, Bæsjeng. Vi lo litt av henne når hun slo om. Og vi syntes også hun var i overkant engasjert i arbeidet med å redde noen gamle kirketufter i Snertingdal. Jeg har en kassett der bestemor på ekte og ordentlig blir intervjuet på Opplandsradioen om aksjonen for å redde og grave frem kirketuftene på Kjerkjerud, eller Kirkerud som det heter når bestemor snakker til et større publikum i Opplandsradioen. Og bondekvinnelaget ved formann Klara Haugen fikset biffen, og den dag i dag står et skilt for den som måtte våge seg forbi noen kuer (kyr) og forsere et beite:
En kirke har stått på dette sted alt i middelalderen. (Det siste gudshus vor frelsers kirke ble innviet i 1703 og revet i 1871.) Måtte freden hvile over de henfarende slekter og dette kirkested. Anno 1981.
Ja, og når det gjelder skyldfordeling har jeg en ting til på henne: Hun sto bak min første opptreden, men kan ikke lastes for traumet som fulgte med: Hun rekrutterte meg (7 år gammel) som solist på sanitetskvinnenes juletrefest på Strande pensjonat. Jeg skulle synge Den gamle nissen satt så trist på låven julekveld, og da jeg kom til sjette vers (eller strofe som det strengt tatt heter), glemte jeg at det het «De pep og spratt og var så gla’, at nissen måtte le, han lo og tørket tåren a’, – til slutt han danset med.»
Men jeg hadde glemt teksten, selv om jeg hadde øvd en siste intensiv økt hele veien gjennom Østsinniåsen, Tranalia og Ytterroa og hele veien til Snertingdalen, og jeg sto der alene i en kosmisk ensomhet, og følte tekstforfatter Margrethe Munthes posthume fordømmelse skylle mot meg, men bestemor, denne gang hos sine egne – og i egenskap av formann i sanitetsforeninga hadde skjønt situasjonen – tok et myndig skritt frem og sa med høy røst:
Er det noen som kæinn hjælpe’n? – men det var det selvfølgelig ikke.
Livet er en ensom ting.
Den gang fikk jeg en liten indisk elefant, symbolsk nok med en brukket støttann.
Det finnes kanskje en form for oppreisning innen rekkevidde – et bilde som dokumenterer årets TV-pris fra Riksmålsforbundet, for eksempel.
(Foto på forsiden: NRK. Foto på denne siden: Stig Michaelsen)