Ingen har vært språkveileder for flere nordmenn enn Per Egil Hegge. Her forteller han om hvordan livet ble forandret da han begynte med sin populære spalte i Aftenposten.
Hegge: Jeg får ofte 50 brev om dagen fra språkinteresserte lesere, 300 i uken.
Den første språkspalten min sto på trykk i Aftenposten 26. januar 2004, og i løpet av en uke var livet forandret. Jeg måtte begynne å gå omveier i morgenmørke sidegater for å komme meg på jobb: Jeg ble stadig stoppet av folk som skulle diskutere det jeg hadde skrevet og særlig det jeg ikke hadde skrevet.
Interessen for språk, fortrinnsvis for eget morsmål eller nasjonalspråk, er en viktigere del av tidsånden enn jeg forestilte meg for ti år siden. Det gjelder Tyskland, hvor en skribent som heter Bastian Zick har en språkspalte i Der Spiegel, Zwiebelfisch. I mars 2006 leide han en ishockey-hall i Düsselsdorf for å snakke om tendenser og problemer i dagens tysk. Det kom 15 000 mennesker.
På det tidspunkt hadde jeg oppdaget at interessen er omtrent tilsvarende stor i Norge. Og i Storbritannia. Og i Danmark og Sverige. Oppdagelsen ble gjort på denne måten:
I 2000 eller 2001 begynte jeg å sende ut noen daglige bemerkninger om språk på det såkalte intranettet, et nettsted for interne beskjeder til ansatte i Aftenposten. Hensikten var å få journalister til å tenke litt mer på bruken av verktøyet sitt, språket. Redaksjonsledelsen, og jeg, mente at det var nødvendig som en konsekvens av en pedagogisk reform på 1970-tallet. Den gikk ut på at det ville svekke eller kverke skrivelysten og skrivegleden hos barn i folkeskolen hvis man brukte rødblyanten på det de presterte. Det viktigste var å bli forstått – og konsekvensen, slik vi møtte den hos yngre journalister, var at gode råd ble møtt med det tvilende spørsmålet: – Jamen ærre så nøye a?
Vi begynte å svare ja med stadig høyere utestemme. Det var ikke nok.
På ettersommeren i 2003 kom sjefredaktør Einar Hanseid innom kontoret mitt, kastet et mismodig, men tålmodig blikk på alt rotet, og sa at det var noen kolleger som mente at denne daglige språkkommentaren burde stå i avisen. Han ville høre hva jeg mente.
Jeg sa, som sant var, at jeg ikke trodde det var avisstoff. -Jeg heller også i den retning, sa Hanseid, og så var vi ferdige med den diskusjonen.
Knapt et halvt år senere ble han etterfulgt av Hans Erik Matre, og etter to uker på jobb kom han innom og sa at disse språkkommentarene dine, de bør jo i avisen. Jeg sa at forgjengeren og jeg hadde drøftet spørsmålet, og vi hadde kommet til at det ikke var noen god idé.
-Jo, sa Matre, det er en god idé. Det skal bare anrettes litt mer journalistisk.
I korte og forbigående anfall av lydighet overfor sjefer har jeg tidvis ment at også en sjefredaktør bør få bestemme et og annet iblant. Den første språkspalten sto 26. januar 2004, og i løpet av en uke var livet forandret.
Jeg måtte begynne å gå omveier i morgenmørke sidegater for å komme meg på jobb; jeg ble stadig stoppet av folk som skulle diskutere det jeg hadde skrevet og særlig det jeg ikke hadde skrevet. Det kom 50 brev hver dag. Ti år senere er vi kommet ned i ca. 40, men en påske med tåke i fjellet er en ren katastrofe for flere enn skientusiastene; da renner postkassen min full.
Så til dem som ennå måtte undre seg: Jo, det er interesse for språk.
Hva er det så de fleste spørsmålene gjelder? Jeg har ikke ført statistikk. Men svært mange henvendelser kommer fra mennesker som ikke har norske navn – dem svarer jeg svært utførlig på. Jeg synes de utlendingene som gjør et forsøk på å få et slags overblikk over dette vanskelige språket, fortjener så pass.
For å ta et eksempel: En bekjent underviste i noen år innvandrere i norsk. En dag var det en slags tentamen, og et av spørsmålene gjaldt entall og flertall av intetkjønnsord. Det hadde gått bra: et år, flere år; et fjell, flere fjell; et hus, flere hus; et land, flere land; og et folk, flere folkens. Alle hadde skrevet flere folkens.
Hun kunne ikke skjønne hvor de hadde det fra, for hun var sikker på at hun aldri hadde lært dem noe slikt. Så hun spurte, og svaret var: – Om morgenen, når du kommer inn i klassen, sier du «hei, folkens» – så det må jo være flertall.
Det er det eneste ordet vi har på norsk i vokativ, altså tiltale- eller henvendelseskasus. Den finnes i latin (Domine, O Herre), og i tsjekkisk og polsk, blant andre.
Svært mange norske spørsmål dreier seg om personlige pronomeners objektsformer, de/dem, han/ham og til og med du/deg – fordi dialekten på Grimstad-Arendalskanten ofte har objektsformen du, som i «Mi ska te du i morgo». Det er åpenbart at svært mange ikke kjenner til at han er tillatt som objektsform i radikalt bokmål.
Hva de og dem angår, er det et interessant eksempel: I en annonse under overskriften Viktig sikkerhetsinfo står det: «Besøk (en nett-adresse) for å sjekke om din modell er blant de som er berørte eller ring vårt gratisnummer» osv.
Er modellen blant dem som er berørt, eller blant de som er berørt? På radikalt bokmål kan man skrive blant de som hvis som er subjekt i den etterfølgende relativsetningen. Men det er nokså vanskelig å håndtere hvis man skal skjelne mellom «blant de som er berørt», for der er som subjekt, og «blant dem som vi berører», hvor det må være dem fordi som er objekt til berører. Å mestre slikt med de grammatikkunnskaper som finnes i dag, er det ingen grunn til å håpe på.
Jeg synes jo at det må være greiere å si at vi etter en preposisjon skal ha objektsform; vi ville jo aldri si «blant vi som er berørt», det må bli oss, også blant oss som ikke er gudbrandsdøler.
Det andre problemet i denne setningen er samsvarsbøyningen, «om din modell er blant de som er berørte». Her skal det utvilsomt, etter min mening, være «blant dem som er berørt», altså ubøyd. Men nyansen mellom «beboerne er evakuert» og «beboerne er evakuerte» krever litt tankevirksomhet: «Beboerne er evakuert» betyr at de er blitt evakuert. «Beboerne er evakuerte» betyr at en gruppe før nevnte beboere består av evakuerte personer.
Dette er så vanskelig at det ville være greiere å gå over til svensk, dansk eller nynorsk – hvor man samsvarsbøyer. Punktum.
Vi har også betydningsforskjellen mellom «Vi er glad i dette landet» og «vi er glade i dette landet». Det siste betyr at vi er glade og lykkelige, vi som bor i dette fortreffelige landet.
I åtte år fikk jeg jevnlig brev fra en mann med god tid, hvis jeg anbefalte en kollektiv flertallsform, som «politiet er sikre på at gjerningsmannen er tatt». Han gikk med på, etter en korrespondanse, at det ikke var så bra med «politiet er sikkert på at» osv. Men at det kunne hete at «Rosenborg er gode i (eller på) dødballsituasjoner», ville han under ingen omstendigheter være med på. Tonen i brevene hans varierte lite, den røpet en overbevisende evne til å holde fast og frem i et usedvanlig stabilt humør; han var, for å si det med salig Johan H. Wessel, «aldrig glad». Så jeg konkluderte med at vi neppe kom videre, og at det, selv om han ikke hadde bedt meg om noe råd, måtte være godt for hans sinnsstemning hvis han avsto fra å lese spalten. Siden har jeg ikke hørt fra ham, men han skriver jevnlig, og med det samme stabile humør, til en av mine kolleger i Aftenposten.
Så er folk opptatt av ord som forandrer betydning, som bramfri, forfordele, krokodilletårer, bjørnetjeneste – for å nevne bare fire. Dette problemet er behandlet i den nye utgaven av Gorgus Cowards riksmålsgrammatikk, som professor John Ole Askedal er hovedredaktør for.
Språkforandringer er brysomme, mer brysomme jo eldre man blir – og det som vekker mest ergrelse og engasjement, er intransitive verb som blir brukt som transitive. Der var det et godt eksempel på 1. side av DN nylig: «Man kan ikke sprekke en boble». Suksessen er gjentatt inne i avisen, men ikke i brødteksten, bare i overskriften. Til gjengjeld fortalte Budstikka i Asker og Bærum nylig at glade askerbøringer forbereder seg på å sprette champagne-korkene i forbindelse med en veireguleringsplan som skal vedtas. Det lyder jo forlokkende og sprudlende. Det er nesten ingen idrettsfolk som opplever at korsbåndet ryker eller røk, gjennomgående ryker de korsbåndet.
Til vanlig tenker vi kanskje ikke over hvor raskt språk forandrer seg. Det gjelder også norsk. For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over Aftenpostens referat av fem-mila i Holmenkollen i februar 1952, i vinter-OL. Det var skrevet av Per Bjørn Amundsen, som var virksom i mange år etter at jeg begynte i avisen. Jeg fikk en følelse av at det var skrevet av Welhaven – kanskje ikke like litterært, men allikevel. Jeg nevnte dette under et kåseri jeg holdt for noen dager siden, og jeg fikk et svært fornuftig spørsmål: «Men hvis du i 1953 hadde fått en 60 år gammel avistekst, altså fra 1893 – ville ikke den ha fortonet seg like alderdommelig for deg?»
Antagelig ville den det. Og trøsten er jo – hvis det er en trøst – at når man begynner å klage over at ungdommen ikke kan norsk, men radbrekker og ødelegger språket, er det, som det var under de tilsvarende veklager i Athen 100 år før Sokrates – som sagt, trøsten er at slik misnøye og oppgitthet er et sikkert aldringstegn, på linje med tap av hår og tenner og noen andre pinligheter som jeg ikke skal nevne.
Et annet verb som brukes intransitivt, er knuse, som «brillene falt på gulvet og knuste» eller «bilen veltet og frontruten knuste.» For meg lyder det merkelig, men jeg har hørt 65-åringer – sant nok av det ungdommelige slaget – si det, og nesten alle under 30 sier det, så vidt jeg kan bedømme. Lars Saabye Christensen bruker det slik i romanen Modellen fra 2005, og det er litt vanskelig å hevde at han ikke behersker norsk.
Noe mer brutalt brukes verb som forsvinne og gå transitivt, og det på en rekke språk: Å forsvinne noen, i betydningen drepe dem, ble brukt i diktaturets Argentina og Chile i 1970- og 1980-årene, og det brukes også på tysk. Der, altså i tysk, hadde man uttrykket «er ist gegangen worden» – som brukes på dansk i dag i betydningen «han har fått sparken» (han er bleven gået), mens det på tysk i nazitiden oftest betydde at han var likvidert. Er ist gegangen worden tilsvarer det man fremdeles sier på slangpreget russisk om Krusjtsjovs pensjonering i 1964: «Jego usjli». Fenomenet kan vel kalles «evfemisme ved grammatisk eller syntaktisk feil».
Den feilen som volder størst munterhet blant leserne, er skjødesløs plassering av preposisjonsleddet. Spesielt hvis preposisjonen med er innblandet, blir det morsomt og tankevekkende. Kroneksemplet er en dødsannonse som sto i Aftenposten for ca. ti år siden, og som jeg har sitert før: «Vår kjære NN forlot oss i dag etter intens kamp med sine nærmeste rundt seg.» En ikke helt diskret tjener i et større politisk parti sendte meg denne – som ble fjernet i aller siste korrektur fra partiets valgprogram foran stortingsvalget i 2005: «Vårt parti vil bekjempe mishandling og kjønnslemlestelse i skolehelsetjenesten». Og et departement, i en NOU, hadde råd til «foreldre som har vært utsatt for trakassering, diskriminering og samarbeid med barnevernet».
Da det stundet til jul i forfjor hadde avisene en tipsspalte til menn – som jo alltid behøver gode råd angående julegaver – menn som er «på jakt etter å ha noe pent til dama under juletreet». Damer under juletreet er sikkert til fest, glede og oppmuntring, ikke minst både under jakten og utpakkingen. Det er ikke lenge siden en varekjede anbefalte en ny type vinterjakke «til damer med hette og fuskepels». Og for dem som heller lar tankene gå langs matveien, byr jeg på denne: «Pinnekjøtt av lam med knekte bein». Opplagt en sak for dyrevernet.
Det mest minneverdige jeg har opplevd i disse ti årene – og nå er vi ferdig med det muntre, for dette burde mane til en ekstra dose ettertanke – er et håndskrevet brev fra en kvinne litt opp i årene. Hun fortalte, med skjelvende, men tydelig håndskrift, hvor vondt det var å høre eller lese en vanlig replikk av et yngre menneske, gjerne en idrettsdeltager som hadde vunnet: «Det er helt sinnssykt!»
– For jeg har en sønn som er sinnslidende og som stadig blir tvangsinnlagt og behandlet, og det gjør så vondt, skrev hun. I Aftenposten forsøker vi å sensurere disse utbruddene. Det blir antagelig vanskeligere når vi går mer over til fjernsynsreportasjer, vi også.
Jeg får av og til spørsmål om hva jeg gjør med alle brevene. 300 brev hver uke er mye. Svaret er svare: Jeg forsøker å svare på dem. Det tar litt tid, men det å være pressemann er at man lærer noe nytt hele den tiden det tar, og vel så det.
Til slutt: for å ta ett av de 50 brevene som kom nylig: «Jeg vil starte med litt moderne norsk: ’Jeg vil med dette adressere en observasjon jeg har gjort i forhold til ordet rundt.»
Vi får vel si at det ble sendt til riktig adresse.
Kampen mot forholdismen fører jeg i form av en oppsummering ved hvert månedsskifte, og den første tiden kåret jeg månedens forholdsmester. For noen år siden snakket jeg om dette i en språktime på en kommunikasjonsbedrift, og jeg sa at daværende justisminister Knut Storberget var kåret til forholdsmester. De lo litt høyere enn det var grunn til å vente, så jeg skyndte meg å tilføye at uttrykket er tvetydig, men at jeg ikke legger noe slikt i det og ikke vet annet om Storberget enn at han er en stødig familiefar. Da lo de så de skrek, og min tanke var: Hva har jeg sagt nå, og vet de noe om Storberget som jeg ikke behøver å vite? Men en staselig dame rundt 40 reiste seg og sa at «jeg er fru Storberget, og så langt jeg vet, har du rett i dine formodninger. Men jeg skal hilse fra ham og si at han er glad for at du har hengt ham ut, og han har bestemt seg for ikke å si «i forhold til» mer.
Det var jo oppmuntrende.
Men så gikk han ut av regjeringen.
Per Egil Hegge var ansatt i Aftenposten 1962-2005. 12 år som utenrikskorrespondent i London, Moskva og Washington DC. Redaktør i A-Magasinet 1984-1988. Kulturredaktør 1992-1998. 20 bøker, deriblant biografier om Otto Sverdrup, Fridtjof Nansen og Kong Harald V. Narvesenprisen 1969. Riksmålsforbundets Gullpenn 1993. Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 2003. Cand. mag. Oslo Universitet med fagkretsen russisk, engelsk og statsvitenskap (1966).
Denne artikkelen sto på trykk i Ordet 1/2015.
Vil du lese siste utgave av Ordet som pdf eller bli papir-abonnent? Klikk her!