Her hjemme er ordformer som lærerinne og sykepleierske ute. Tyske feminister, derimot, vil ha mest mulig kjønnsmarkering av substantiver. Det skal enten være Feminist (mannlig) eller Feministin (kvinnelig).
Ønsket om likestilling også i språket slår forskjellig ut på norsk og tysk. (Illustrasjonsbilde: Dreamstime/Stig Michaelsen)
Norske feministers syn er at språklig diskriminering best unngås ved at begge kjønn betegnes med ett substantiv i kjønnsnøytral bruk. De ønsker derfor ikke å anvende spesifikt kjønnsmarkerende substantiver som lærerinne og sykepleierske – begge kjønn skal betegnes som lærer, sykepleier og lignende, selv om disse tradisjonelt går for å være hankjønnssubstantiver.
Samme problemstilling, men forskjellige løsninger
Tyske feminister er dypt uenige med sine norske søstre (og brødre) i dette stykket. Som uttrykk for kvinners likestilling ønsker de en mest mulig tydelig og generell markering av hunkjønn i forhold til hankjønn. Den mest produktive måten å danne hunkjønnsord på i moderne tysk er å føye suffikset (avledningsendelsen) -in (flertall -innen) til et hankjønnssubstantiv, som i Lehrerin, Krankenpflegerin og Feministin.
Artikkelforfatter John Ole Askedal er professor emeritus i tysk språkvitenskap og preses emeritus i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Det er slike entydig kjønnsbetegnende ord som skal brukes om kvinner, og de tilsvarende hankjønnsordene som Lehrer, Krankenpfleger eller Feminist skal bare brukes om mannspersoner. Feminist skal bare bety ‘mannlig feminist’, slik Feministin bare betyr ‘kvinnelig feminist’. Eldre tiders bruk av hankjønnsord som hunkjønnsinkluderende fellesbetegnelse for kvinner og menn når kjønnsforskjell ikke fokuseres, bannlyses. Tyske feminister tolererer ikke den slags kjønnspolitisk lemfeldighet.
Kravet om uttrykkelig hunkjønnsmarkering og utvetydig kjønnsforståelse gjelder også når to eller flere personer av forskjellig kjønn omtales i flertall. Tyske feminister vil ikke vite noe av at hankjønnsformene Lehrer, Krankenpfleger og Feministen brukes til å betegne grupper som består av både menn og kvinner.
Et selvfølgelig alternativ til hunkjønnsinkluderende bruk av hankjønnsform i flertall er koordinasjonsuttrykk som Lehrer und Lehrerinnen, Krankenpfleger und Krankenpflegerinnen og Feministen und Feministinnen (gjerne med omvendt rekkefølge av hunkjønns- og hankjønnsordene), tilsvarende norsk lærere og lærerinner og det ikke lenger aktuelle sykepleiere og sykepleiersker. (Ved feminister må vi på norsk uansett ta til takke med denne ene formen.)
Mange og lange orddannelser
I tyske tekster som dreier seg om begge kjønn, kan det lett bli både mange og lange uttrykk av slikt. Det kjønnspolitiske kravet om utvetydig kjønnsmarkering har derfor gitt opphav til ortografiske økonomiseringsstrategier. En av dem går ut på å sette inn parenteser i formen for hunkjønn flertall, som i Lehrer(innen), Krankenpfleger(innen) og Feminist(inn)en. Fra et likestillingssynspunkt er det selvsagt ikke bra at kvinneuttrykket er en parentes etter eller i mannsuttrykket og dermed fremstår som et parentetisk tillegg til hankjønn som hovedkategori.
En annen og nå mer utbredt strategi er å skrive avledningsendelsen for hunkjønn -innen i flertall med stor bokstav, som for eksempel i LehrerInnen, KrankenpflegerInnen og FeministInnen. Begge strategiene gir kortere uttrykksmåte, men man kan diskutere om de også resulterer i bedret leselighet.
Forskjellen mellom tyske og norske feministers språklige likestillingsønsker har et grammatisk grunnlag. De norske avledningsendelsene -inne og –ske finnes i betydelig færre ord enn tysk –in. Suffikset –ske er ikke lenger produktivt, og det er tvilsomt om -inne er særlig produktivt, selv om dette suffikset forekommer i betydelig flere ord enn -ske. (Norsk -inne er uansett betydelig mindre produktivt enn tysk -in.) Dessuten kan vi i norsk ganske lett bruke personlig pronomen i hunkjønn ved henvisning til personbetegnelser som tradisjonelt er hankjønn, men som nå klart er funksjonelt felleskjønn. Jf. for eksempel: Bibliotekaren/Advokaten/Legen/Læreren … erklærte at hun måtte hjem og lage middag til mann og barn.
Ikke alle tyske feminister – Feministinnen og Feministen, eller FeministInnen – har helt kunnet slå seg til ro med sine seire så langt. Det ubestemte pronomenet man, som har sitt opphav i det tilsvarende substantiv Mann ‘mann’ og uttales som dette, har vært en anstøtssten og en kilde til betydelig forargelse. Det feministiske alternativet til man er frau, det vil si substantivet Frau ‘kvinne, kone, hustru, fru(e)’ skrevet med liten bokstav. Dette har fått en viss utbredelse: Heute weiß frau besser Bescheid ‘i dag vet man bedre beskjed’.
Noe tilsvarende, som kvin(ne), fru(e) eller lignende, hadde neppe vært forståelig norsk. Isteden ser man i noen kretser forsøk på kjønnsnøytralt intendert bruk av det personlige pronomen hun ved henvisning til hankjønns- eller felleskjønnsord: En skuespiller bør etterstrebe distinkt artikulasjon. Hun må for all del ikke ha det så travelt at hun sluker alle ubetonte vokaler. Det har ennå ikke slått igjennom som umarkert språkbruk. Kjønnsnøytralt hun står i fare for å møte konkurranse fra det enda nyere hen. Hen er utvetydig kjønnsnøytralt og passer uttrykksmessig inn i pronomenparadigmene: hen har samme fremlyds- og utlydskonsonant h_n som de personlige pronomener han og hun, og samme innlydsvokal _e_ som det tilsvarende demonstrativpronomenet den, som heller ikke skiller mellom han- og hunkjønn.
Juridisk alvor på høyeste nivå
Som alternativ til det ubestemte pronomenet man har vi på norsk også en, nynorsk ein: En misliker det opphavlig danske «man». Men en/ein er igjen en potensielt forkastelig hankjønnsform (selv om det i bokmål nå er vanlig å bruke en som ubestemt artikkel ved tradisjonelle hunkjønnsord: en/ei jente – jenta). Dog har ingen, selv ikke den mest radikale ny- eller samnorskfeminist, funnet på å si eller skrive noe slikt som: Ei ‘man’ liker ikke / likar ikkje dette.
I september 2020 ble kjønnsnøytral bruk av hunkjønnsformer hevet til nye krevende høyder i tysk, og nå var det blitt juridisk alvor på høyeste politiske nivå. Da fremla den tyske justisministeren (Justiz-
ministerin) Christine Lambrecht (SPD) et lovforslag om beskyttelse av bedrifter mot konkurs på grunn av corona-pandemien. I lovutkastet var det brukt mer enn 600 hunkjønnssubstantiver som fellesform ved henvisning til menn og kvinner; tradisjonelt «generisk maskulinum» var konsekvent erstattet av «generisk femininum». For eksempel var det tradisjonelle Inhaber ‘innehaver’ således erstattet av Inhaberin ‘innehaverske’, Geschäftsführer ‘forretningsfører’ av Geschäftsführerin, Verbraucher ‘forbruker’ av Verbraucherin, osv. osv.
På politisk hjemmebane måtte Frau Lambrechts justisministerium først tåle forholdsvis mildt formulert formell motbør fra innenriksdepartementet og dets ansvarlige minister Horst Seehofer (CSU, Bayern) samt fra uavhengige jurister. De påpekte at justisministeriets form for kjønnsnøytral språkbruk høyst sannsynlig var forfatningsstridig fordi den kunne tenkes å utelukke og dermed diskriminere menn. Hunkjønnsinkluderende hankjønn var dessuten hjemlet i gjeldende retningslinjer. Justisministeriet hevdet på sin side at hunkjønnsformene ikke var ment som innlegg i den kjønnspolitiske debatt, men var valgt fordi loven i første rekke dreide seg om firmaer som var juridiske personer, og at de fleste betegnelsene for slike firmaer var hunkjønnsord, som GmbH – Gesellschaft mit beschränkter Haftung ‘selskap med begrenset ansvar’ – og Aktiengesellschaft ‘aksjeselskap’. Dessuten ønsket man å få vedtatt loven så raskt som mulig. (Man kan spørre seg hva det hadde med saken å gjøre.)
Tysk språkpolitisk vinterstorm
Venstresosialistene («Die Linke») og de grønne uttrykte som forventet stor glede over alle hunkjønnsformene. Andre var mindre begeistret. En mannlig talsmann for SPD, justisministerens eget parti, mente at konkrete fremskritt var viktigere enn formuleringer. Alternative für Deutschland anklaget die Justizministerin for å ha slått inn på «venstregrønnrøde» ideologiske ville veier, og Tyskland opplevde tilløp til språkpolitisk vinterstorm i både tradisjonelle og nye, sosiale så vel som asosiale, medier. Folk flest syntes å mene at ansvarlige politikere burde bruke tid og energi på mer fornuftige ting.
Internasjonalt fulgte The New York Times International Edition opp med bred omtale av de tyske stridighetene under den nøkternt avveiende overskriften «German gender issue is rooted in language». Berettigelsen av denne overskriften bekreftes av norske og tyske språkfeministers ulike preferanser og det språklig-grammatiske grunnlag for disse. Men feministisk ideologi har utvilsomt også hatt sitt å si.
Frau Justizministerin Lambrecht måtte til slutt slå retrett. Igjen for å spare tid ble lovutkastet omskrevet til tradisjonelle og forskrifthjemlede hunkjønnsinkluderende hankjønnsformer, og slik ble loven vedtatt av regjeringen i oktober.
Hvis de ansvarlige tyske PolitikerInnen og BürokratInnen hadde visst noe om norsk språkpolitikk og «moderne norsk språkhistorie» (men det er det ellers utenfor Norge heldigvis forholdsvis få som gjør), ville de kanskje ha innsett noe tidligere at det går en grense for hva slags eksperimenter man kan tillate seg å utsette en levende språktradisjon for. Vielleicht weiß frau jetzt besser Bescheid?
(Denne artikkelen har også stått trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr.1, 2022)