I radio må reporteren lage bildene selv. Skal lytterne henge med, må engasjementet være på plass. Ord er vårt eneste arbeidsredskap. Språk er viktig, men det må også være gøy, sier Olav Traaen, årets vinner av Riksmålsforbundets lytterpris.
I denne talen forteller riksmålsprisvinner Olav Traaen om sitt lidenskapelige forhold til jobben som sportskommentator. Her med Anne Cathrine Straume fra prisjuryen. (Foto: Stig Michaelsen)
Den jobben jeg har, er guttedrømmen som ble virkelighet. Noen ville bli som Tom Lund eller Kevin Keagan. Min store helt var Bjørge Lillelien. Han ble født i 1927, og døde i 1987. Jeg kom til verden i 1972, og vokste opp med Lillelien. Stemmen var som skapt for å kommentere sport. Et innkast i fotball ble spennende. Han lagde bilder som gjorde at jeg var med ute på banen.
Lekte fotballkommentator som barn
– Eric Heiden er det beste som har skjedd isen siden skotsk whisky, sa Lillelien. Han krydret sendingene med humor. Innimellom hører jeg på sendingene han hadde, og fortsatt er det god radio.
Jeg leste boken om Lillelien i filler. Jeg bestemte meg for å gå samme vei som han. Som liten lagde jeg mine egne fotballkamper. Jeg kommenterte, og de fiktive kampene var aldri kjedelige. 3 – 3, 4 – 4 og 6-2 var gjerne resultatene.
Les juryens begrunnelse for Lytterprisen til Olav Traaen.
Hvis noen gikk forbi da jeg kommenterte ut i luften, må de ha lurt på om noe var galt med meg. På tv bør kommentaren tilføre bildene ekstra informasjon. På radio må reporteren lage bildene selv. Det stiller store krav.
Lytteren må henge med, og det er reporterens ansvar. Kommenteringen må være engasjerende. Stemmen må variere tempo ut fra hva som skjer. I en fotballkamp er det viktig med gode beskrivelser av hvor på banen er spillet, og hva er det som skjer. Jeg ser alltid etter detaljer som kan gi sendingen et løft.
Da Bodø/Glimt spilte europacup i vinter, ble det kastet krus med øl ut på banen fra tribunen. Det nesten regnet øl på keeperen. Han var i ferd med å få promille. I samme kamp lå et fruktfat på sidelinjen. Jeg fikk plutselig hjelp til å gi sendingen det lille ekstra.
Parodier som hobby
For meg er språk viktig, men også gøy. En liten hobby er parodier. På avdelingens julebord er jeg toastmaster når det ikke er pandemi. Blir det nedskjæringer, kan jeg ta hele fotballrunden med ulike dialekter. En gang tok jeg den svenske lagoppstillingen på sending med forskjellige svenske dialekter. Jeg er nok i 5. divisjon som komiker, men morsomt er det.
Mye kan skje i forbindelse med en sending. Nylig kommenterte jeg en seriekamp i Oslo. I sendingen før kampen skulle sportsjefen i Vålerenga intervjues. Siste del av intervjuet kom aldri ut til folk. Jeg krabbet på gulvet for å se om det var feil med en ledning. Ordene som kom da kvalifiserer ikke til språkpris. Kampen ble kommentert på mobiltelefon. Nettet på stadionet var rett og slett ute av drift.
Jeg lader ofte opp til kamp med en tur. Da kommer ideene, og gjerne i selskap med hunden Brutus. Det er en fin måte å forberede seg på. Direkte sport på radio fungerer fortsatt hvis det gjøres bra. I en ellers visuell verden trenger vi mennesker å lytte, og ikke alltid få servert full pakke med bilder. Reporteren kan gi deg beskrivelser når du kjører bil eller maler på hytta. Jeg heier på sport i radio, og håper på mange gode år fremover.
Legendarisk inspirator: Bjørge Lillelien
NRKs sportskommentator Bjørge Lillelien skapte magiske øyeblikk. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum
Hør opptaket av Bjørge Lillelien, prisvinnerens forbilde som sportskommentator, i seiersrusen etter at Norge slo England 2-1 i VM-kvalifiseringen i 1981.
Referatet har senere blitt kåret til den beste prestasjonen av en sportskommentator noen sinne av den engelske avisen The Observer.
(Foto på forsiden: Julia Marie Naglestad/NRK)