I Bergens Tidende 30. september spør Laura Saetveit Miles om hvorfor hun ikke fikk opplæring om og i forskjellige dialekter fra første stund på kurset ved Folkeuniversitetet. Folkeuniversitetets Christine Lingjærde gir svar på tiltale.
I dagens BT forklarer Lingjærde, som er leder for språk ved Folkeuniversitetet i Bergen, at avgjørelsen om å undervise på bokmål og nynorsk, etter hvilket fylke opplæringen skjer i, ble tatt allerede på 50-tallet. Begrunnelsen var og er at ikke alle nødvendigvis blir boende der de først lærte norsk, og at mange har en rekke dialekter å forholde seg til på jobb og i andre sammenhenger. Det beste er derfor å lære et nøytralt språk som kan brukes og forstås i hele landet. I Bergen undervises det på bymål, en «dempet» variant av bokmål, uansett hvilken dialekt læreren selv har.
Videre forklarer Lingjærde at det i Bergen, som så mange andre steder, snakkes en rekke dialekter og sosiolekter. Disse kan lett sammenblandes hos en fersk voksen norskbruker og resultere i uklarheter og feil bruk av uttrykk og grammatiske strukturer. I tillegg kommer utfordringene med uttale og tonefall. Derfor mener hun at «viktig å gi voksne som lærer norsk et solid, tydelig og grammatikalsk korrekt språk, som brukes bevisst og konsekvent, både muntlig og skriftlig.» Så står den enkelte fritt til å ta i bruk lokale dialekter etter ønske.