«Jeg innrømmer glatt at jeg mer enn én gang har kavet rundt i ordenes jungel. Hvilke ord er de rette i akkurat den setningen der? Og hvilke kan jeg unnvære?» I denne talen forteller Lars Vik om arbeidet med biografien «Bjørg Viks vei», som ble hedret med Riksmålsforbundets litteraturpris.
Mor og sønn i 2015: Bjørg Vik fikk Riksmålsforbundets litteraturpris i 1972. Nå har Lars Vik fått samme pris for biografien om sin mor. (Foto fra boken: Charlotte Nagell)
Det var på min tilårskomne Nokia 3210, på en sprakete telefonlinje til den sørligste spissen av Spania, at jeg for et par uker siden ble oppringt av Riksmålsforbundet. En Per Qvale var på tråden, han presenterte seg som leder av forbundets jury og sa at da skjønte jeg nok hva det dreide seg om. Jeg sa som sant var at det gjorde jeg ikke, hvorpå han sa at jeg var tildelt Riksmålsprisen 2021 for «Bjørg Viks vei». Min første tanke var «Jøss!» eller kanskje «Dægern døtte!» som vi gjerne sier i Porsgrunn når vi skal ta i. Deretter sa herr Qvale noen pene ord om boka, eventuelt boken, og det var nok på det tidspunktet i samtalen at en ettertanke eller kanskje en mistanke slo ned i meg. Jeg spurte: – Men er det riksmål? «Det er innafor» svarte herr Qvale. Eller han sa vel kanskje «innenfor».
«….disse farefulle, vanskelige ekspedisjoner i ordenes jungel, som ethvert skriveri er,» sa Bjørg en gang om sitt arbeid som forfatter, eller fortellerske som hun helst ville bli kalt. Hun var redd for store ord, Bjørg. Hun hadde en forkjærlighet for de små. Å skrive var for henne en skremmende glede. Jeg innrømmer glatt at jeg mer enn en gang i arbeidet med denne biografien har befunnet meg kavende rundt i ordenes jungel. Hvilke ord er det rette i akkurat den setningen der, hvilke ord kan jeg unnvære? Hvilke setninger er bare velformulerte gjentagelser? Bjørg hevdet at den viktigste tasten på skrivemaskinen, hun ble aldri fortrolig med datamaskin, det var X-en, altså rettetasten. Kortere er bedre.
Det er noe magisk i dette at sorte streker og prikker på et ark eller en skjerm kan bli til ord, setninger, fortellinger. Ja, ifølge Olof Lagercrantz er akkurat det et større under enn at tusen år gamle frø fra faroenes grav kan spire.
Suksessforfatterinnen i 1968 og forut for sin tid: Bjørg Vik portrettert av Dagbladets tegner Gösta Hammarlund på Theatercafeen. (Bilde fra «Bjørg Viks vei»)
I oppveksten, særlig i ungdomstida, eller tiden, maste Bjørg rett som det var på meg at jeg burde skrive. Skrive dagbok, skrive for skoleavisa eller PD (der hun begynte sin journalistkarriere), skrive sportsreferater for riksavisene (det året Pors ble junior-mestere i fotball), delta i diktkonkurranser. Noe av dette gjorde jeg, noe av det syntes jeg var morsomt – og ikke minst innbringende. Men jeg tenkte aldri på å leve av min penn, jeg tenkte at jeg kan aldri komme til å skrive like bra som Bjørg. Dessuten er det jo bra fantasiløst og drive med det samme som mora, sorry moren eller faren din driver med.
Jeg får finne på noe annet. Noe annet ble teater. Den våren jeg rundet atten grunnla en gjeng unge teaterentusiaster Grenland Friteater i Porsgrunn. Den dagen ble også ordet friteater bragt til Norge. Det teaterprosjektet tok all min tid og skaperkraft i ti år. Men i Orwell-året 1984 ble Geddys og min sønn Tobias født – og dermed begynte en ny tidsregning for friteatret; plutselig hadde vi et bitte lite menneske å ta hensyn til når vi lagde prøveplaner, planla turneer, organiserte festivaler – og gikk på fest. Kanskje var dette anledningen jeg ventet på?
Da vi var små, forsøkte Bjørg å få oss tre søsken til å snakke pent, altså penere enn folk flest snakket i Porsgrunn. Eller: penære enn vi snakka i Porsgrunn.
Jeg fortalte i hvert fall teaterkollektivet at jeg ikke ville jobbe fulltid der lenger. Jeg ville være hjemme, jeg ville skrive. Siden har jeg først og fremst, ikke først og framst, skrevet dramatikk. For radio, for scene, for fjernsyn og særlig for barn og unge, det publikummet har alltid stått mitt hjerte nær. Noe som kan henge sammen med sterke kunstneriske opplevelser i barndommen, ikke minst på bokfronten. Bjørg leste mye høyt for oss i oppveksten, de siste årene hun levde leste vi høyt for henne.
Da vi var små, forsøkte Bjørg å få oss tre søsken til å snakke pent, altså penere enn folk flest snakket i Porsgrunn. Eller: penære enn vi snakka i Porsgrunn. Det het ikke Oschlo i vår barndom, det het Oslo. Det het ikke skrivd heller, det het skrevet. Jeg befinner jeg meg i en språklig spagat – en lingvistisk skvis. Jeg skriver ikke som jeg snakker. Har jeg skrivd en bok eller har jeg skrevet den?
Det kommer an på. På situasjonen, sammenhengen, dagsformen. Det skrevne eller det talte ordet. Jeg husker lyriker Harald Sverdrup satt på hytta vår ute ved fjorden under eikekronene og proklamerte: – Men jeg kan jo ikke kalle diktet mitt «Sang til sola»! Men språket vårt forandrer seg. Jeg lurer på om Harald hadde sagt det samme i dag?
Jeg er ikke konsekvent, jeg har ikke noe program. Men jeg tviler ofte, bedriver aktiv nøling. Hva er det rette ordet, hva klinger best akkurat her, akkurat nå? Og jeg har ikke så mange andre rettesnorer enn magefølelsen, også kalt mannlig intuisjon. Med store ører førsøker jeg å lytte meg fram til den rette formuleringen, det beste ordet, den riktige endingen – den som gjør seg best akkurat der, akkurat nå. Ikke sjelden må jeg lese setningen gang på gang. Høre det skrevne.
Kanskje er det en søken etter en slags musikalitet? Denne «feelinga» som min jazzmusiker-venn stadig refererer til når han skal forklare musikkens magi. Mer presist hverken vil eller kan han definere saken. Og han har spilt lenge. Og godt. Også den som skriver jobber med rytme, pausering, temperament, på jakt etter den mystiske feelinga. «It don`t mean a thing if it ain`t got that swing.”
Det var ikke bare jeg som satt på den enkle spanske chiringuitoen den dagen riksmålsforbundet slo på tråden. Min førsteleser og kjæreste, til nød kone (ikke hustru, det ordet synes jeg lukter mugg), Geddy Aniksdal, var også til stede. Om jeg ble glad for nyheten fra Norge, så ble Geddy nærmest snurt. Hun hevdet hardnakket at hun gjennom sine nitide språkkommentarer og korrekturlesing hadde gjort sitt ytterste for at undertegnede ihvertfall ikke skulle få honnør for sitt riksmål. Til daglig snakker Geddy med den største selvfølge sitt syngende sognamaul femti år etter at hun forlot barndomsbygda innerst i Sognefjorden. Og får fortjent honnør og skulderklapp for det. Men hun unnet meg en pris, vi skålte i bobler. Bjørg kalte det ekte feiringsgrunn.
Ved siden av Geddy er jeg særlig min redaktør Anders Heger stor takk skyldig. Uten han, ingen riksmålspris. Ikke det at han har rettet på språket mitt, gjort det mer spiselig for juryen. På ingen måte. Men han har voktet teksten som en nidkjær smed. For hver versjon han mottok i innboksen, mottok jeg kommentarer, nye tilbakemeldinger, forslag til presiseringer, strykninger – og en sjelden gang et «Bra!» med utropstegn i margen.
I den første versjonen var det ett «Bra». Siden kom det flere. Midtveis i prosessen fikk jeg en veldig streng tilbakemelding av en ekstern kvinnelig konsulent. Og hun hadde mye på hjertet. Det var akkurat som å sitte på skolebenken og få igjen norsk-stil-besvarelsen med en haug rettelser og understrekinger. Det var bare karakteren som manglet. Siden har jeg takket henne, men der og da ble jeg bra irritert: Hvor mange versjoner må jeg egentlig skrive av denne helsikes biografien?
I Riksmålsforbundets lokaler henger bilder fra utdelingene av riksmålspriser gjennom mer enn 60 år. Bjørg Vik fikk den i 1972. Nå kommer også sønnen opp på veggen i glass og ramme.
Det ble seks eller syv, alt ettersom som en teller. Og den ble bedre. Jeg vet det. Jeg kan se det nå. Men det er ikke så lett å se akkurat det når du sitter der dønn aleine – eller helt alene – på ditt kontor og bakser i ordenes jungel. Men innimellom hadde Anders Heger, klok som han er, gjerne et lite godord på lur. «Dette blir bok, Lars». Eller: «Ja, Lars nå synes jeg det begynner å ligne noe.« De små oppmuntringene, de ubetydelige ordene reddet prosjektet, de ga meg pågangsmot. Jeg trakk pusten, tok meg inn i jungelen igjen.
Men en dag må du ut av jungelen, en dag tenker du at nå får det holde, nå greier jeg ikke mer. Er ikke dette en bok nå, så blir det ingen bok. Men det ble det. Og endelig finnes den i verden som et konkret objekt. Geddy oppdaget «Bjørg Viks vei» i vår lokale Ark-bokhandel i Porsgrunn en fredag formiddag, kjøpte et eksemplar som jeg fikk i hånda utenfor Kirkens Bymisjon. Jeg holdt den, veide den, akkurat passe tung. Strøk over omslaget, det blå. Bjørgs blå. «Fin tykkelse, ikke for tynn,» ville hun ha sagt.
Og det er jo bare å innrømme at jeg ble glad. Jeg ble rammet av en stor indre jubel da jeg fikk den telefonen i Andalucia. At alt mitt strev og styr med fortellingen, ikke fortellinga, om Bjørgs liv og virke, hennes opp- og nedturer, alle mine kamper i jungelen faktisk var kronet med en litteraturpris fra selveste Riksmålsforbundet. En pris som altså Bjørg mottok senhøstes 1972, for nøyaktig 49 år siden. Og for det sier jeg så mange slags takk! Jeg sier det til Bjørg. Til mine gode hjelpere, jordmødrene ville hun kalt dem. Og mange takk til Riksmålsforbundet!