Helene Uri skriver om godt språk, dårlig språk, klart språk og språklig bråk. Hun tråkker ikke i salaten når hun hopper etter ruccola, slik tittelen på hennes nyeste bok nesten lyder.
Ordene smaker bedre når vi kjenner deres opprinnelse, mener språkforsker og forfatter Helene Uri. Selv liker hun nostalgiske ord, som for eksempel pakkenellik.
Godt er det, for navnet på de små salatbladene henspiller på skihopperen Bjørn Wirkola, som var så god at det var en ulempe å hoppe etter ham når det gjaldt stilkarakterene. Mon de som er under 30 år, kjenner opprinnelsen til uttrykket? Helene Uris Wirkola-øyeblikk var da hun skulle overta som språkrøkter og kommentator etter redaktør Per Egil Hegge i Aftenposten.
Hoppe etter ruccola er Helene Uris bok nummer 27. Det er tematiske utvalg av hennes tekster i Aftenpostens språkspalte de to siste årene, der hun har reflektert over godt språk, dårlig språk, klart språk og språklig bråk.
Hun bråker ikke mye, kun i bokens siste kapittel der hun sukker tungt over at norsk bokmål er overøst av valgfrie former. For enkelte ord er de så tallrike at de er flere enn blomstene på marken. For eksempel har ordet høytlønnet i alt 12 valgfrie bøyningsvarianter i bokmålsordlisten.
Konjakk eller cognac?
Hun lar seg ikke irritere over språklige endringer, men tankeløs bruk av pronomen, ullent politikerspråk og jåleri i eiendomsmegler Smekks annonser får hard medfart.
Selv hygger hun seg med konjakk, slik nordmenn har gjort med edle druedråper fra Cognac i over hundre år. Derfor regner hun med at vi om noen år er klare for sjampanje fra Champagne. Det er snart et kvart århundre siden Kulturdepartementet gjorde det valgfritt hvordan slik sprudlende glede skal benevnes.
En annen av hennes gleder er Det Norske Akademis ordbok (naob.no), og hun bruker den systematisk for å hente frem litterære eksempler på språkets utvikling. Nå har hun app’en på telefonen, og flere av oss bør absolutt følge hennes eksempel. Hun gleder også leseren med kvikke avslutninger på hvert kapittel og lokker med å antyde hvilke språklige kuriositeter og finurligheter som skal drøftes på de neste sidene. Det skaper entusiastisk lesning.
Godbiter å tygge på
Språkentusiasten Helene Uri er opptatt av at ordene ofte smaker bedre dersom vi kjenner deres opprinnelse, enten de først ble til på engelsk, latin eller norrønt. Ekstra godt blir det når det dreier seg om ord som er forbundet med å spise.
Det latinske lingua betyr både tunge og språk. Det samme gjelder i arabisk, fransk, gresk, russisk og tyrkisk. Også i gammelnorsk betydde tunga begge deler, og dansk tunga var navnet på språkene som ble snakket i Skandinavia i norrøn tid. I moderne norsk har vi ordet tungemål.
Flere ord knyttet til mat har en forbindelse med kroppsdeler. Avokado er kommet via spansk fra et indiansk språk, hvor denne dyrebare, høythengende frukten ble benevnt med ordet for testikkel. Daddel kommer fra det greske ordet daktylos, som betyr finger.
Den banale betydningen av lasagne
Italienske mattradisjoner har i de siste tiårene fått stor plass på norske spisebord. En favoritt er lasagne; de færreste aner at matretten betyr gryte. At pastatypen farfalle har fått navn etter det italienske ordet for sommerfugl, er ikke til å forundres over, heller ikke at de minste og tynneste makaroniene, vermicelli, betyr små mark. Men hvem skulle ane at man tygger i seg en tøffel når man spiser en ciabatta?
Det latinske sal, salt, gir smak til en mengde retter: salat, salsa og salami, for ikke å snakke om salt i overført betydning: ta noe med en klype salt, ha til salt i grøten, strø salt i såret og jordens salt.
Treppenwitz – poenget du kom på for sent
Av og til bærer språket med seg hemmeligheter som avsløres gjennom dets nærkontakt med et annet språk. Flere enn språkviter Uri har opplevd glede når man forstår sammenhengen mellom det engelske mother-of-pearl og det norske perlemor.
Av og til kan språknerder også føle et lite snev av misunnelse overfor andre språks billedrike uttrykk. Slik som svenskenes ord for månens reflekser i vann: mångata.
Eller tyskernes presise beskrivelse av etterpåklokskap: treppenwitz. Det er følelsen som inntreffer når man i trappen på veien hjem etter en diskusjon kommer på at man har glemt et vesentlig poeng i ordskiftet. Det er et oversettelseslån fra fransk esprit d’escalier. Englenderne kaller det staircase wit. Men det er mer schwung over det kontinentale.
Hva gjør vi på norsk, spør Uri? Vi gremmer oss kanskje. Og det kommer fra norrønt gremja, som er avledet av gramr, som betyr «sint» og er beslektet med grim. Godt det er lenge siden vikingtidens utagerende meningsutvekslinger.
Grammatikkens gøyale gåter
Grammatikk ligger Helene Uris hjerte nær, og hun skriver begeistret om barns intuitive forståelse av hvordan morsmålets språklige regler fungerer inntil de begynner å lære om det på skolen. Jeg skulle ønske at hennes bok nummer 28 blir en lærebok i grammatikk slik at (alle vi språkglade og) norsklærerne i barneskolen får bedre verktøy til å veilede elevene ut av språkets kjedsommelige påbud og inn i grammatikkens gøyale gåter.
Helene Uri:
Hoppe etter ruccola. Om godt språk, dårlig språk, klart språk og språklig bråk
Kagge forlag
Utdrag fra boken:
Hva er ditt favorittord?
Det hender jeg spør folk hva deres favorittord er. Jeg har spurt Lillebjørn Nilsen. Hans er banjo. Jeg har spurt Eva Joly, og hun fortalte at hennes er varde. Jeg har spurt Per Egil Hegge. Hans er veikj – det trønderske ordet for jente. Jeg har spurt Sylfest Lomheim, hans er tru, med von på annenplass og kjærleik på tredje. Kathrine Aspaas liker snute. Selv liker jeg godt nostalgiske ord. Jeg liker for eksempel ordet pakkenellik. Pakkenellik betyr «liten pakke, liten ting som man bærer». Ordet brukes mest i flertall. Jeg vet ikke hvilket ord som var Amalie Skrams favorittord, men hun bruker pakkenellik i Forraadt: «to vognlas bagage foruden de pakkenelliker, de bar i hænderne» (naob.no).
For meg er pakkenellik et nesten magisk ord.
Pakkenellik suger meg rett tilbake til barndommen. Når jeg støter på pakkenellik, hører jeg mammas stemme som spøkefullt spør om jeg har husket alle pakkenellikene mine. Det er på mange måter nokså meningsløst å snakke om rike og fattige språk. Man kan gjerne si at ethvert språk har et ubegrenset ordforråd. For hvis talerne av et språk trenger et ord som akkurat det språket mangler, så låner man det fra et annet språk. Verden er full av ord. Eller man lager et nytt ord av ord språket har fra før. Villsnø er et nyord i norsk. Det er kommet til fordi vi har fått fenomenet kunstig snø og dermed trengte et ord for den gode, gammeldagse, naturlige snøen. Villsnø er brukt flere ganger i Aftenposten, og det har kommet med i Det Norske Akademis ordbok.