Revolusjonerende språkteknologi: Nyhetsbyrået NTB roser nynorskroboten sin opp i skyene. Når hjelpemidlene nå er så gode, kan vel skoleelever og statsansatte med bokmål slippe sidemålet? spør folk seg.
I generasjoner har vi hørt at vi må mestre også nynorsk for å få jobb på et statlig kontor. Språkteknologien punkterer dette argumentet. (Illustrasjon: Valeriy Kachaev)
– Med teknologien vi nå tilbyr i nynorskroboten, kan du oversette en tekst fra bokmål til nynorsk på sekundet. Som verktøy er dette helt rått. Det er ingen unnskyldning for ikke å lage en sak også på nynorsk lenger, uttalte Tina Mari Flem, sjefredaktør og adm.dir. i NTB, til nettavisen M24.
Da er det nærliggende å tenke at heller ikke offentlig forvaltning har noen unnskyldning for ikke å ta i bruk nynorskroboter. NTB og Nynorsk pressekontor (NPK) er riktignok pionerer på feltet med en språkrobot utviklet for sitt bruk, ut fra oversetterprogrammet Apertium. Men oversetterteknologien har kommet susende inn også i offentlig styre og stell, med for eksempel oversettelsesprogrammet Nyno. Interessen er stor for språkteknologiens muligheter, og med KI på full gass er kvaliteten på oversettelsene blitt stadig mer imponerende. NPKs oversettelser fra bokmål anslås å være nede på cirka 1 prosent feil.
Forvaltningen kan øyne en løsning på et seiglivet problem: Å fylle opp nynorskkvoten. Robothjelp vil (iallfall på lengre sikt) kunne bidra til å innfri språklovens krav om minst 25 prosent av begge målformer i statsorganenes dokumenter, og kravet om å få svar på egen målform når man skriver til staten og fylkene. Tørre, offentlige rundskriv er neppe vanskeligere for nynorskroboten enn NTBs nyhetsstoff. Her er det ikke gjendiktning av poesi det dreier seg om.
En vinn-vinn-situasjon?
Når språkroboter er blitt så gode – helt rå, for å bruke NTB-sjefens ord – er det vel greit at offentlig ansatte bokmålsfolk bare lar dem ta oversetterjobben? Én arbeidsbyrde mindre for dem, med andre ord. Og bokmålselever landet rundt tenker: Nå kan vi vel slippe nynorsk?
En vinn-vinn-situasjon? Nei, ser det ut til, og nettopp her ligger hunden begravet. For nynorsksiden er nemlig språkroboten et tveegget sverd i målreisingen. De vil fortsatt at alle skal mestre begge målformer, og den nye språkloven sier følgende: «Statsorgan og fylkeskommunar skal kunne krevje at tilsette skal skrive både bokmål og nynorsk.»
Bokmålselever landet rundt tenker: Nå kan vi vel slippe skriftlig nynorsk? Vi kommer aldri til å bruke det.
Det står vel å merke «skal kunne krevje», ikke «skal krevje». Språkloven fastsetter ikke en individuell tjenesteplikt om å mestre både bokmål og nynorsk, slik den gamle målloven gjorde. Loven nøyer seg med å fastsette at statsorganer og fylkeskommuner «skal syte for at dei har den nødvendige skrivekompetansen for å kunne bruke bokmål og nynorsk». Dette har falt Noregs Mållag tungt for brystet blant annet fordi det undergraver det gamle argumentet for obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring i skolen. I generasjoner har vi hørt at vi må mestre også nynorsk for å få jobb på et statlig kontor. Nå kan også språkteknologiske hjelpemidler punktere dette argumentet helt – langt på vei har det allerede skjedd. Staten bruker store summer på eksterne tekst- og oversettertjenester for å innfri minst 25 prosent nynorsk.
Et kunstig behov for masseopplæring
Mållagets gamle dogme står altså for fall. De forsvarer masseopplæring i skriftlig sidemål ut fra et kunstig behov. De vil opprettholde nynorskkravet til statsansatte for å sikre obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring, og opprettholde sidemålsopplæringen for å sikre nynorskkravet til statsansatte. Men denne sirkel-argumentasjonen henger igjen fra en annen tid da vi ikke hadde de mulighetene teknologien nå åpner for. Tidligere måtte saksbehandlere møysommelig oversette hvert ord manuelt. Nå kan en språkrobot oversette en tekst på sekundet – nesten feilfritt.
Vi må ta inn over oss at KI-verktøyene snur opp-ned på gårsdagens forutsetninger. Skal staten og fylkeskommunene innfri forpliktelsene i språkloven og forventningene fra målfolk, vil det være lettere å gjennomføre det med nynorskroboter enn å presse motvillige bokmålsansatte til å knote på nynorsk. Dessuten kan det faktisk bli redningen for 25 prosent-regelen.
«Kompisene mine vrir seg i håpløshet.»
Til gjengjeld burde skriftlig sidemålsopplæring bli valgfri. Den bygger på en over 100 år gammel vrangforestilling om at mange bokmålsfolk vil gå over til nynorsk bare de lærer å skrive det. Den språkbevisste promillen dette kan være aktuelt for, vil uansett kunne ta det som valgfag. Men de fleste tenker slik Cengiz Al, også kjent som Yousef i TV-serien «Skam», beskrev i et innlegg: Jeg har sittet i klasserommet så mange ganger og sett kompisene mine vri seg i håpløshet: «Åh, nynorsk, nei. Jeg hater det. Kommer aldri til å bruke det».
Hvis skriftlig sidemål fortsetter å være obligatorisk fag, vil de fleste gjøre som bokmålselever alltid har gjort – prestere svakt i nynorsk sidemål og få språket i vrangstrupen. Presterer de overraskende godt, har de antagelig latt en språkrobot løse oppgaven – til lærerens fortvilelse. Men det er en annen historie.