Les riksmålsprisvinnernes taler

Her kan du lese takketalene som Helene Uri og Sverre Mørkhagen holdt under overrekkelsen av Riksmålsforbundets litteraturpriser 2019. 

 

Sverre Mørkhagen, vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris for boken «Ibsen … den mærkelige Mand»:

Kjære alle sammen.

Jeg føler ærbødighet og takknemlighet for denne tildelingen. Og så opplever jeg langt på vei at jeg deler den med min hovedperson – Henrik Ibsen.

Ibsen var selv med på den skandinaviske rettskrivningskonferansen i Stockholm i 1869, der han fra sin allerede fem år lange landflyktighet – på dette tidspunktet bodde han i Dresden – ble utpekt som varamann for Hartvig Nissen i den norske delegasjonen. For øvrig besto den av Knud Knudsen, Jakob Løkke og Ludvig Kristensen Daa.

Knudsen var den ledende pådriveren under hele konferansen. Men hans grunnleggende prinsipper for modernisering av rettskrivningen var alt i alt et resultat av en imponerende lærd diskusjon og prosess i Norge på forhånd, med mange deltagere. Blant dem som hadde bidratt, var Henrik Wergeland, Jørgen Moe, P. A. Munch, Ludvig Kristensen Daa, Magnus Landstad – for bare å nevne noen.

Men Knudsen var altså den som mest systematisk sorterte og samlet premissene for en vei å følge videre fremover. Hans arbeid utgjorde et grunnlag for hele konferansen i 1869, og ambisjonen i Stockholm var å ta et første skritt i en tilnærming mellom alle de tre skandinaviske språkene – intet mindre. I lys av disse ambisjonene finner vi nok også noe av forklaringen på den kraftige uviljen som reiste seg mot Ivar Aasen og hans samtidige prosjekt med et helt nytt skriftspråk – som, i sitt vesen, var like mye tilbakegripende som moderniserende. Aasens landsmål kom altså ekstra ubeleilig for denne fellesskandinaviske visjonen – derfor ble også spenningene ekstra sterke mellom tilhengerne og motstanderne fra første øyeblikk.

I 1869 var det allerede kommet til noe nær et brudd mellom Ibsen og Bjørnson på det personlige plan, men akkurat i språkspørsmålet sto de på samme linje. En viktig beveggrunn var nok for begges vedkommende den utvidede muligheten til et stort felles skandinavisk litteraturmarked. Akkurat det ønsket skulle ikke komme til å bli innfridd, selv om alle de tre skandinaviske skriftspråkene i etterhånd er blitt justert med utgangspunkt i Knudsens prinsipper fra Stockholms-møtet.

Men Norge skulle komme til å gå lenger enn de andre i endringene som ble foreslått. Det betød også at skriftspråket for nordmenn ble justert og bedre tilpasset det dannede, norske talemålet som man brukte til daglig i hovedstadens øvre borgerskap. Etter konferansen var Ibsen og Bjørnson raskt ute med å rette seg etter forslagene, men flere norske forfattere fulgte snart etter.

Og her finnes utgangspunktet for riksmålet vårt, som noen i dag også velger å kalle et konservativt eller moderat bokmål. Jeg fremhever konferansen i Stockholm for å understreke et annet viktig aspekt ved den rettskrivningen Norge endte opp med. Endringene som etter hvert ble innført, hovedsakelig i 1907 og 1917, var nødvendige for å komme fram til et moderne norsk skriftspråk som sto i et riktigere forhold til talemålet en hva som hadde vært tilfellet så langt.

I dette arbeidet ble det også truffet mange kloke valg, og en av hensiktene, i tillegg til å skape et eget, velfungerende norsk skriftspråk, var å markere forbindelsen bakover til språkets tidligere stadier. Flere trekk fra eldre språknormaler ble tatt med også i de nye skrivemåtene. For eksempel ble enkelte, nå stumme, konsonanter fra tidligere «ortofoniske» former beholdt av etymologiske hensyn. «l»-en i ordet «ljå» er et slikt eksempel, og «d»-en i ord som «glad», «bred», «gård», «fjord», «jord» − for den saks skyld også «ord» − ble værende. Det ble også «h»-en i eksempelvis «hva», «hvor» og «hjerte».

Og nå begynner jeg å nærme meg hovedpoenget mitt.

Jo lengre linjer rettskrivningspolitikken innrettes etter, jo mer kan språket bidra til å skape forbindelser mellom før og nå. Engelskmennene har et stort fortrinn der, kanskje gjelder det flere andre europeiske språk også. Jeg kan ikke mye om fransk språkhistorie, men vet i alle fall at de allerede på 1600-tallet, som det første av alle land, fikk etablert et nasjonalteater. Det må ha bidratt godt til å få utmeislet et velfungerende fellesspråk for lærdom og tanker. Kanskje det til og med gir en medvirkende forklaring på at franskmennene var først ute med nye, revolusjonerende ideer allerede på slutten av 1700-tallet. For engelskmennenes del har de den fordel at deres skriftspråk i dag i prinsippet fant sin form og rettskrivning så tidlig som på 1500-tallet. Selv om uttalen har forandret seg, skrives ordene på samme måte som de gjorde for snart 500 år siden. Derfor kan alle som behersker engelsk tilstrekkelig godt, med letthet lese Shakespeares tekster, til tross for at mannen selv har rukket å bli 455 år gammel.

Vår egen språkhistorie hviler på helt andre historiske forutsetninger enn den engelske og franske. Det arbeidet som ble gjort både før og etter konferansen i Stockholm innebar helt nødvendige opprydninger, så man etterpå kunne snakke om et eget norsk skriftspråk. Men når det var gjort, var det et annet hensyn som også ble viktig. 1800-tallet var en usedvanlig kreativ og kulturbyggende tid i Norge, med mange fremstående akademikere og skapende kunstnere.

Den fremste av de litterære begavelsene er han jeg står her og egentlig nå snakker om. Ibsens utvikling som idébærende dikter har hentet impulser fra så vel romantikken som den påfølgende realismen og den frembrytende naturalismen på slutten av 1800-tallet. Dette spennet er også noe av grunnen til innholdsrikdommen i hans diktning – ikke minst i et verk som Peer Gynt lever romantikkens og realismens visjoner side om side og utgjør en genial kunstnerisk helhet.

For oss i det enogtyvende århundret er romantikkens begrepsverden den som er kommet mest på avstand. Hvis vi ikke er oppmerksom på det, gir vi også lett fra oss en forutsetning for fullt utbytte av vår internasjonalt mest påaktede forfatter. Jeg tenker særlig på skikkelsen Solvejg i Peer Gynt, men også symbolbruken hans i de senere dramaene har klare forbindelser til romantisk diktning. Temaet i Fruen fra havet viser for eksempel klar inspirasjon fra den skjebnetyngende Undine-karakteren, som ofte var brukt i europeisk romantisk diktning, men stort er sett glemt i dag.

Det er her språkpolitikken kommer inn. En språkforvaltning, som også har et bevisst øye for bevaringselementet, som den Riksmålsforbundet står for, gir et bidrag til at vi, for vår egen skyld,  holder forbindelsen mest mulig levende til dem som kom før oss og deres forståelse av tilværelsen. Henrik Ibsen med sitt forfatterskap er vår litterære verdensstjerne. En språkforvaltning innstilt på å bevare den begrepsmessige kontinuiteten er også med på å sikre at både vi og generasjonene etter oss kan lese ham med størst mulig utbytte.

Derfor er det viktig at vi har institusjoner som Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi. De arbeider bevisst for å beholde eldre kvaliteter ved skriftspråket samtidig som de lar dagligspråket stadig utvikles av nye impulser. Den språkforvaltning de utøver, gjøres på vegne av oss alle og bør bli anerkjent for det.

For min del gir det dobbelt grunn til å si tusen takk for prisen.

Les også  juryenes begrunnelser.

 

Helene Uri, vinner av Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2019 for boken «Stillheten etterpå»:

 

Jeg er et dyr

I en tale som denne er det mangt og meget jeg kunne ha snakket om. Jeg kunne ha sagt noe om litteraturens betydning for meg som barn og som ung leser, jeg kunne sagt noe om litteraturens betydning for barn og unge generelt. Jeg kunne ha snakket om kjønnet på vinnere av litterære priser, sånn helt generelt, og for Riksmålsprisen spesielt. Jeg kunne ha snakket om barns språkutvikling, om det norske språks utvikling de siste årene, om fremtiden til norsk språk.

Jeg har forkastet alle de ideene. Jeg har nemlig bestemt meg for å snakke om dyr. Det er lang tradisjon for dyr i barnelitteraturen, men jeg skal ikke snakke om Vesle-Brunen eller Silkesvarten heller ikke om Tigergutt, Ovnsrøret eller Larven aldri mett. Ikke om sjøormen Ruffen engang. Jeg skal nemlig ikke snakke om dyr i litteraturen. Jeg skal snakke om dyr og forfattere. Og bare én bestemt dyreart. Jeg skal bruke min taletid til å argumentere for at alle skjønnlitterære forfattere er dette dyret.

Ordet vi bruker på norsk for det aktuelle dyret, har vi lånt fra gresk, via latin. Det er en sammensetning. Den første delen betyr ‘på bakken’ på gresk, den neste betyr ‘løve’, også på gresk. Og forklaringen? For å sitere min favorittbok, Det Norske Akademis ordbok: «idet dyret, sett i profil, minner om en løve».

Dyret tilhører en «familie av øgler med flattrykt kropp, øyne som beveger seg uavhengig av hverandre, lang tunge og evne til å skifte farge etter omgivelsene» (naob.no).

Dyret jeg skal snakke om, er – som dere har skjønt ­– kameleon. Min påstand er at alle skjønnlitterære forfattere er kameleoner.

Det Norske Akademis ordbok byr på bare ett litterært sitat under oppslagsordet kameleon, det er av Hans Olav Lahlum og lyder: «Kameleoner er som kjent små og tilsynelatende ufarlige, men kan plutselig skifte ansikt og svelge byttet når man minst venter det.»

Jeg mener ikke å påstå at vi skjønnlitterære forfattere er små og tilsynelatende ufarlige, og at vi kan svelge dere når dere minst venter det. Nei, jeg snakker selvsagt om det å være en språklig kameleon.

For tiden sitter jeg hjemme og skriver ny roman, for voksne denne gang. Her er et lite utdrag fra det første kapitlet; det er en verdensførpremiere, dette:

«Jeg hadde ikke lyst til å abonnere på lokalavisa. Men det er viktig å støtte den lokale pressen, sa Kristina. Kanskje hu har rett. Hu pleier jo å ha det. Gratulerer med dagen, sa hu i hvert fall. Og så kyssa vi, og jeg tok et tak rundt rumpa hennes og hviska at jeg forventa flere bursdagsgaver. Jeg fikk det. Kristina leverte varene. Nå leser jeg lokalavisa hver dag til frokost. Det er egentlig helt ålreit. Det er bilder av det gamle fotballaget mitt. Noen av gutta spiller ennå. Intervju med han ordførerkødden som sa opp mora mi og påsto at hun var overtallig. Han har sikkert glemt hele greia. Det er damer med hvite krøller som fyller sytti og åtti. De ser inn i kamera, og alle har lyseblå øyer og briller med nesten usynlig innfatning. Gutter uten fortenner og jenter med musefletter som blir fire og fem og åtte år. Helt vanlige folk som blir spurt om strømpriser, om hva dem spiser på fredagskvelden og om utsmykning av foajeen på sentralsjukehuset. Utsmykning av foajeen! Men det er viktig at det ser fint ut når man er sjuk, eller skal besøke noen som er sjuke, sa Kristina da jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor dem skulle bruke penger på noe sånt.»

Det var stemmen til Kristian, 25 år.

Skjønnlitterære forfattere skaper fiktive mennesker. I tekster skrevet i førsteperson, entall, som den vi nettopp hørte, trer forfatteren inn i skikkelsen og snakker ut gjennom hans eller hennes munn. Det er selvsagt forfatterens språk, men språket er også en annens. En som ofte, iallfall for oss som ikke bedriver virkelighetslitteratur, har en annen alder, en annen bakgrunn, et annet sinnelag og et annet kjønn enn det forfatteren selv har.

***

Her skal vi tillate oss en liten omvei: I fjor skrev jeg en sakprosabok om kvinner, menn og språk (Hvem sa hva?), og som språkviter og skjønnlitterær forfatter ble jeg blant annet opptatt av forfattere som krysser kjønnsgrensene i sine tekster, altså forfattere som opererer med kombinasjonen personal synsvinkel og et annet kjønn enn ens eget på den litterære skikkelsen. Og det var i den forbindelse jeg snublet over flere nettdebatter der det ble diskutert om det var mulig for en mannlig forfatter å skrive en kvinnelig karakter i førsteperson. Til min overraskelse konkluderte flere av debattantene med at det ikke gikk, at kvinners og menns språk er for ulike. Vi forfattere skriver ut fra små barns perspektiv. Vi skriver som om vi er sadistiske massemordere som forteller vår historie. Det hender vi ikler seg dyreham og skriver jeg-fortellinger som kanin eller som hest (Silkesvarten er som kjent en jeg-fortelling). Men en kvinne skal altså være så annerledes og så gåtefull at ingen mannlig forfatter vil lykkes med å skape hennes litterære stemme.

Her finnes det to strategier. Den ene målbæres av forfatteren, spilt av Jack Nicholson, i den amerikanske filmen As Good as It Gets, i en scene der en ivrig beundrerinne spør ham om hvordan han klarer å skrive kvinnelige skikkelser så godt: «How do you write women so well?» Og forfatteren svarer lakonisk: «I think of a man, and I take away reason and accountability.»

Et alternativt svar på et lignende spørsmål gav George R.R. Martin, forfatteren bak bøkene som serien Game of Thrones er bygget på. Han svarer: «You know, I’ve always considered women to be people.»

***

Uansett må skjønnlitterære forfattere være språklige kameleoner. Det er jobben vår. Jeg skal demonstrere hva jeg mener. Jeg skal lese et utdrag fra en av mine tidligere romaner, Den rettferdige, der synsvinkelen, denne gangen i tredjeperson, ligger hos en pensjonert mannlig dommer, som går i sitt en-og-nittiende år:

«Edvard Frisbakke snudde den høye kroppen sin og så etter fru Wiig, fra hans perspektiv kunne man ikke unngå å legge merke til at håret hennes var tynt over issen. Hun gikk raskt. Den pene blå kåpen, magre legger, sko med halvhøye hæler, slike som i Edvards ungdom ble kalt offisershæler; den ene enden av silketørkleet dasket mot skulderen hennes.

Edvard så lenge etter fru Wiig, så svelget han og begynte å gå nedover en av de smale grusveiene mellom gravstøttene. Han gikk et stykke før han stoppet og vendte ansiktet opp mot høstsolen, lukket øynene for det gjennomtrengende lyset. Det danset røde og gule pletter bak øyenlokkene hans. Han følte seg med ett svimmel, som om han skulle falle om, han vaklet noen skritt, grep rundt en høy og staselig bauta (reist rundt århundreskiftet av en sørgende hustru til ære for en byråsjef), lente kroppen sin mot granitten og hvilte kinnet.»

Det er, som vi hører, ganske lang avstand mellom den ennå upubliserte Kristian og den aldrende juristen Edvard. For øvrig hadde jeg stor glede av å skrive frem Edvard, av å krype inn under huden hans, av å bli ham – være en kameleon – og jeg tok i bruk ord fra både mine foreldre og mine besteforeldre, ord man ikke lenger så ofte støter på: kolonial, formiddagsmat, ja, Edvard kunne til og med ha vært tilbøyelig til å stikke innom en manufaktur.

***

Jeg er glad i slike nostalgiske ord. Av flere grunner.

I prologen til Mikael Niemis roman Populærmusikk fra Vittula befinner hovedpersonen seg på klatretur i Tibet. Grepet av en uforklarlig impuls vil han takke, takke livet, takke for at han er på et så høyt fjell. Han legger seg på knærne og mumler en takkebønn. Jeg siterer fra Erik Krogstads oversettelse:

«Der er en jernplate med innstøpte tibetanske bokstaver, en skrift jeg ikke kan tyde, men som utstråler alvor, åndelighet, og jeg bøyer meg ned og kysser teksten. Det er i det øyeblikket hukommelsen åpner seg. En svimlende sjakt ned til barndommen. Et rør gjennom tida som noen roper en advarsel gjennom, men det er for sent. Jeg sitter fast. De fuktige leppene mine sitter fastfrosset i en tibetansk bønneplate.»

Jeg-personen er oppvokst i kaldeste Norrland og burde så absolutt vite bedre. Noen av dere husker sikkert hvordan han kommer seg ut av denne kinkige situasjonen – han lirker ned buksene og tisser seg løs. Imidlertid har jeg ikke valgt ut dette sitatet fordi det er en morsom scene, nei, i denne sammenheng handler det om den fysiske følelsen som inntreffer akkurat like før Niemis protagonist sitter fast, de varme, fuktige leppene mot det iskalde metallet. Scenen er valgt fordi en fysisk handling åpner jeg-ets hukommelse. Det dannes «en svimlende sjakt ned til barndommen” og ”et rør gjennom tida”. En fysisk opplevelse kan igangsette minner. Vi vet alle hvor mange romanbind en tefuktet madeleinekake mot ganen førte til.

Elise, en av mine andre litterære skikkelser, en kvinne i tredveårene, har en sånn opplevelse, også trigget av noe fysisk:

«Elise stopper opp, ser seg rundt og ser ingen. Hun betrakter sin venstre hånd, samler fingrene sammen, presser tuppene mot hverandre så de ser ut som fem blanke vindruer, stapper hele hånden inn i munnen og lukker leppene rundt, plasserer tungen i sentrum av klasen med fingertupper, bevegelser hun ikke har gjort på kanskje tyve år. Men straks hun har hånden i munnen, husker hun at nøyaktig slik kjentes det ut, og straks hører hun morens stemme: Ta den hånden ut av munnen, Elise! Og farmors stemme: Elise, vennen min, du ødelegger puselankene dine når du har dem i munnen hele tiden. Varsomt pleide farmor å trekke hånden ut av munnen til Elise mens hun lagde små misfornøyde smattelyder, tsk, tsk, tsk, sa farmor mens hun dro i Elises hånd. Og de lydene var så morsomme at Elise stadig puttet hånden i munnen når hun var på besøk hos farmor.»

Erindringer kommer til oss, men det er alltid noe eller noen som trigger dem, som aktiverer synapser, som får cerebrale vindinger i spinn, slik at et minne stiger opp til overflaten. Som vi har sett, er taktilitet, smak og lukt effektive minnefremkallere. Men det kan ord også være. For meg er for eksempel ordene pakkenellik og puselanke nærmest magiske. De suger meg tilbake til barndommen. For meg er disse ordene «en svimlende sjakt ned til barndommen” og ”et rør gjennom tida”.  Jeg formelig kjenner mammas hånd rundt min barnehånd når jeg tenker på ordet puselanke.

Noe av det vi ønsker å oppnå, vi forfattere, er å finne sånne magiske ord, sånne som bringer våre lesere dit vi vil ha dem. Det er dette ønsket som gjør oss til kameleoner, som gjør at språket vårt farges av personene vi skriver om. For det er på den måten vi kan blåse liv i dem, få dem til å puste og leve på boksidene, sånn at leserne våre tror på dem. Sånn at litteraturen får oss til å reise. Til barndommen, til en gammel manns tankeverden, til en hests perspektiv på livet. Eller tilbake til en trøblete ungdomstid.

***

Det er ingen puselanker, offisershæler eller kolonialer i Stillheten etterpå. Her er det andre språklige triggere. Bokens hovedperson er Ada på seksten. Sånn lyder hennes stemme:

«Gutten med sort, halvlangt hår snur seg, ser kort på meg og smiler. Kanskje han har merket at jeg har kikket på ham. Jeg bestemmer meg for å late som ingenting, smile tilbake, men smilet mitt treffer ham i nakken. Nå må jeg tenke på andre ting, konsentrere meg om andre, ikke ham.

Heldigvis og takk og pris fikk jeg plass på vindusrekken. Jeg klarte å legge hånden på bordplaten rett før en fyr med arty rødt hår og nappede øyenbryn. Han tok det med godt humør selv om han endte opp rett foran læreren. Stakkars fyr. Jeg er veldig fornøyd med plassen min. Jeg sitter rett bak en lys jente, håret har samme farge som innsiden av en loff. Hun snur seg og ser ut av vinduet, og jeg ser at hun har fire, nei, fem små, glitrende stener opp langs ørebrusken. Ørepynten er fake, men hårfargen er ekte. Nesen er passe stor og helt perfekt. Selv sett fra denne synsvinkelen er hun påfallende pen. Loffefarget hår og sikkert dum som et brød. Nei, stopp! Skulle ikke misunnelsen være noe jeg skulle kvitte meg med? Skulle ikke den ligge igjen i skapet på den gamle skolen min? Det skapet som jeg ikke tømte, og som jeg aldri kommer til å tømme: et par utgåtte Converse, en bok som skal leveres tilbake på skolebiblioteket, en haug med dårlige minner.»

***

Norsk er et tøyelig språk. Når jeg skriver språkspalter i Aftenposten, følger jeg deres språknorm. Når jeg har skrevet bøker for Samlaget – for det har jeg – er det på nynorsk. Når jeg skriver skjønnlitteratur, skriver jeg i den språkformen som passer mine litterære skikkelser i akkurat den romanen. For da er jeg en kameleon.

Ada er en ung bruker av moderne riksmål, av moderat bokmål. Kristian, som er en av flere hovedpersoner i min kommende roman, har, som dere hørte, et mer radikalt språk.

Men samtidig er det bare én variant av norsk som er ordentlig min, som er barndommens språk, min sosiolekt, min geolekt. Mitt hjertespråk. Det er moderat bokmål. Og når jeg bare er meg selv, er det det språket jeg bruker.

Tusen takk for denne prisen. La meg si det som Ada på seksten muligens ville ha sagt det: Takk, ass. Helt serr, dette var herlig!

(Foto: Stig Michaelsen)