Automobil het det da Norges første bil i august 1896 gikk i rute mellom Ringebu og Tretten. Først seks år senere gikk vi fra automobil til bil, skriver Tor Guttu og Øystein Tvede i denne artikkelen om ordbruk på fire hjul.
Ordet automobil ble for langt for den moderne tid. Hos oss ble det til bil, på tysk ble det til auto.
Det er alminnelig kjent at ordet bil ble dannet i København i 1902, nærmere bestemt 14. mars, da det ble kåret som vinnerord i en konkurranse om en kort og grei erstatning for firestavelsesordet automobil – det føltes langt og tungt for travle hverdagsmennesker allerede få år etter at doningen var oppfunnet. I Tyskland gikk det på samme måten, med den forskjell at man valgte første del av ordet – auto – som også finnes på fransk, men der er voiture (vogn) vanligere.
Også i England brukte man det man hadde fra før, nemlig det gamle ordet for vogn, car (etymologisk samme ord som kjerre), og satte det sammen med motor til motor-car, som naturligvis tidlig ble forkortet til car.
Reisebrev som kilde
Men hvordan gikk det så videre i Danmark og i Norge? Det gikk fort; en dansk forfatter skriver samme år (1902) om at konversasjonen der og der dreiet seg om «Theater og Sport … om Biler og om Cykler».
Første tilfelle i Norge finner man uten tvil i et reisebrev fra Taormina (på Sicilia) til Stavanger Aftenblad 12. april 1902, altså bare en snau måned etter at ordet ble skapt i København: «Pludselig farer [man] op, ved at et saadant luskende bæst af en bil – dette er jo den nyeste benævnelse paa maskinen – tøffer forbi og oser af benzin», skriver han – S[everin?] Segelcke.
Han kan ha reist sporenstreks fra København og sydover med Politiken fra 14. mars i lommen, eller han kan ha fått avisstoff sendende. Uansett har han vært rask med å sette pennen på papiret.
Billøpet Paris – Madrid 1903
Det kan være samme mann som er ute med en skildring av opprør og oppgjør etter et gigantisk billøp fra Paris til Madrid med «300 anmeldte biler» – om «hvorfor de mange ulykker indtraf», om «en ophidset befolkning» og om at «regjeringen er interpelleret» (Stavanger Aftenblad 5. juni 1903).
I denne skildringen angir han bilenes fart med «danske mil i timen», påfallende hvis han er norsk, men det viktigste for oss er at han bruker ordet bil med en selvfølgelighet som viser at det er vel innarbeidet i hans vokabular, og siden ikke avisredaksjonen har forandret det, har den vel regnet med at leserne fort blir fortrolige med det. – Løpet omtales som «det store automobilvæddeløb Paris – Madrid, som afsætter sine talrige og skræmmende blodspor paa en af Frankrigs hovedlandeveie».
«Det støv som blot en enkelt landeveisbil i sterk fart hvirvler op …»
Det skal ha vært to hovedårsaker til ulykkene: «den altfor korte afstand, hvormed ved starten de enkelte biler blev slupne løs», og været, som de siste dagene hadde vært varmt og tørt: «det støv som blot en enkelt landeveisbil i sterk fart hvirvler op, er som en sky, der tilslører alle de nærmeste omgivelser. Men naar en række biler passerer tæt efter hinanden ad en støvet landevei, er der overhoved ingensomhelst mulighed for, at maskinisterne kan se mere end nogle alen frem for sig.»
Her ser vi at bil brukes med selvfølgelighet i sammensetningen landeveisbil, et tegn på at skribenten er fortrolig med ordet. Dessuten ser det ut til at maskinist brukes i betydningen «sjåfør». Det er sannsynligvis en feil; det betyr helst «mekaniker, medhjelper ombord». Ordet start (lånord fra engelsk) er nok overført fra hesteveddeløpsspråket. Det var sikkert i bruk før 1900, men Norsk Riksmålsordbok har ikke noe sitat eldre enn fra 1930.
Den ene av Oslos to første automobildrosjer, en tosylindret Clement 1908. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum
I støvføyken fra de 300 kunne mangt skje. «Hvis en vogn gaar i stykker eller vælter eller af en anden grund blir tvunget til et øieblik at stoppe op, ligger den fare saare nær, at den blir paakjørt af en efterfølgende vogn. Og paakjørsel af en bil, der suser frem med hundrede hestes kraft – en enkelt var endda opp paa 120 – gaar ikke af, uden at det koster menneskeliv».
Vogn og hestekrefter
Det ble ifølge beretninger fra ruten «kjørt med en rentud desperat fart . . . en af de første der naaede Bordeaux, kjørte med en gjennemsnitsfart af 13 danske mil i timen, men var til tider oppe på 18». En dansk mil er 7,5 km, altså tre fjerdedeler av en norsk. 13 danske er over 97 km – altså en ganske frisk gjennomsnittsfart på en grusvei i 1903, «paa hvilken den almindelige trafik foregaar som sædvanlig».
Ordet automobil var seiglivet og sto som oppslagsord i Aschehougs leksikon så sent som i 1955. Her et dollarglis fra samme år, en Packard.
Bare når man kjørte gjennom byer og landsbyer, ble farten satt ned, til syklistfart: «Igjennem byer og landsbyer kjørte der foran bilerne cykler, og bilisterne var forpligtede til at følge det af cyklisterne angivne langsommere tempo». – Vi ser vogn brukt om bil og at hest er på vei til å bety «hestekraft»; det er moderne bilspråk. Og vi ser ordet bilist; det må være en av de første gangene det står på trykk i Skandinavia, rimeligvis dannet analogisk etter (bi)cyklist. Det fremgår av beskrivelsen at de fleste ulykkene skjedde ved forbikjøringer, men det «begyndte allerede i Versailles før starten, idet en bil, der skulde deltage, overkjørte et par cyklister, som fik arme og ben brukne og i det hele blev ynkelig tilredte».
Den ene av brødrene Renault, «Marcel Renault, kjørte mod et træ da han vilde forsøge at naa udenom en konkurrent, slog hul i hovedet og knuste begge benene. Han var bevidstløs, da han blev samlet op, men kom senere til sig selv og modtog, efter at være indbragt til nærmeste sygehus, dødssakramentet. Hans tilstand ansees for haabløs . . . Den haardt saarede Lorraine Banoro kan takke en hund for sine kvæstelser. Han trykkede paa signalhornet for at jage den bort, men den flyttede sig ikke. Formodentlig har den været lammet af rædsel. Banoro prøvede da at styre udenom den, men rendte bilen mod et træ. Hans maskinist knuste hovedet og var død med det samme. Selv blev han frygtelig kvæstet, men slap dog med livet». Osv. osv.
Motorsport med blodige spor
Det er ikke rart at myndighetspersoner reagerte. Det ble nedlagt forbud. «Det kom som et naturligt svar paa allerede indløbne efterretninger om de mange døde og saarede.» Men enkelte brukte likevel kjøretøyet til å drive reklame for sitt merke etter at løpet var ferdig. Folk i Sydvest-Frankrike var så opphisset at «det er blevet indstændig anmodet bilisterne at vende tilbage til Paris ad en anden vei. . . . Selv det store sportsblad L’Auto . . . synes at mene at disse monstrøse landeveisløbs tid er uigjenkaldelig forbi». I Tyskland var stemningen den samme. Men bilindustrien betraktet slike løp som nødvendige for den industrielle utvikling, en utvikling som iallfall i begynnelsen satte blodige spor.
Billøp på Bundefjorden i februar 1912. Foto: Norsk Folkemuseum/Hermann Christian Neupert
Norges første bil gikk en kort tid i august 1896 i rute mellom Ringebu og Tretten i Gudbrandsdalen. Vi har ikke funnet noen avisomtale av begivenheten, men den må ha vært omtalt, og sikkert med ordet automobil, som er å se i avisene fra siste halvdel av 1890-årene. En korrespondanse fra Bordeaux til Indherreds-Posten 11. november 1896 innledes slik: «Motorvognene eller Automobilerne har antagelig en stor Fremtid for sig» – en klok betraktning. Korrespondenten venter bare på at prisen skal synke og er ikke i tvil om at «Automobilernes Hurtighed og «Udholdenhed» er af stor Betydning – 25 à 30 kilometer i Timen saalænge man vil i en Vogn paa Hjul forsynet med Gummiringe er noget ganske andet end at skrangle afsted efter Landeveien i en Kjærre trukken af en Fillegamp.»
Enda sterkere lyder fremtidsmusikken i en notis i Flekkefjordsposten for 14. juli 1899. Den må siteres i sin helhet: «Thomas Edison er for Tiden sysselsat med at lægge sidste Haand paa en Motorvogn af egen Opfindelse, der, efter hvad han selv paastaar, skal overtræffe alle andre eksisterende. Hans Automobil er en trehjulet Vogn, drevet med Elektricitet. Mekanismen er meget kraftig, og Drivkraften strækker til for 225 Kilometer, uden at den behøver at forsynes. Vognen skal være let og uden Støi og saa[re] enkel at stelle; den koster heller ikke mere end en almindelig Vogn med Hest. Opfindelsen vil komme i Brug om nogle Uger.» Altså en el-bil, om vi skal tro avisen, og med en «udholdenhet» som enda i dag ikke er overtruffet. Vi må nok registrere notisen som en skrøne.
Bil i alle slags sammensetninger
Det tok tid før bil- ble vanlig i sammensetninger. Første gang vi støter på billøp, er visstnok i Utstillingsavisen for 22. juni 1914, organet for jubileumsutstillingen på Frogner. Under overskriften Det store billøp omtaler Utstillingsavisen en del av de 50 startende vognene i det internasjonale løpet, hvorav 46 kom til mål. Start og innkomst på Frogner stadion.
Billøp anno 1914 på Frogner stadion i Kristiania. Foto: Oslo Museum/Thorkel Thorkelsen
Også i Kristiania og på Frogner var det spektakulært: «Birger Isachsen brak akslen paa sin «Minerva» lørdag eftermiddag, men fik tak i hest og slæpt maskinen til smed. Han reparerte og fortsatte, men utenfor konkurranse.» . . . «Endelig har vi Rolf Thommessens igaar omtalte kollision med en motorcyklist i Brochmannsgaten. Det var imidlertid ikke hans skyld, og de 36 minutter som han blev forsinket, vil bli fratrukket.» En av favorittene er «Riiser-Moe, som startet og kom ind som førstemand . . . Han kjørte durch uten anden stans end til benzinfylding, hadde ingen punktering . . .». 100-årsdagen for løpet ble grundig feiret med et minneløp i 2014, hvor én av bilene – en «Minerva» – hadde deltatt også i 1914, men da uten å komme til mål. I 2014 gikk det bedre. Riiser-Moe kjørte altså «durch» i 1914 – kanskje et ord i den tids billøpsjargong.
Automobil > bil
Ordet automobil levde lenge i visse miljøer, lengst i de leksikografiske, ser det ut til. Så sent som i Aschehougs store konversasjonsleksikon 1955 er emnet behandlet under dette oppslagsordet, med henvisning fra bil. I «Familieboka» (1953) er derimot stoffet redigert under bil. Også i Norsk Riksmålsordbok finner vi automobil her og der i etterkrigstidens definisjonsspråk, således i definisjonen av nav.
I sammensetninger har bil overtatt tidlig (bilhjul, bilratt, ambulansebil, lastebil osv. osv.), stort sett tidlig på 1920-tallet. Første gang vi har sett bil i betydningen «drosje», er hos Sigrid Undset, i romanen «Vaaren» (1914), hvor hun skriver: Trikken stod – en hel række vogner bommende fast opover Stortingsgaten. De fik en bil.
Artikkelforfatterne Tor Guttu og Øystein Tvede arbeider i redaksjonen i Det Norske Akademis Store Ordbok.