Som norsklærer i den videregående skolen ser jeg at sidemålet ofte er en klamp om foten på elevene. Arbeidet med sidemålet skjerper ikke uttrykksevnen, men sløver den hos mange av elevene, mener lektor Helge Aleksander Kyvik.
Hovedproblemet er at man lett blander sammen to så like skriftspråk som bokmål og nynorsk. (Foto: Fotolia.com)
«Dette er en sørgelig realitet,» skriver Kyvik i et innlegg som har stått på trykk i Stavanger Aftenblad og fagtidsskriftet Utdanning.
«Elevene må få konsentrere seg om én av målformene skal de bli kvalifiserte skrivere (og det skal de jo).
Bokmål og nynorsk er gode, velpleide skriftspråk. Hovedproblemet er at en lett blander sammen to så like skriftspråk. Dette skaper mye kluss ikke bare i elevarbeider, men overalt i samfunnet. Det dreier seg stort sett om feil som enkelt kan lukes bort, men som ikke blir det – til tross for årelang, flittig øvelse i klasserommet. En elev forkynte at han anså arbeidet med sidemål for omtrent like meningsfylt som å sortere støvdotter! Ganske ørkesløst med andre ord. Vi tok det humoristisk, men han snakket uten tvil på vegne av mange.
Derfor: La det være opp til elevene i samråd med foreldrene å velge målform i god liberal ånd. Dette viktige, men ukompliserte valget er folk i stand til å gjøre selv. En velger hjertespråket sitt – bokmål eller nynorsk; det ene eller det andre. Enkelt!»
Les også: Skriftlig sidemål: Hellig ku for fall?