Under Kimen litteraturfestival fikk Nora Dåsnes overrakt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris, og Lars Vik mottok litteraturprisen. (Foto: Stig Michaelsen)
Riksmålsprisen 2021 til Lars Vik for biografien «Bjørg Viks vei»
I juryen for Riksmålsforbundets litteraturpris 2021: Cille Biermann, Anne Gaathaug, Anne Schäffer, Per Qvale (formann), Peter Normann Waage.
Prisvinneren er dramatiker, regissør, skuespiller og pedagog. Ved diverse scener, men først og fremst ved Grenland Friteater, helt siden 1976. Som dramatiker har han rundt 40 verk på sin CV, flere av dem samarbeidsprosjekter. Han har også utgitt dramatikk for barn og ungdom. På nettsiden opplyses det at han har tre barn og én kone, samt fem barnebarn, og at den 400-siders boken om moren veier 900 gram. Vekten på barn og barnebarn får vi ikke vite. Men vi får vite at i likhet med moren Bjørg elsker han å sykle rundt i Porsgrunn, byen som er hovedscenen i dette verket.
Og nå har han altså utgitt en biografi om moren. En solid anmelder, Jorunn Hareide i Dag og Tid, skriver om boken at den er «truverdig og godt sett», og karakteristikker som «god og klok» og «nært og varmt» er det lett å slutte seg til. I nynorskavisen falt det vel ikke naturlig å berømme forfatteren for hans støe riksmål, som forøvrig må sies å ligge nært opptil Bjørg Viks egen språkform.
Det er vel for drøyt å si at det er så mye Bjørg Vik-tekster og sitater her at også HUN kunne fått Riksmålsprisen for denne boken. Men hun har jo alt FÅTT Riksmålsprisen: I 1972, for Kvinneakvariet. (Foruten at hun har fått Cappelenprisen, Aschehougprisen, Doblougprisen, Bokhandlerprisen, Kritikerprisen, Ibsenprisen med flere.)
For saken er jo at Bjørg Vik kommer mye til orde i denne boken. Ikke bare er hennes dagbøker fra barndom og ungdom utførlig sitert, og det er mange og fyldige utdrag fra noveller og romaner – hun får også slippe til med aktuelle kommentarer underveis, altså mens sønnen skriver biografien om moren! Det er så snedig gjort at man først ikke skjønner at det er fiksjon, og at forfatteren lar Bjørg kommentere fra det hinsidige. Disse passasjene er utformet som samtaler og interfoliert, i kursiv, gjennom store deler av verket. Det er som å høre hennes levende stemme, med henholdsvis kritiske og anerkjennende bemerkninger til sønnens verk mens det skrider frem. Han refser henne mildt for å blande seg inn skrivearbeidet hans. Herlig lesning.
Forøvrig er det et gjennomgående synspunkt i boken at Bjørg Viks egen fiksjon ligger tett opp til hennes levde liv. Lars Vik påviser omfattende selvbiografiske elementer hele veien, i novelle etter novelle, og aller sterkest fremstår de i romantrilogien om Elsie Lund, som også er et tidsdokument fra barndom og ungdomstid i Oslo (Små nøkler store rom; Poplene på Sankthanshaugen; Elsi Lund).
Kildematerialet er rikt. Dagbøker, notater, intervjuer. Anmeldelser, leserbrev, brev fra kolleger som Halldis Moren Vesaas og Vigdis Hjorth – med ros og beundring. For mange vil det komme overraskende at Einar Økland fremstår som hennes mest fortrolige, en klok venn og mentor, etter den gjengitte, høyst åpenhjertige korrespondansen å dømme.
Lars Vik tegner et ærlig nærbilde av Bjørg Vik som forfatter og foregangskvinne, men også som mor. Hun fikk selv riksmålsprisen i 1972. (Foto: Thomas Fjelldalen)
Bjørg var oslojente, uten intellektuell bakgrunn hjemmefra, utdannet seg som journalist, jobbet i Porsgrunns Daglad, fikk noveller på trykk, i aviser og i Magasinet for Alle, debuterte med novellesamlingen Søndag ettermiddag i 1963, fikk snart et stort publikum. Hennes habile penn skildret – klarsynt og utilslørt – utroskap og ekteskapskonflikter i middelklassen, tradisjonelle kjønnsrollemønstere, gjenkjennelig trivialitet, og pikers og kvinners drømmer og lengsler, og ikke minst stormfull erotikk, men også foreldrekjærlighet og dypt vennskap. Vi husker titler som Nødrop fra en myk sofa, Det grådige hjerte, Gråt, elskede mann. Hun skrev også et dusin skuespill; suksessdramaet To akter for fem kvinner (1974) ble spilt i flere år, over hele landet. Og hun er oversatt til over 30 språk!
Lar Vik i skildrer ganske utførlig morens liv i Porsgrunn, familielivet med arkitektektemannen Hans Jørgen og det varme forholdet til ham og de tre barna, vennekretsen, etableringen av diskusjonsfora, kvinnegruppe og en kjellerklubb i bodegastil, med foredrag, intimteater, diverse kulturaktiviteter, samt det legendariske bladet Sirene En særlig plass får livet på hytta, det såkalte Torpet, et fristed, og turer med koggen ikke å forglemme.
Biografen skaper et bilde av en uhyre arbeidsom forfatterinne, men også av en omsorgsfull mor. En raus og livsbejaende kvinne med et turbulent sinn, ofte lykkesprudlende, innimellom dypt ulykkelig. Sønnen skildrer, ikke nettopp omsvøpsfullt, morens depresjoner og sammenbrudd, med flere innleggelser Det er sårt. Og det er kjærlig. Iblant svært humørfullt, som når det heter at: … en sommer bestemte hun seg for bare å drikke vin. Venninnene hevet forundrede øyenbryn da Bjørg fortalte at hun «hadde gjort det slutt med Bache Gabrielsen». Det herrebekjentskapet hadde gått under radaren deres.
Lars Vik har skapt et rikt portrett, som med sin frikostighet utmerker seg i biografilitteraturen, også med sin språklige rikdom. Han har gjort seg fortjent til Riksmålsprisen.
Juryen gratulerer!
Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2021 til Nora Dåsnes for «Ubesvart anrop»
I juryen: Mats Bergstrøm, Trond Schønning, Petra Helgesen (Foreningen!Les), Monica Helvig (Leser søker bok). Juryleder Taran L. Bjørnstad (forfatter og tidligere leder av NBU).
Faksimile fra «Ubesvart anrop» av Nora Dåsnes.
Massemord er traumatisk. Det skaper frykt både i nærmiljøet og storsamfunnet. Terroren i Norge 22. juli rammet mange direkte, og enda flere indirekte. For en generasjon unge ble trusselen plutselig reell og konkret. For mange forsvant tryggheten de før hadde tatt for gitt, til tross for at de ikke selv var direkte påvirket av terroren. Noe var forandret, og forandringen opplevdes forskjellig fra person til person. Dette er temaet i Nora Dåsnes sterke og originale grafiske roman «Ubesvart anrop».
Målgruppen for boka var ikke født, eller småbarn, da terroren traff Norge, og for dem er hendelsen 22. juli en fortelling fra fortiden. Men «Ubesvart anrop» har overføringsverdi og relevans også i sammenheng med andre truende samfunnsaktuelle hendelser, som klimaendringer og pandemi. Det handler om uro. Om frykt, om å stole på hverandre og om å takle livet og verdenen vi deler – sammen.
Tittelen får oss umiddelbart til å tenke på de pårørende som forgjeves forøkte å nå barna sine under terroren på Utøya. I fortellingen møter vi bekymrede foreldre som forsøker å nå barna sine i tiden etter terroren. Det er en uro og frykt som ligger bak alle de ubesvarte anropene. Denne dobbeltheten går igjen i romanen. Terroren skaper et fryktspråk i hverdagen. Det normale blir forstyrret og forskjøvet.
Noe er også forandret i Rebekka, hovedpersonen i fortellingen. Hun strever med å forstå motivet til terroristen. Hun søker etter ord, etter mening og forståelse, for frykten har satt seg fast i henne. Hun bekymrer seg for broren sin som ikke får lærlingplass, som er sint og utagerende og bruker all tiden sin foran PC-en. Som «ham»? Samtidig begynner hun og bestevenninnen endelig på videregående, og de skal få seg nye venner. Men kan man fortsette som om ingenting har skjedd når ord som terror og beredskapsnivå er blitt dagligtale? For hva betyr det egentlig «å ta hverdagen tilbake»?
Det visuelle og det språklige komplementerer hverandre fullkomment i fremstillingen. Der ordene kommer til kort, underbygges det av rute på rute med visuell stillhet. Med forvillelse, blikk og leting etter ord. Leting etter et språk som er brukbart til det vanskeligste. Når stillheten blir for stor, og tankene for mørke, tvinger språket seg frem. Språket blir avgjørende for å forstå. For å komme videre. For å leve sammen.
Forfatteren viser språket i forskjellige valører og bruksområder. Fra sms, slang og gatespråk, via familiespråket og omsorgsspråket. Fra det tabloide nyhetsspråket til det formelle myndighetsspråket. Søkeordene på nettet får en ny mening, og blir til terrorspråk; gjødsel, islam, manifest. Politikk. Det er store kontraster og det blir avgjørende for ungdommene i fortellingen å beherske det hele. En tale, ærlig og nedstrippet på en skolerevyscene, får sågar avslutte romanen. Og vi tror på det som blir sagt. Vi tror at det må sies.
Det er en sømløs og fin veksling mellom de forskjellige språknivåene og språkformene i fortellingen, uten at det blir påtatt eller tvungent. Det er slik vi kommuniserer; på forskjellige plattformer og i forskjellige miljøer. Alt krever sitt språk. Terroren krever sitt språk. Kjærligheten et annet. Fortellingen bærer alt dette i seg. Det er rørende og klokt gjort av forfatteren. Det er store tanker og store spørsmål, i små snakkebobler. Vi har med en forfatter å gjøre som ser mulighetene, men også begrensningene i språket. Som viser oss kontrastene, motsetningene og betydningsendringene, og hun evner å kommunisere dette til leseren i en enormt sterk fortelling om de dyptgripende følgene av terroren.
Det er en enstemmig jury som mener Ubesvart anrop av Nora Dåsnes fortjener Riksmålsforbundets språkpris for barne- og ungdomslitteratur 2021. Vi gratulerer!