Lars Roar Langslet er en av dem vi kan takke for at det ble en løsning på den fastlåste språkstriden og at tidene på visse måter har forandret seg til det bedre for språket. «Ja, kanskje ble han en hovedmann», skriver Tor Guttu i dette minneordet.
Lars Roar Langslet betraktet ikke seg selv som språkpolitiker, men som stortingsrepresentant og kulturminister kom han til å spille en sentral rolle i norsk språkpolitikk. (Foto: Stortingsarkivet)
Språkrøkt er ikke noe gammelt ord i norsk, og inntil for relativt få år siden var det et sjeldent ord; språkstrid, språkkamp, språkstrev og ikke minst språkpolitikk har vært vanligere. For dem som redigerte Norsk Riksmålsordbok i 1940-årene, stod ikke ordet språkrøkt så klart at det kom med. Men i supplementet (1995) står det, definert slik: arbeid som har som mål å fremelske og verne om språklig renhet, velklang og rikdom – det er en definisjon som vel angir alminnelige mål for en språkrøkters virke i et normalt språksamfunn, men det sier lite eller ingenting om midler og metoder.
Spilte en sentral rolle
I Norge – som ikke tilhører normaltypen av språksamfunn – har man vært uenig både om mål, midler og metoder. Vil vi ha fasthet eller tradisjon? Varsom eller voldsom tilnærming? Brede eller smale normer? Valgfrihet eller forbud? Offisiell eller uoffisiell språkrøkt?
Om vår offisielle røkt skriver Asbjørn Aarnes i 1974: «Sprogpolitisk har vi levet i en forbudstid: viktigere enn å lære uttrykksmulighetene har det vært å kjenne forbudene – med den følge at tanken om en offisiell sprogrøkt er kommet i vanry blant skrivende folk.»
Når vi nå i flere år har kunnet glede oss over at tidene på visse måter har forandret seg til det bedre, er Lars Roar Langslet en av dem vi kan takke for det – ja, kanskje ble han en hovedmann, gjennom sin politiske innsats. Langslet betraktet seg ikke som språkpolitiker, og jeg tror ikke mange andre har satt den merkelappen på ham heller. Men situasjonen var fastlåst, og på en slik måte at det krevde politisk innsats og politiske vedtak å få til en løsning.
For ham var hele tiden skriftkulturen det sentrale når det gjaldt språket – nasjonens skriftkultur, den landsgyldige litterære tradisjon. I det går det en linje helt fra hans tidlige barneår. Slik skildrer han sitt møte med norsk skriftkultur: «Asbjørnsen og Moe var nesten lest i filler da barndommen ebbet ut. Imens var turen kommet til mange andre – Bjørnson- og Ibsen-bindene, diktsamlinger, Garborgs vidunderlige oversettelse av Odysséen, norske og oversatte romaner i tilfeldige klynger … Det som manglet (hjemme) hos oss, var generøst til låns hos gode venner av mine foreldre, som selv var storlesere opp i høy alder. Alt av Kielland ble slukt, Jonas Lie med noe større fordøyelsesbesvær. Etterhvert kom Hamsun veldig inn i synsfeltet – kanskje den eneste av våre store som ikke viser noen alderdomssvikt i evnen til å erobre, ja, bergta nye generasjoner av lesere.»
«Da barndommen ebbet ut», – ja, la oss si det var i 1947-48. Skjønnlitteraturen som da dominerte i hyllene i biblioteker og private hjem, hadde rettskrivning fra før 1917. Langslet fikk det vesentlige av vår nasjonallitteratur både inn i hodet og under huden i tradisjonell, bortimot original form og ble livsvarig vaksinert mot rettskrivningen av 1938 og dens vesen.
«Plaget» av skrivekløe hele livet
Før barndommen «ebbet ut», hadde han også begynt å skrive selv – bl.a. om litteratur – og han fortsatte. Han nevnte ofte «skrivekløen», som han kalte det, og som plaget ham hele livet. Vi, som kan glede oss over kvalitetene i det han skrev, vi noterer oss at det ikke er noen ulempe for en språkrøkter at han er blant våre aller fremste sakprosaister. Er han det, kan han tale med autoritet.
Det må nevnes at allerede på gymnasiet i Hønefoss fikk den unge Langslet drive en slags språkrøkt i den forstand at han hjalp medelever med å skrive sidemålsstil. Og det er kanskje en hemmelighet, men han tok virksomheten opp igjen da han ble statsråd – dvs. tok med seg nynorskdokumenter hjem fra kontoret og leste, rettet og forbedret dem i ledige kveldsstunder. – «Jeg kunne jo ikke la dem gå ut i den form de hadde,» betrodde han meg en gang.
Politisk wonderboy: Allerede da han kom inn på Stortinget i 1969, var Langslet en moden og erfaren 33-åring. (Foto: Stortingsarkivet)
Langslet var en erfaren og moden 33-åring da han ble innvalgt på Stortinget i 1969. Men lenge før det var han en markant skikkelse på litteratur- og språkfronten, som skribent i og redaktør av Minervas kvartalsskrift fra 1957 av og som redaksjonssekretær i riksmålsbevegelsens avis Frisprog fra 1962 til 1964.
Det er betegnende at da statsråd Helge Sivertsen skulle plukke ut medlemmer til Vogt-komiteen høsten 1963 – komiteen som skapte epoke og omsider gav språkpolitikken en ny retning – da var det den 27-årige Langslet han henvendte seg til på riksmålssiden. Redaksjonssekretæren skriver beskjedent at han «følte seg for «lett» til å kunne mobilisere den nødvendige tillit på riksmålshold». – Vel, han gav iallfall Sivertsen kloke råd, og sammen med formannen Hans Vogt ble riksmålsbevegelsens to representanter sentrale i komiteens arbeid: rektor Gorgus Coward og professor Aksel Lydersen.
Politisk kløkt
Naturligvis fulgte Langslet godt med i hva som skjedde med Vogtkomité-innstillingen i tiden fra den ble levert departementet i 1966. Det var forresten ikke så vanskelig, for det skjedde praktisk talt ingenting på en god stund. Statsråd Bondevik, altså d. e., tok seg rikelig tid, og da stortingsmeldingen omsider kom i november 1968, tok det tid også i tinget.
Så ble det til gjengjeld hektisk da kirke- og undervisningskomiteen skulle skrive sin innstilling i 1970. Langslet var blitt valgt inn på Stortinget i 1969 og satt i komiteen, hvor Arbeiderpartiets Per Karstensen var formann. Han delte Langslets syn, men var i mindretall blant sine egne, og det lå an til kaos/brudd/utsettelse/havari, hovedsakelig på grunn av to spørsmål: om avstemningsmåten i det nye Norsk språkråd og om hvorvidt lovtekstens formålsparagraf skulle inneholde ordet «tilnærming».
Langslet skriver i et dagboksnotat 15. april 1970: «Midt i et mylder av avstemninger i salen og tåpelige telefoner utenfra fikk jeg heldigvis tid til å utforme en tre siders omarbeidet tekst, hvor jeg omhyggelig luket ut alle de anstøtelige innslagene, men like omhyggelig beholdt de få tilløpene til fornuft i Ap.s utkast, satte dem inn i en helt annen sammenheng, og fikk smuglet inn flere av våre synspunkter pluss en del nytt stoff som kunne roe gemyttene. I komiteen skjer så det utrolige at Ap. avsnitt for avsnitt godtar mitt utkast, med uvesentlige justeringer, og lar sitt eget falle! Til og med Førde sa at dette syntes han var bra.»
Det lyder som tryllekunst, men hva er det? Jo, klar tanke, politisk kløkt, snarrådighet og formuleringsevne. Det skapte språkhistorie, og førte til et enstemmig vedtak i Stortinget 19. mai.
På forsommeren 1981 kom en lignende sjau. Norsk språkråd hadde arbeidet med bokmålsrettskrivningen siden 1972, for å «liberalisere» den, dvs. gjeninnføre levende riksmålsformer som var blitt fjernet i 1938 og 1959 med grunnlag i tilnærmingspolitikken. Arbeidet hadde gått tungt, med massiv motstand fra nynorsk- og samnorskrepresentantene i rådet, men det ble omsider ferdig i 1979. Langslet var formann i Kirke- og undervisningskomiteen 1973 til 1980 og hadde fulgt Språkrådets arbeid nøye fra Løvebakken. Han hadde meget klokt interpellert statsråd Egeland i 1977 om hvordan saken stod, og gjennom interpellasjonsdebatten fått markert at Stortinget stod fast på vedtaket fra 1970. Heller ikke statsråden kunne si seg fri.
I 1979 var Einar Førde blitt kirke- og undervisningsminister. Han syntes ikke om liberaliseringen av bokmålsrettskrivningen, og som Bondevik ti år tidligere tok han seg tid. Men også om denne saken endte det med enstemmighet i Stortinget – i 1981 – med den nye komitéformannen Tore Austad og Langslet som drivende krefter. For Langslet var enstemmighet viktig. Han skriver et sted at et referat er «vakrere» når det sier at innstillingen ble enstemmig vedtatt, enn når det står i det at saken ble vedtatt etter lang og intens debatt og harde tautrekninger. For ham – som en kontinuitetens og tradisjonens mann – var det avgjørende at man kom frem til bred enighet i store saker med langtidsvirkning, og han bidro sterkt til det i enhver stor politisk sak han engasjerte seg i – ved moderasjon og ved kontakter, samarbeid og vennskap på tvers av partigrensene.
Allsidig språkrøkter
Jeg har trukket frem Langslets virke i – la oss kalle det den indirekte offisielle språkrøkt, i språkpolitikken – vi kommer visst ikke utenom begrepet. Men også uoffisiell språkrøkt har vært drevet og drives i Norge. Fra 1953 normeres riksmålet av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og der ble Langslet innvalgt i 1965, som den yngste noensinne. Det var i en periode hvor Akademiet skulle uttale seg om forarbeidene til det som ble bibeloversettelsen av 1978. Det ble anledning til å spille inn tanker som fikk en viss betydning, og som satte enkelte spor, også i den reviderte utgaven av 1985 og den nye oversettelsen av 2011.
Som kulturminister videreførte og sikret Langslet det lille faste årlige tilskudd til Akademiets arbeid med Norsk Riksmålsordboks supplementsbind. Det gikk bra også under de følgende kulturministre, til bindene utkom i 1995. Men så var det slutt. Penger til videre arbeid var ikke å få fra det offentlige; Norsk språkråd anbefalte ikke Akademiets årlige søknader. Da trådte Langslet til igjen. Han var blitt preses i Akademiet og greide å reise 1,2 millioner kroner fra private kilder i slutten av 90-årene. Dermed kunne et helt nødvendig konverterings- og digitaliseringsarbeid settes i gang.
Senere har det jo gått bedre, men det har ikke gått av seg selv. – Langslets forskjellige initiativer for å skaffe verbal og annen støtte til Akademiets ordboksarbeid og trykke på de rette knappene skal vi ikke gå inn på her, bare fastslå at hans innsats har båret frukter, og at det er håp om at Det Norske Akademis språkrøktsarbeid skal få den nødvendige offentlige støtte også i fremtiden.
Også Langslets røkt av det kirkelige språk ble varig og vidtrekkende. Han konverterte til katolisismen i 1963 og ble et meget aktivt medlem av den katolske kirke. Som formann i kommisjonen som oversatte den romerske liturgien til norsk tok han ledende del i språkarbeidet, og han var likeledes en kraft i salmebokkomiteen, fra 1991 til boken (Lov Herren) utkom i 2000.
Den er et mønster på hvordan eldre religiøse tekster skal tilpasses vår tid. «Selvfølgelig skal ikke en moderne salmebok være et museum,» står det i etterordet. «Mange gamle salmer må retusjeres for å kunne synges idag. Men det må gjøres med pietet og stilsans. … Rettskrivningen er lagt så nær som mulig opp til det moderne der det ikke har «lydlige» konsekvenser for rim og rytme eller på annen måte bryter med stil og tone. Men de skiftende tiders språklige toneleie har vi respektert og betraktet som en berikelse for salmetradisjonen, slik de forskjellige stilarter er det for kunsten i sin alminnelighet.»
Også her har Langslet gjort verk som varer – og som har virket. De som har revidert den lutherske Norsk salmebok (2013), har iallfall fjernet en del språklig rusk som skjemmet 1985-utgaven. Lettferdig omgang med den norske salmeskatten burde nå ikke lenger være mulig.
Skriftkulturens verdi
Vi må til slutt vende tilbake til det vi innledet med: skriftkulturen; ordet kan gjerne settes i kursiv og uttales med vekt. Det er «det viktigste», sier Langslet i siste avsnitt i sluttkapittelet i boken om kunst og kulturpolitikk, som han utgav året etter at han gikk av som kulturminister i 1986: Keiseren og eplekvistene. «Her står vi nemlig ved selve grunnlaget for vår kulturelle identitet. Det er gjennom skriftkulturen at vår felles erfaring som folk blir oppbevart og uttrykt. Det er gjennom tilegnelse av og innlevelse i norsk språk og litteratur at hver og en av oss får borgerskap i den norske kulturverden. Om norsk kultur har en stemme som er forskjellig fra alle andre kulturer, og som vi alltid gjenkjenner som vår egen, så skyldes det først og fremst vår språklige og litterære arv. Boken er og vil fremdeles være bærebjelken i vår kultur.»
Avsnittet er på syv sider og burde være obligatorisk lesning for studenter ved pedagogiske høyskoler. Han tar nemlig også for seg norskundervisningen; en opprustning av den er kanskje den viktigste kulturoppgaven i dagens Norge – altså i 1987.
Hvordan er det så «i dagens Norge» anno 2016? Ikke prinsipielt annerledes enn for 30 år siden; iallfall er det ikke blitt et hovedmål i norskundervisningen «å skrive og tale mønstergyldig norsk og bli fortrolig med språkets nyanser og litteraturens skatter». Men protestene mot at norsktimene skal brukes som «samlekasse for allverdens emner» og at lærerne skal være så mye mer enn lærere – de lyder stadig sterkere. I år er de tydelige, og det er grunn til å håpe.
Jeg tror Langslet ville ha gledet seg – og håpet. Han var en tålmodig røkter, og det viktigste for ham var at forandringene både bevarte det bevaringsverdige og ledet utviklingen i riktig retning.
Er du også opptatt av språkrøkt? Bli medlem av Riksmålsforbundet her!