Inger-Lise Nyheim
De siste ukers oppslag om sidemålsaksjonen har vakt en del oppsikt. For Riksmålsforbundet er det interessant å se at de argumentene riksmålssiden har brukt, nå benyttes av både lærere og politikere. Det har lenge ulmet blant norsklærere og elever om den obligatoriske skriftlige sidemålsopplæringen. 600 norsklærere ved 93 skoler har så langt skrevet under på et opprop mot den tvungne sidemålsstilen og mot karakterer i sidemål både i ungdomsskolen og i videregående. Norsklærer gjennom 15 år Ane-Lin Strømholm ved Ringerike videregående skole står bak det private initiativet. Hun og opprørslærerne kaller nynorskundervisningen meningsløs slik den er i dag.
Protestene henger blant annet sammen med en generell utilfredshet med arbeidsbyrden og innholdet i norskfaget. Den eksisterende læreplanen er så omfattende at det blir en noe nær uoverkommelig oppgave å nå alle læreplanmål. Dette har avstedkommet kraftige protester, og Utdanningsdirektoratet er i gang med en revisjon. Undervisningsmyndighetene har ikke helt avvist at det kan skje endringer når det gjelder sidemålet. Noe overraskende er det at til og med Sylfest Lomheim, som i sin tid som språkdirektør brukte mye tid på å tale nynorskens og sidemålets sak, nå hevder at det holder med én skriftlig karakter. Det er interessant å fastslå at en grunnleggende holdningsendring er på gang. Språkrådets undersøkelse av norsklærernes holdning til eget fag viser med all ønskelig tydelighet at norsklærerne stadig blir mer skeptiske til sidemålsundervisningen. Halvparten er motstandere av læreplanens sidestilling av bokmål og nynorsk. Dette er en interessant dreining, for av lojalitetshensyn har norsklærere som gruppe hittil vært temmelig tause i spørsmålet.
Et hovedmål i norskundervisningen må være å fremme elevenes språksikkerhet, men dessverre står det dårlig til med norske elevers lese- og skriveferdigheter. Det bør bekymre mange at dobbeltopplæring i norsk skriftlig er en hemsko i elevenes språkutvikling. Den masseopplæringen i skriftlig sidemål som finner sted i norske skoler, er det ikke noe samfunnsmessig behov for. Forsøket som ble iverksatt i Oslo kommune med frivillig sidemålsopplæring, ga tydelige indikasjoner på at å lære å skrive norsk på to måter ikke er konstruktivt. Utbyttet av den skriftlige sidemålsopplæringen står heller ikke i forhold til den tid som brukes på den. I stedet for å bruke tid på å utvikle språksikkerhet hos elevene skal man bruke tid på en opplæring i skriftlig sidemål. Valgfrihet betyr også at nynorskelever kan bruke mere tid på s i n målform, og det må være helt klart at det er skriftlig sidemål saken gjelder. Det er uheldig at man benytter ordene nynorsk og sidemål som synonymer, for det er de ikke, selv om sidemålet for 90 % av elevene er nynorsk.
At noe kommer til å skje i sidemålsspørsmålet, er ikke usannsynlig all den tid så mange taler for en oppmykning av gjeldende ordning. Når protestene kommer fra så mange hold og er såpass sterke, blir de vanskelige å avfeie. På det politiske plan er det foreløpig bare Høyre og Fremskrittspartiet som klart har sagt fra at de ønsker valgfri skriftlig sidemålsopplæring, men det kan tenkes at andre partier i alle fall kan gå med på forskjellige forsøksordninger.
Det som nå skjer, er at Riksmålsforbundets argumenter blir brukt av både norsklærere og politikere og ikke absolutt avvist av undervisningsmyndighetene. Det ser ut til utviklingen går i riktig retning, nemlig med det som formål at alle elever, uansett hovedmålsform, skal få bedre tid til å perfeksjonere seg i den.
Av cand.philol. Inger-Lise Nyheim
Styremedlem i Riksmålsforbundet
Artikkelen har stått på trykk i blant annet Nationen, Rogalands Avis, Sunnmørsposten, Bergens Tidende, Namdalsavisa, Askøyværingen, Fosna-Folket, Bergensavisen, Nye Troms, Fanaposten og Firda.