Lysten til å lese videre i en bok kan ligge i handlingen, men kan også vekkes av selve språket og tonen, mener Nina Lykke, årets vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris for boken «Vi er ikke her for å ha det morsomt».
Nina Lykke og Anne Gaathaug, leder av litteraturprisjuryen.
(Denne teksten ble først holdt som tale under overrekkelsen av Riksmålsforbundets litteraturpris 2022 i Sandefjord.)
Les også: Litteraturprisjuryens begrunnelse
Når jeg står her i dag, og mottar denne prisen, er dette selvsagt først og fremst en stor ære. Det er riksmål, eller moderat bokmål, som var og er hjertespråket mitt, altså det språket jeg skriver og tenker på. Selv om jeg leser bøker skrevet på andre språk og målformer, er jeg ikke like intuitivt i stand til å bedømme språket i disse bøkene, slik jeg med en gang kan merke rytmen og om noe klinger falskt eller ekte i bøker skrevet på mitt eget språk.
Mellom riksmål og AKP (ml)-sosiolekt
I denne forbindelse er det litt morsomt å nevne at jeg vokste opp i en radikal familie, der man var medlem av AKP (ml) og der hele familien var på sommerleir på Tromøya ved Arendal og vi alle hadde dekknavn i en uke, også barna. Et sted man istedenfor kineserne sa kinnesera, og la trykk på første stavelse og brukte a-endinger på absolutt alle andre ord også, inkludert hankjønnsord. De fleste i dette radikale miljøet, inkludert oss, hadde jo sitt opphav i borgerskapet, og når man ikke kjenner et språk, eller rettere sagt en sosiolekt, fra innsiden, er det fort gjort å overdrive.
«Beklager at dette brevet ble så langt – jeg hadde ikke tid til å gjøre det kortere.»
Dette skal den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe en gang ha skrevet til en venn. Sannheten i denne flere hundre år gamle uttalelsen erfarer jeg hver dag. For eksempel når det gjelder noe så prosaisk som en e-post. På tre minutter kan jeg skrive en e-post, lang som et vondt år. Umiddelbart kjenner jeg meg flink, siden jeg er i stand til å skrive så mange ord på så kort tid. Først når jeg leser gjennom, ser jeg alle gjentagelsene og uklarhetene, alle hullene og alt slurvet, og jeg innser at hvis denne e-posten skal formidle det jeg ønsker å si, uten rusk og rask og potensielle misforståelser, da krever dette ikke bare grundig redigering, men først og fremst en kraftig avkortning. Og jeg rydder og flytter og stryker. Jeg kaller dette å gre ut lusa. Eller gre ut lusene må jeg vel si når jeg står her. Denne virksomheten gir meg en behagelig følelse av å bli kvitt avfall, og når e-posten til slutt ligger der, er den kort og klar og konsis.
Jeg er på dette tidspunktet så fornøyd med meg selv at jeg, til tross for at jeg burde skrevet på den boken jeg egentlig holder på med, i stedet går inn og leser denne glitrende e-posten om igjen, bare for å gi meg selv en liten dusj av velbehag, hvilket ikke er hverdagskost når man skriver på en roman.
For husk at jeg nettopp beskrev noe så i utgangspunktet enkelt som å skrive en e-post. Hvis dere vil vite hvordan det er å skrive en roman, er det bare å først multiplisere det å skrive en e-post med seg selv, og deretter multiplisere dette igjen med tre komma fjorten.
Hvorfor skriver jeg når det er så vanskelig?
Suksess også på scenen: Fra Nationaltheatrets dramatisering av Nina Lykkes roman «Full spredning» med Tone Mostraum og Herbert Nordrum. (Foto: Øyvind Eide)
Å skrive en roman er som å bygge en båt og deretter ro denne båten over Atlanteren. Men når det nå er så vanskelig, kan man spørre, hvorfor skriver jeg? Hvorfor sitter jeg på tog og busser og noterer ned setninger på krøllete kvitteringer eller på telefonen, eller våkner midt på natten med setninger surrende i hodet, setninger som der og da virker geniale, men som jeg neste morgen ikke forstår noe av? Hvorfor drar jeg, som er mørkredd, alene på hytter, der det knaker i veggene om natten, og der jeg om dagen sitter alene og sliter og strever med disse ordene og setningene, dette språket?
På det verste kan jeg misunne måkene som flyr rundt utenfor vinduet, bare fordi de slipper å skrive. Og likevel, så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å uttrykke meg. Denne trangen er ofte plagsom, som en slags stemmer-i-hodet-galskap, eller som å bli ridd av en gal rytter. Samtidig har jeg alltid undret meg over verden og det jeg ser rundt meg. Jeg tror jeg har en lavere terskel enn de fleste når det gjelder å oppfatte noe som merkelig. Og det er som om alt blir merkeligere for hver dag.
Å lete etter et språk som kan forklare tilværelsens kaos
Muligens er det dette som ligger bak den evige trangen til å lete etter et språk og et grep som gjør at det går an å forstå, eller i hvert fall holde ut, alt sammen. Ikke bare holde ut at alt er så merkelig, men holde ut at alt dette merkelige i tillegg snart skal bli borte, eller bli erstattet med noe annet. Og deretter skal det komme nye forandringer, som så skal skyves til side av enda flere forandringer. Å få en sammenhengende fortelling ut av denne sprø og galopperende virkeligheten, som alltid er mye verre og mer absurd enn noen bok, å finne en slags form til dette kaoset vi alle befinner oss midt oppe i, det tror jeg til syvende og sist er det som driver meg.
Jeg har alltid forsøkt å skrive slik at leseren skal ha lyst til å lese videre. Lysten til å lese videre kan ligge i handlingen, slik det er tilfellet med mange kriminalromaner, at man blar videre rett og slett for å finne ut hva som skjer videre. Men lysten til å lese videre kan også vekkes av selve språket og tonen.
Forfattere som tenner leselysten
Charles Bukowski’s forord til romanen Spør støvet av John Fante, beskriver dette godt, og her skal jeg lese opp et redigert utdrag:
«Jeg var en ung mann, som sultet og drakk og prøvde å bli forfatter. Jeg leste for det meste i det offentlige biblioteket i Los Angeles sentrum, og ingenting av det jeg leste, hadde noe med meg å gjøre eller med gatene eller menneskene rundt meg. Det virket som om alle holdt på med språktriks, som om de som nesten ikke sa noe i det hele tatt, ble sett på som glimrende forfattere. […] Det fantes unntak, men disse unntakene var så få at det var fort gjort å lese dem, og man ble stående igjen og stirre på rad etter rad med umåtelig tamme bøker. […] Jeg dro bok etter bok ut av hyllene. Hvorfor var det ingen som virkelig sa noe? Hvorfor var det ingen som brølte ut? Jeg prøvde andre rom i biblioteket. […] Jeg fant et par bitre tyskere som muntret meg opp en stund, men så var det slutt. […]
Jeg fortsatte å gå rundt i det store rommet og dra bøker ut av hyllene, lese noen linjer, noen sider, for så å sette dem tilbake. Så en dag tok jeg ei bok ut og åpnet den, og der var det. Jeg sto et øyeblikk og leste. Og så, som om jeg hadde funnet gull på søppelfyllinga, tok jeg boka med meg bort til et bord. Linjene rullet uanstrengt bortover sidene, det var en flyt der. Hver linje hadde sin egen energi og ble fulgt av ei ny av samme slaget. Selve substansen i hver linje ga sidene form, en følelse av at noe var meislet ned i dem. […] Humoren og smerten var smeltet sammen med briljant enkelhet.
(Spør støvet, John Fante, 1939, norsk utgave 2007. Oversatt av Børge Lund)
Dette er det jeg hele tiden forsøker å få til, og jeg vet ikke om jeg har greid det. Men det finnes bøker som gir meg den følelsen Bukowski beskriver her.
Hvis en bok for eksempel begynner slik, da kan jeg love at jeg leser videre: «En dag i april, rett etter lunsj, meddelte min mann at han forlot meg. Han sa det mens vi ryddet av bordet, barna kranglet som vanlig i rommet ved siden av, hunden drømte småknurrende ved ovnen.» (Forladte dage, Elena Ferrante, dansk utgave, 2003. Min oversettelse)
Eller hvis en bok begynner sånn som dette: «Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstdagen, en mandag, i oktober, som han da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv.» (Genanse og verdighet, Dag Solstad, 1996)
Kanskje er det snakk om en energi, et raseri, et eller annet temperament som ligger og dirrer bortover i avsnittene og som får deg til å lese videre, selv om boken bare handler om en fordrukken lektor i femtiårene.
Forventet ikke å bli forfatter
Som avslutning skal jeg si noe som kanskje ikke lyder helt troverdig. Men det er et faktum at det ennå ikke har gått helt opp for meg at jeg er forfatter. Det tror jeg aldri det kommer til å gjøre heller. Dette til tross for at jeg, etter å ha gitt ut min femte bok, altså nettopp har mottatt selveste Riksmålsprisen.
Da jeg var liten var jeg en lesehest, som man sa den gangen. Jeg slepte bæreposer med bøker fram og tilbake til biblioteket. Forfattere kunne umulig være mennesker, for meg var de mer som guder, eller som tryllekunstnere som dro kaniner opp av hatten. Jeg forsto ikke hvordan de greide det, og til tross for at jeg selv nå er blitt en sånn som står og drar kaniner opp av hatten, forstår jeg fortsatt ikke hvordan jeg greier det.
Til slutt vil jeg takke de to personene som gjennom årene har hatt størst betydning for at jeg tross alt og mot alle odds har greid å skrive fem bøker, nemlig redaktøren min, Cathrine Narum, og mannen min, Petter Erik Hagen. Og selv om jeg her og nå ikke kan forestille meg at det kommer enda en bok – sånn er det alltid like etter at en bok er ferdig – håper jeg selvsagt at det ikke er slutt ennå.
Tusen millioner takk for denne prisen, det er en stor ære.